New Delhis angrep på Kashmir og kampen mot kommunalistisk reaksjon, imperialisme og krig

12 August 2019

Forrige mandag opphevet Indias BJP-regjering, hindu-dominans-partiet Bharatiya Janata Party, den spesielle, semi-autonome statusen til staten Jammu og Kashmir (J&K) – den indisk kontrollerte delen av Kashmir-regionen, som er i sentrum for den syv-tiår-lange militær-strategisk rivaliseringen mellom atomvåpenbestykkede India og Pakistan.

New Delhi splittet også J&K i to unionsterritorier med sterkt reduserte fullmakter, og nedgraderte statusen til det som hittil har vært Indias eneste muslimske flertallsstat. J&K skal fra nå av være under sentralregjeringens tilsyn, med den «valgte» forsamlingen og regjeringen redusert til bare en fasade.

Kart over den omstridte Kashmir-regionen [Kilde: Wikimedia Commons]

Disse endringene har blitt implementert via et konstitusjonelt kupp som var unnfanget i all hemmelighet av statsminister Narendra Modi, innenriksminister Amit Shah, den indiske presidenten Ram Nath Kovind og topplederne fra Indias hær og etterretningstjenester.

Befolkningen i Jammu og Kashmir, i likhet med Indias som helhet, var ikke varslet på forhånd og langt mindre gitt noen anledning til å diskutere disse endringene. De våknet sist mandag til regjeringens beretning, at den per utøvende fiat [dekret] hadde fjernet J&Ks spesialstatus fra konstitusjonen, og at indisk-holdte Kashmir hadde blitt plassert under en uforlignelig beleiringstilstand.

Ved ukeslutt var alle internett-tjenester og kabel-tv, mobil- og fastlinjetelefonnettet i J&K fortsatt suspendert. Titusenvis av soldater og paramilitære håndhever fortsatt de drakoniske ordrene om portforbud, med forbud av alle ansamlinger av mer enn fire personer. J&Ks «komplette integrering» inn i Den indiske union har startet under den indiske statens jernstøvel, men forøvrig, som den Chennai-baserte avisa Hindu observerte, er regionen «helt avskåret fra resten av landet».

Indiske sikkerhetsstyrker i Srinagar, sommerhovedstad i den indiske staten Jammu og Kashmir

BJPs konstitusjonelle kupp har flere reaksjonære mål. Disse inkluderer:

Dette siste punktet er spesielt viktig. Selv om BJP akkurat vant et valg er partiet seg akutt bevisst at det sitter på ei sosial krutt-tønne. Samtidig som arbeiderklassens opposisjon vokser er partiet konfrontert med et økende press fra big business for dramatisk å akselerere gjennomføringen av sosialt brennbare pro-investor-reformer.

Indias styringselite, inkludert mye av den angivelige parlamentariske opposisjonen, har samlet seg bak BJPs konstitusjonelle kupp, selv om de innrømmer at det er et «høyrisikospill».

Dette er en global tendens. Overalt vender kriseridde og skremte styringseliter seg til militær konflikt og utenomjuridiske tiltak for å takle intrikate politiske og geostrategiske problemer.

Imran Khan, Pakistans høyreorienterte islamist-populistiske statsminister, skisserte sist tirsdag et skremmende scenario for en rask nedstigning til «en krig inntil vi har spilt vår siste dråpe blod», deriblant ved bruk av atomvåpen. En slik krig ville uunngåelig utvikle seg til en global konflikt.

Arbeiderklassen i India og Pakistan må gripe uavhengig inn i denne krisen, på grunnlag av et sosialistisk internasjonalistisk program og i ufravikelig opposisjon til alle fraksjoner av de borgerlige elitene og deres intriger i Kashmir, på tvers av hele Sør-Asia og forbi.

Delingen og det borgerlige styrets fallitt

Veksten av kommunalistisk reaksjon og krigsfaren i Sør-Asia må forstås som utfallet av to sammenhengende prosesser.

