Besøk på New Zealand av USAs forsvarsminister og NATOs sjef, for styrking av militære bånd

Av Tom Peters
12 August 2019

USAs forsvarsminister Mark Esper besøkte New Zealand den 5. og 6. august for å videreføre integreringen av New Zealand i de USA-ledede militære forberedelsene mot Kina. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte landet samtidig, og promoterte også større militært samarbeid, inkludert i Afghanistan, overfor statsminister Jacinda Arderns koalisjonsregjering bestående av Labour Party, NZ First og Greens,.

Espers besøk etterfulgte AUSMIN-samtalene [engelsk tekst] i Australia, hvor han forpliktet seg til å omringe Kina med missiler forbudt i henhold til INF-traktaten om atomvåpenbestykkede mellomdistansemissiler (Intermediate-Range Nuclear Forces), som Trump-administrasjonen nylig trakk seg fra. Han fortalte reportere at dette var nødvendig i den nye «æraen med stormaktskonkurranse», der USA søker å skyve tilbake mot Kinas økonomiske ekspansjon. Espers turné inkluderte også besøk til Japan, Sør-Korea og Mongolia.

New Zealand, en liten imperialistmakt, er medlem av den USA-ledede etterretningsalliansen Five Eyes og en aktiv deltaker i USA-ledede kriger, med tropper stasjonert i Irak og Afghanistan. New Zealands styringselite er til gjengjeld avhengig av USAs støtte til sitt egen nykoloniale herredømme over øyer i Stillehavet, deriblant Tonga, Samoa, Niue og Cook-øyene.

Esper uttalte til mediene i Auckland: «Våre militærer har gjort store fremskritt i forsvarssamarbeidet, og vi verdsetter New Zealands bidrag til et fritt og åpent Stillehav.»

Under Ardern, som i internasjonale medier er glorifisert som legemliggjøringen av «godhet», har New Zealand trappet opp alliansesamarbeidet betydelig. En forsvarspolitisk erklæring i fjor bemerket Kina og Russland som de viktigste «truslene» mot den internasjonale orden, og var som et ekko av Pentagon. Winston Peters, utenriksminister og visestatsminister fra det høyreorienterte, nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige NZ First Party, har gjentatte ganger etterlyst en sterkere amerikansk militær tilstedeværelse i Stillehavsregionen, for å tilslutte seg Australia og NZ i oppdemmingen av Kinas voksende økonomiske og diplomatiske innflytelse.

Esper møtte Peters og forsvarsminister Ron Mark, som også er medlem av NZ First, mens Ardern snakket med Esper på telefon, og holdt samtaler med Stoltenberg.

Wellington kom ikke med noen kritikk av Washingtons tilbaketrekning fra INF-traktaten og truslene mot Kina. Ardern fordømte heller ikke Trumps fascistiske og rasistiske uttalelser, som inspirerte både Christchurch-massakren den 15. mars og den nylige masseskytingen i El Paso, Texas. I stedet uttalte hun absurd til Radio NZ at Trump hadde gitt «en veldig klar uttalelse mot hat, hvit nasjonalisme, og voldelig ekstremisme.»

På spørsmål om New Zealand har blitt bedt om å bidra til den amerikanske militæroppbyggingen i skipsledene i Persiagulfen i duellen med Iran, sa Ardern at det hadde vært «generelle tilnærminger», men ingen «spesifikk forespørsel». Hun nektet å si hvordan hun ville besvare en slik forespørsel.

Ingen detaljer ble publisert om statsrådssamtalene, men den 5. august holdt Stoltenberg et offentlig foredrag under vertskap av Victoria University of Wellingtons Center for Strategic Studies, der NATO-lederen kom med krigshissende fordømmelser av Russland, Kina og Iran.

Stoltenberg erklærte at New Zealand sto overfor «de samme sikkerhetsutfordringene» som NATO-maktene, spesielt «stormaktskonkurranse». Han fordømte Russlands annektering av Krim og gjentok USAs påskudd for å trekke seg fra INF-traktaten, og han sa at Russland hadde «krenket» den. Han lovpriste den økte amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa, inkludert «flere tropper, flere øvelser» og utplasseringen av utstyr i land som grenser til Russland. Han sa ingenting om Trump-administrasjonens trussel, bare noen dager tidligere, om å utplassere kjernefysiske missiler rettet mot Kina.

NATO-lederen fordømte «Kinas rolle og innflytelse», inkludert aksjoner i Sør-Kinahavet, og «investeringer i kritisk infrastruktur i mange land, inkludert i Europa». Stoltenberg sa at dette truet den «regelbaserte orden», dvs. den internasjonale orden som ble opprettet av USA etter andre verdenskrig.

Han berømmet New Zealands rolle i Afghanistan «som en av våre nærmeste samarbeidspartnere. New Zealand bidrar fortsatt med tropper og styrker til vårt treningsoppdrag i Afghanistan, og det er vi ekstremt takknemlige for.» Han takket også New Zealand for å være del av den USA-ledede koalisjonen mot Den islamske stat, «i Irak og Syria og andre steder».

Den 6. august forsvarte Ardern New Zealands 18 år med involvering i Afghanistan, og sa det var for å «styrke engasjementet for kvinner, inkludert i fredsforhandlinger og post-konflikt prosesser».

Faktisk har påfølgende regjeringer fra New Zealand sendt tropper til de illegale imperialistkrigene i Afghanistan helt siden invasjonen i 2001, og til Irak siden 2004. Målet med disse krigene, som har drept godt over én million mennesker, er å sementere USAs hegemoni i det ressursrike Midtøsten, på bekostning av landets rivaler, som Kina og Russland. New Zealands tropper i Afghanistan har vært involvert i krigsforbrytelser, inkludert drap på kvinner og barn.

Samtidig med besøkene fra Esper og Stoltenberg skrudde Ardern-regjeringen og deler av mediene opp sin kampanje mot den angivelige kinesiske «innblandingen» i New Zealands politikk og ved universitetene.

Regjeringen kritiserte den kinesiske ambassaden for dens nylige støtteerklæring for «de patriotiske» kinesiske innbyggerne i Auckland som konfronterte studenter som demonstrerte mot Hong Kongs utleveringslov. Utenriksminister Peters uttalte til reportere: «Vi vil at land her skal respektere rettsstaten og vår ytringsfrihet,» særlig på «universitets-campuser».

Anne-Marie Brady, en prominent NATO-finansiert akademiker på New Zealand, fortalte til Radio NZ at uttalelsen var «en stor sak, og jeg tror det indikerer den justeringen av New Zealands relasjon til Kina som er på gang». Hun pekte også på uttalelser fra Ardern om behovet for å «diversifisere» eksporter vekk fra Kina, som er New Zealands viktigste eksportmarked. Brady har tatt til orde for en mye tettere allianse med USA, og et tilslag mot Kinas «innflytelse» på New Zealand.

Tidligere regjeringer på New Zealand, ledet av Labour og National, har forsøkt å balansere mellom den økonomiske avhengigheten av Kina og den mangeårige militæralliansen med USA. Når USA imidlertid eskalerer sin handelskrig og sine trusler om atomkrig mot Kina, har det vist seg uholdbart å opprettholde denne posisjonen, og New Zealands styringselite faller inn på geledd med Washington.