Chicago-symfonimusikernes streik trosser det aristokratiske prinsipp

Av Kristina Betinis
15 April 2019

Etter musikernes trassige avvisning av ledelsens forlangender er Chicago-Symphony-Orchestra-streiken satt til å gå inn i sin sjette uke. Orkesterledelsen CSOA – Chicago Symphony Orchestra Association – har nå kansellert forestillinger tom. den 23. april.

Den 8. april stemte CSO-musikerne for å avvise det ledelsen kalte det «siste, beste og endelige tilbud». Arbeidsnedleggelsen er allerede den lengste streiken i CSO-historien.

Musikerne trosser modig angrepet på deres kompensasjon, pensjonsytelser og levestandard, og har vunnet omfattende støtte.

De har satt opp en rekke rørende og stemningsfulle forestillinger over hele Chicago-metro-området, og overalt spilt for kapasitetspublikum. Gratiskonsertserien «Fra orkesterets hjerte» fortsatte sist helg, og føres videre denne uka på offentlig skole og universiteter, i kirker og i tradisjonelle lokaler for livemusikk.

Chicago Symphony

Den 3. april fremførte CSO-musikere en vellykket konsert ved Northwestern University, hvor tilhørerne uttaltesin støtte for musikernes kamp, og for en bedre finansiering av kunst og kultur generelt.

Den 10. april fremførte CSO-musikere et program av Händel, Brahms og Mozart ved St. James-katedralen i Chicago sentrum.

Ved sistnevnte forestilling introduserte basunisten Dennis Michel programmet: «Dette er hva vi gjør. I en tid som denne, når det er så mye negativ energi i lufta, er det veldig flott for oss å ha mulighet til å spille for dere. Vi takker dere for at dere er her og for deres støtte.»

Etter forestillingen snakket Michio med WSWS.

Michio og Emily ved St. James

Michio sa: «Min kone spiller i Chicago-symfonien, som fiolinist. Vi forstår ikke hva administrasjonen vil. Det har vært utfordrende. Hva vil nedskjæringene for kunsten gjøre for de kommende generasjonene av unge mennesker?»

De steikende musikerne får $ 150 uka i streikelønn [NOK 1 272]. De må også dekke sine månedlige helseforsikringspremier, som for familier kan være så mye som $ 3 000 [NOK 25 445] og derfor er en stor belastning på musikernes husholdninger nå i andre måned av streiken.

Chicago-symfoni-musikerne har mottatt donasjoner til sitt streikefond fra ulike kanter, deriblant fra Fort Worth (Texas) Symfoni-orkesteret, såvel som fra musikere ved Boston Symphony Orchestra og Milwaukee Symphony Orchestra.

En høyreorietert presskampanje har blitt lansert for å presse musikerne til å akseptere det som erklæres av styringseliten å være et uomtvistelig sosialt faktum: at ingen arbeider burde få en anstendig pensjon. Denne tanken fremsettes som om den var en selvfølgelighet.

Ledelsen – Chicago Symphony Orchestra Association – forvalter orkesterets anliggender. CSOAs styremedlemmer forvalter personlig tilsammen milliarder av dollar i formue. Men pensjonene og kompenseringen av orkesterutøverne har blitt ansett for dyrt å opprettholde. Med syv uker igjen av sesongen ble det sist torsdag avholdt en «Town Hall»-møtekonferanse, bare for inviterte fra en utvalgt gruppe av orkesterabonnentene, på Palmer House Hilton. Historisk sett har CSOs kontraktsavtaler vært mal og har satt nivå for de store symfoniorkerne på tvers av landet.

Lawrence A. Johnson, kritiker og grunnlegger av Chicago Classical Review, også sjef for American Music Project, har rettet sin kritikerpenn mot musikerne for å våge å stå ved sine forlangender om ‘benefits’ [helseforsikringsbetingelser tilknyttet arbeidskontraktene] og lønninger («CSO-musikere, ledelsen trenger å avslutte streiken nå – for Chicago og sitt eget beste,» den 10. april).