For det første den borgerlig ledede indiske nasjonalbevegelsens manifeste fallitt med å oppnå en genuin uavhengighet fra imperialismen, eller med håndteringen av noen av de andre brennende demokratiske oppgavene, eksempelvis med utryddingen av storgodseier- og kastesystemet. Denne fiaskoen er symbolisert av den blodige kommunalistiske delingen av subkontinentet ved «uavhengigheten» i 1947, i et muslimsk Pakistan og et overveiende hinduistisk India.

Inter-stat-rivaliseringen mellom India og Pakistan har tjent som middel til fortsatt imperialistisk dominans, har frustrert en rasjonell økonomisk utvikling og ført til sløsingen av utallige menneskeliv og uante ressurser i krig og krigsforberedelser. I dag truer det Sør-Asias befolkning, og faktisk hele verden, med et atomart ragnarokk.

Den andre av disse prosessene er verdenskapitalismens systemiske krise. Den tvinger hver eneste nasjonalbaserte borgerlige klikk til å bestrebe seg dramatisk på intensivering av arbeiderklassens utbytting, og – med USA og de andre imperialistmaktene i front – på å forsøke å styrke sin posisjon på verdenscenen gjennom aggresjon og krig.

Den antiimperialistiske massebevegelsen som rystet Sør-Asia gjennom tre tiår fra 1919 til Delingen av India i 1947/1948, hadde et enormt emansipatorisk potensial. Men under det nasjonale borgerskapets ledelse ble den forrådt og abortert.

Mahatma Gandhis og Jawaharlal Nehrus Indiske nasjonalkongress [Indian National Congress], det nasjonale borgerskapets fremste parti, hevdet å stå for en hinduistisk-muslimsk enhet. Men i frykt for sine eiendomsbesittelser var Congress-lederskapet organisk ute av stand, og fiendtlig innstilt til å forene arbeiderne og sliterne i Sør-Asia basert på en appell til deres felles klasseinteresser.

Skrekkslagne av arbeiderklassens voksende styrke og uavhengige intervensjon på 1930-tallet, og særlig fra 1942 til 1947, da det bredte seg ei gryende revolusjonær bølge over britiske India, ble Congress-lederne stadig mer desperate etter å få sluttet en avtale med London, for at de kunne få hendene på det britiske koloniale statsapparatet, og stabilisert det borgerlig styret.

Congress ikke bare aksepterte delingen, etter å ha overgitt initiativet til Indias avgående koloniherskap og den kommunalistiske, storgodseierdominerte Muslimske liga [Muslim League]; men sent våren og sommeren 1947 slo partiet seg sammen med det hinduistiske Mahasabha for å insistere på den kommunalistiske delingen av Punjab og Bengal.

Trotskistene organiserte i Bolsjevik-leninist-partiet i India (BLPI) eksponerte, i en innsiktsfull og forutseende analyse midt under disse titaniske begivenhetene, den doble løgnen som Congress-lederskapet berettiget sin støtte til oppdelingen med – at delingen ville løse «det kommunalistiske problemet» og «åpne veien til frihet».

Stikk i strid med påstanden BLPI advarte for at delingen tjene «som et middel til å smi lenkene påny» for «imperialistslaveri», oppildne til inter-statlig og nasjonal-kommunalistisk rivalisering og «tilspisse» kommunalismen «i begge stater». Den progressive oppgaven med å forene de utallige etnisitetene i Sør-Asia kunne bare oppnås i kamp mot alle former for borgerlig-kommunalistisk irredentisme og borgerlig styre. [O. anm.: fra ‘irredenta’- italiensk for ‘ubefridd’; folkegruppe under fremmed styre, som kjemper for etnisk og språklig enhet]. BLPI hevdet: «Bare arbeiderklassen kan progressivt forene de som borgerskapet reaksjonært har revet fra hverandre.»

Det åpne såret Kashmir er bevitner denne analysens korrekthet og den fullstendig reaksjonære karakteren av begge statene født av delingen. Gjennom syv tiår har både New Delhi og Islamabad tråkket på kashmiri-folkets demokratiske rettigheter, som siden den første indisk-pakistanske krigen i 1947/1948 har vært delt av ei av verdens sterkest befestede grenser.

