Johnson planlegger for en no-deal exit fra Den europeiske union

Av Robert Stevens
30 July 2019

Boris Johnsons konservative regjering kunngjorde i helgen at den «jobber under forutsetningene» at Storbritannia den 31. oktober forlater Den europeiske unionen (EU) uten handels- og tollavtale.

Michael Gove skrev i Sunday Times: «No deal [ingen avtale] er det nå veldig reelle utsikter for.» Gove, som var en av de sentrale Tory-figurene i ledelsen av Leave-kampanjen i EU-referendumet i 2016, er nå utnevnt til å koordinere Brexit på tvers av alle regjeringsdepartementene i kabinettet Johnson bekjentgjorde i forrige uke.

Gove skrev, der han fordømte Johnsons forgjenger Theresa Mays tratredelsesavtale, som hun ikke klarte å få gjennom parlamentet: «Du kan ikke bare varme opp retten som har blitt sendt tilbake, og så forvente at det vil ha gjort den mer smakfull.» Han sa at det kunne være EU ville si seg enig i en ny avtale med Johnson, «men, vi må jobbe under forutsetningene at det vil de ikke».

Finansminister Sajid Javid kunngjorde i pro-Brexit avisa Sunday Telegraph at det ville bli «betydelig ekstra finansiering» for 500 nye grensevaktoffiserer og for ny infrastruktur rundt havner.

Disse trekkene etterfulgte en uttalelse på fredag fra en talsperson for Johnson, som insisterte: «Fratredelsesavtalen har blitt avvist tre ganger av House of Commons [Underhuset]. Den kommer ikke til å bli vedtatt ... Det ville bety gjenåpning av avtalen og sikring av avskaffelsen av the backstop

The backstop, opponert mot av Tory-enes hard-Brexit-fløy, refererer til de foreslåtte tiltakene som ble avtalt mellom May, EU og Den irske republikkens regjering, som hadde som formål å forhindre post-Brexit gjeninnføringen av ei hard grense mellom Republikken Irland og Nord-Irland.

Dominic Cummings, Johnsons seniorrådgiver og hovedstrategen for Vote Leave-kampanjen før folkeavstemmingen i 2016, sa til rådgiverne i Downing Street på fredag at Johnson hadde meldt at Brexit måtte gjennomføres «med alle nødvendige midler».

Johnson hevdet at han har «absolutt» utelukket et generalvalg før Brexit-fristen den 31. oktober – selv om dette så langt fra er sikret. Sunday Times bemerket at Johnson har opprettet et «krigskabinett» av seks regjeringsmedlemmer som skulle møtes fra mandag for å «planlegge nasjonens kurs». Dette krigskabinettet består bare av brexiteers som støtter et no-deal utfall: Johnson, Gove, Javid, utenriksminister Dominic Raab, Brexit-minister Steve Barclay og justisminister Geoffrey Cox.

Michel Barnier, EUs Brexit-forhandlingssjef, sa at May-avtalen var den «beste og den eneste avtalen som var mulig». Johnsons krav om å trekke ut the backstop «er selvfølgelig uakseptabelt og ikke innenfor Det europeiske rådets mandat». Han advarte for at en no-deal Brexit «ville aldri vært EUs valg,» men «vi må alle være beredt for alle scenarioer». Michael Roth, Tysklands Europaminister, sa: «Boris, valgkampen er over. Ro deg ned ... Det som ikke hjelper, er nye provokasjoner.»

Financial Times-spaltisten Wolfgang Münchau oppsummerte de voksende konfliktene, der han sa at EU nå «må forberede seg på sjokket av en no-deal Brexit».

EUs hovedbekymring er å bevare blokkens enhet, samtidig som handelskrig med USA eskalerer midt under utviklingen av en global resesjon. Financial Times kommenterte: «Den kompromissløse utfordringen har, om noe, forsterket besluttsomheten i de europeiske hovedstedene.»

Det ble referert til en «senior EU-embetsrepresentant» som sint uttalte: «Vil medlemslandene belønne en Trumpist i nr. 10? ... Er det dén typen politikk som de mener bør anses å være vellykket? Belønner man dem som velger å gjøre seg til skurk?» [original: ‘go rogue’]

Embetsrepresentanten advarte om at EU har «et hierarki av interesser ... Den første er selvbevaring, som betyr den fortsatte eksistensen og videreutviklingen av unionen. Den neste er Storbritannias ordnede exit. Dersom det er en konflikt mellom interesse nummer én og nummer to, da prioriterer vi nummer én. Ledere har avfunnet seg med det faktum at Storbritannia kan forlate uten avtale.»