Uten å navngi en eneste, hevder Johnson at konsertpublikummere uoppfordret har sendt ham klager over streiken, som indikerer deres «opprørthet» over musikerne. Sjokkerende og skandaløst skriver Johnson: «Ord som ‘urealistiske’, ‘ute av takt’, ‘bortskjemte’, ‘barnslige’, ‘bortskjemte’ og ‘egoistiske’ blir i økende grad uttrykt. Og det blir ikke siktet til ledelsen.»

Han avslutter sin redaksjonelle lederartikkel med følgende reaksjonære provokasjon: «Til slutt tror jeg at musikerne kan være i fare for seriøst å overvurdere sin betydning og CSOs sentralitet for Chicago i 2019. Dette er ikke tidlig på 1970-tallet da [symfoniens musikkdirektør ] Georg Solti og CSO kom tilbake fra en triumferende Europa-turné til en ‘ticker-tape’-parade ned State Street. Byen er nå et mye mere delt og heterogent sted.»

Johnson fungerer her som det servile talerøret for finansoligarkiet, som tiltar seg den selvskrevne retten å bestemme hvem som får hva, når og hvor mye av det. At utøverne våger å avvise dette, oppfattes som utålelig ulydighet.

Chicago-Symphony-musikernes streik trosser det aristokratiske prinsipp – at befolkningen ikke har noen rett til noe som helst, og hva enn den måtte få, får den i kraft av styringselitens gunst.

Johnsons sarkastiske «velkommen til verden» fastslår som uomtvistelig at det ikke er noen finansiering av kunsten, og ingen bør forvente en anstendig pensjon eller en sikker alderdom. Men en trygg livsaften og tilgang til helsetjenester bekymrer ikke Zells [CSOs styreleder; kona til en milliardær-eiendomsmogul] eller Exelon-direktøren som har ansvaret for CSOs finanser.

Selvfølgelig kan hverken en tradisjonell pensjon eller et pensjonsfond av 401(k)-typen garantere trygg pensjonering under de nåværende omstendighetene, fordi begge fondstyper i økende grad er utsatt for markedssvingningene og trykket skapt av Wall Streets umettelige appetitt. Underfinansiering av pensjonsfond, som lenge har vært brukt for å rettferdiggjøre nedskjæringer og «liberalisering», er også en faktor i musikernes pensjonssystem. Orkesterutøvernes hovedklage er at innskuddsbaserte og 401(k)-type pensjonsplaner baserer seg på at de individuelle ansatte skal styre sine egne investeringer og godta all risikoen.

Yuan-Qing og Blair Milton, ‘Heart of the Orchestra’-opptreden ved Northwestern University

En rekke skarpe og prinsipielle motytringer har blitt postet til Johnsons lederartikkel, blant annet fra CSO-musikere. Fiolinisten Yuan Qing-Yu skriver for eksempel: «Mr. Johnson, når du sier ‘Jeg tror at musikerne kan være i fare for å overvurdere sin betydning og CSOs sentralitet for Chicago i 2019,’ mener jeg du burde tenke lenge og hardt over din posisjon i musikkverdenen. Er du her for å tale for den? Hvis du er det, burde du annonsere for våre offentlige gratiskonserter i stedet for å devaluere musikerne og betydningen av denne kulturinstitusjonen.»

Det som har frembragt harmen hos Johnson og de rike elementene bak ham, er Chicago-Symphony-musikernes vilje til å forsvare og utvide sine ‘benefits’ og livsbetingelser, noe som oppmuntrer kunstnere og arbeidere rundt om i landet, og i verden forøvrig, til å bekjempe finansaristokratiets uutfordrede grep over samfunnet.

Tegn deg for å motta WSWS Teacher Newsletter

WSWS oppfordrer lærere og støttespillere til å tegne seg for å motta Teachers Newsletter med hyppige oppdateringer og for å melde kommentarer eller spørsmål. Klikk her.