Siden 1989 har New Delhi ført en «skitten krig» i J&K, full av forsvinninger og summariske henrettelser, mot opprøret som brøt ut etter at sentralregjeringen rigget delstatsvalget og ignorerte og undertrykte de påfølgende masseprotestene. Islamabad har på sin side forsøkt å manipulere raseriet og misnøyen med det indiske styret i J&K for å utnytte det for sine egne reaksjonære strategiske interesser, ved å sluse logistisk støtte til islamistiske kashmiri-separatister som har involvert seg i kommunalistiske angrep og etnisk rensing.

Etter uavhengigheten tegnet Pakistan seg raskt for å tjene som en satrap [stattholder] for amerikansk imperialisme i den kalde krigens konfrontasjon med Sovjetunionen. I nesten halvparten av statens eksistens har landet vært styrt av USA-sponsede militærdiktaturer.

Det indiske borgerskapet utnyttet for sin del etterkrigsboomen og diverse tilbud om sovjetisk støtte, for å forfølge et statsstyrt kapitalistisk utviklingsprosjekt som det kynisk kalte «Congress-sosialisme», selv om det etterlot massene i fattigdom, elendighet og uvitenhet. På tilsvarende måte poserte India på verdenscenen, som leder av den «antiimperialistiske» Alliansefrie bevegelsen [Non-Aligned Movement].

I likhet med sine pakistanske rivaler forfulgte det indiske borgerskapet imidlertid den britiske kolonistrategien med oppildning av kastebaserte og kommunalistiske skillelinjer, for å avlede den økende sosiale opposisjonen. Congress Party var nominelt legemliggjøringen av Den indiske republikkens konstitusjonelle forpliktelse til sekularisme, mens partiet i økende grad fremmet en indisk nasjonalisme med hinduistiske overtoner. Partiet presiderte over, og var involvert i kommunalistiske uhyrligheter som eksempelvis den Congress-iverksatte antisikh-pogromen i 1984 og raseringen av Babri Masjid i 1992.

Det indiske borgerskapet omfavner imperialisme og reaksjon

Da globalisering og det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i USSR sparket beina under deres statsstyrte kapitalistiske utviklingsstrategi, kastet det indiske borgerskapet raskt sine sosialistiske, antiimperialistiske, og for den saks skyld sekulære pretensjoner på båten. Med Congress Party i front dreide det seg hevngjerrig over til å smi et nytt partnerskap med imperialismen, basert på Indias omdanning til en plattform for billig arbeidskraft for global kapital, og til tettere relasjoner med Washington.

Fruktene fra Indias post-1991 «fremvekst» har blitt monopolisert av en bitteliten kapitalistisk elite som har mesket seg på sweatshop-profitter [o. anm.: sweatshop – en betegnelse på lange arbeidsdager, lav lønn og prekære arbeidsbetingelser] og utsalg av offentlige eiendeler. Den sosiale ulikheten og den menneskelig elendigheten i India er blant de høyeste i verden.

Likevel er borgerskapet dypt engstelig og utilfreds. Under betingelser med global økonomisk turbulens og intensivert geopolitisk konflikt frykter det at Indias «mulighetsvindu» raskt lukkes for å kunne fremstå som et rivaliserende produksjonskjede-knutepunkt mot Kina, og gjøre hevd på stormaktsstatus.

Foretaks-India har omfavnet Modi og skjøvet frem hans høyreorienterte BJP til å bli landets fremste politiske kraft for å få fart på den nyliberale omstillingen, og for mer aggressivt å hevde sine interesser på verdensarenaen.

Modi-regjeringen er fast bestemt på å endre «spillereglene» overfor Pakistan, med kalkylen at den må omdanne seg til den regionale hegemon i Sør-Asia dersom India skal bli en viktig aktør i verdens geopolitikk, og kunne gjøre sin hevd på oljen og andre ressurser som trengs for å «vokse» den indiske kapitalismen. Ved å oppildne til konflikt med Pakistan søker regjeringen også å avlede de sosiale spenningene innenriks, under betingelser med voksende klassekamp.

Der den bygger på det indisk-amerikanske «globale strategiske partnerskapet» smidd av sin Congress-Party-ledede forgjengerregjeringer, har Modis nå forvandlet India til en veritabel frontlinjestat i den amerikanske militærstrategiske offensiven mot Kina, og gitt materiell støtte og oppmuntring til Washingtons maniske pådriv for globalt hegemoni.