Storbritannia bykser mot en no-deal exit under betingelser der en studie i forrige uke sa at økonomien allerede kan være i en resesjon, med prognoser om et fall på 10 prosent i verdien av det britiske pundet og en økning av inflasjonen til over 4 prosent. Disse rapportene er forødende, men de undervurderer situasjonen arbeiderklassen står overfor. Brexit var et fremskredent uttrykk for verdenskapitalismens utdypende nedstigning til bitter handelskrig og proteksjonisme. Johnsons perspektiv er basert på å forene britisk og amerikansk imperialisme for en handelskrig med Europa. Remain-fraksjonen [opprettholdelse av EU-medlemskapet] ser heller for seg at Storbritannia og Europa slutter en allianse mot USA, eller i det minste bygger bro over det voksende skillet mellom de to rivalene.

Johnson leder en ustabil regjering av Thatcher-ister forpliktet til en krigsagenda mot arbeiderklassen. Men ingenting av det de planlegger kunne vært overveid uten rollen Labour-lederen Jeremy Corbyn spiller. Hans eneste handling siden han ble valgt har vært å demobilisere arbeiderklassen, og forhindre den fra å gripe selvstendig inn i en politisk krise innen styringskretsene som er uten presedens i fredstid. Tory-ene er nå på sin tredje partileder i løpet av de snart fire årene siden Corbyn tiltrådte, men takket være ham klamrer de seg fortsatt til statsmakten.

Som opposisjonsleder har Corbyn det privilegium å kunne kalle et mistillitsvotum mot Johnson – som bare har et arbeidsflertall på tre parlamentsmedlemmer – på det tidspunkt han selv måtte velge. Corbyn sier at han bare vil fremme et mistillitsvotumsforslag når dette er «optimalt». Hva betyr så det?

Corbyn er opptatt av å samle et parlamentarisk flertall – inkludert av dissenserende Tory-er – for et alternativt perspektiv, som kunne tjene den fraksjonen av det britiske borgerskapet som ønsker en avtale med EU, som ville bevare tilgangen til det indre marked og til tollunionen. Søndag beklaget Corbyn seg i et intervju med Sky News: «Det vi foreslo var faktisk en veldig troverdig avtale. En skreddersydd tollunion med EU og handelsordninger, ville ha oppnådd disse tingene. Den gikk ikke gjennom i parlamentet, det var problemet.»

For en ekte leder av arbeiderne ville det eneste poenget med å kreve et mistillitsvotum være å tydeliggjøre hans partis uforsonlige opposisjon mot regjeringen og å avsløre de andre «kritikernes» nekting av noen kamp for å få den ned. Det ville være forbundet med en kamp for å mobilisere arbeiderklassen mot denne forhatte regjeringen, for et alternativt perspektiv som representerer deres klasseinteresser. Men Corbyn frykter en bevegelse nedenfra, like mye som Tory-ene gjør det og han er absolutt imot å bringe ned regjeringen.

Det ble avslørt i forrige uke at Mays tidligere Remain-støttende finansminister Philip Hammond, som trakk seg da Johnson ble statsminister, har holdt «private samtaler» med Corbyns Brexit-minister, Blair-isten sir Keir Starmer. Guardian rapporterte: «Lørdag kveld bekreftet Starmer at Johnsons ankomst til nr. 10 hadde ansporet flere diskusjoner på tvers av partiene, på høye nivå, som involverte senior-Tory-er som enten ble sparket av Johnson eller som valgte å trekke seg, der motstandere av no-deal Brexit nå forberedte en tverrpartikontraoffensiv mot Johnsons nye hard-Brexit-kabinett og regjering.»

Den eneste levedyktige responsen for arbeiderklassen, som er den Socialist Equality Party (UK) kjemper for, er å motsette seg begge fraksjoner av styringsklassen, både Leave og Remain, Tory såvel som Labour, og slåss for De forente sosialistiske stater av Europa, i enhet med arbeidere på tvers av kontinentet og internasjonalt.