Washingtons dramatiske nedgradering av sine tradisjonelle bånd til Islamabad har samtidig oppmuntret New Delhi i Modis hensynsløse kampanje mot Pakistan.

I sin tur har trusselen den indisk-amerikanske alliansen utgjør drevet Kina og Pakistan til å styrke deres mangeårige militær-strategiske bånd.

Mobiliser arbeiderklassen mot krig og kommunalistisk reaksjon

Denne sammenflettingen av den indisk-pakistanske og den kinesisk-indiske konflikten med den økende konfrontasjonen mellom USA og Kina, utgjør ekstreme farer for befolkningen i Sør-Asia og hele verden. Det har tilført alle de tre konfliktene ytterligere eksplosive ladninger, og gitt den omstridte Kashmir-regionen ytterligere geostrategisk betydning.

Kashmir grenser til Kinas autonome regioner Tibet og Xinjiang, og til Den økonomiske korridoren Kina-Pakistan som går gjennom Pakistan-holdte Kashmir, og som Beijing verdsetter som et middel for å kunne omgå Washingtons planer om å blokkere Kinas havner i en krig eller krigskrise.

De siste tre tiårene har ikke bare vært vitne til det indiske borgerskapets stormløp til høyre. I India og på tvers av hele Sør-Asia har det også funnet sted en enorm ekspansjon av arbeiderklassens størrelse og sosiale makt. Dessuten er det et voksende og stadig mer selvbevisst internasjonalt oppsving av arbeiderklassen, på en global skala, mot kapitalistiske innstramninger, sosial ulikhet og militarisme.

Det er denne kraften som er motgiften til den kommunalistiske reaksjonen og krigstrusselen. Arbeiderne i India, Pakistan og over hele kontinentet må intensivere klassekampen, i opposisjon til de reaksjonære kapitalistelitene i New Delhi og Islamabad. På grunnlag av strategien om den permanente revolusjon, først utarbeidet av Leo Trotskij, må de slå seg sammen i kampen for De forente sosialistiske stater av Sør-Asia, og søke å forene sine kamper med arbeidere rundt hele verden.

Bare gjennom etableringen av arbeideres makt, i allianse med de undertrykte sliterne, kan frihet fra imperialisme sikres, og Sør-Asias myriader av befolkninger forenes på et genuint likeverdig grunnlag, og kommunalisme og kastesystemet utryddes og det presserende behovet for arbeid, anstendige inntekter og for grunnleggende tjenester imøtekommes.

Kampen for dette programmet krever en politisk krig mot stalinisme, inkludert den maoistiske varianten som i flere tiår har bundet arbeiderklassen til nasjonalisme og til den ene eller den andre angivelig progressive fraksjonen av borgerskapet. Alle disse partiene forsvarer den politiske arven fra Communist Party of India (CPI), som underordnet arbeiderklassen til Congress Party og Muslim League.

Gjennom tiår har CPI, og partiets større avlegger Communist Party of India (Marxist) tjent som integrerte deler av det borgerlige etablissementet. Partiene har støttet opp påfølgende høyreorienterte regjeringer fra 1991 til 2008, de fleste av dem ledet av Congress Party, som førte an med nyliberale reformer og tettere bånd til Washington; støttet Indias militæroppbygging, som nå fyres oppunder av verdens fjerde-største militærbudsjett; og har gått god for Modis militærangrep mot Pakistan i september 2016 og i februar.

De har respondert på Modis gjenvalg i mai ved å fordoble innsatsen for å få knyttet arbeiderklassen til Congress og andre borgerlige partier, og til den borgerlige indiske statens råtnende «demokratiske» institusjoner.

Samtidig har alle de store sosiale kampene, datert tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, vist at reaksjon og krig bare kan bekjempes med suksess ved mobilisering av arbeiderklassen som en politisk uavhengig kraft, i kampen for sosialistisk revolusjon.

Vi oppfordrer innstendig alle WSWS-lesere i India og Pakistan til å ta opp kampen for sosialisme ved å arbeide for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i deres respektive land.

Keith Jones