Klimaendringsrapporter advarer om en verden ved stupet

13 August 2019

Forrige ukes rapporter fra FNs internasjonale panel om klimaendringer (IPCC) og fra Instituttet for verdens ressurser [World Resources Institute] peker på den økende risikoen for en miljøkatastrofe indusert av klimaendringer som vil påføre milliarder av mennesker ufattelige lidelser.

FN-rapporten «Klimaendringer og jordsmonn» demonstrerer at 821 millioner mennesker som allerede lider av sult, står overfor hungersnød når jordsmonnet de er avhengige av for sitt livsopphold taper evnen til å understøtte landbruksinfrastruktur. Disse menn, kvinner og barn er del av de bredere 3,2 milliarder menneskene som lever i områder som vil kunne bli erodert, oversvømmet, omgjort til ørkener eller ødelagt av branner, orkaner eller sykloner i de kommende tiårene.

Aqueduct-prosjektet til Institutt for verdens ressurser rapporterer at 17 land i Midtøsten, Nord-Afrika og Sør-Asia, som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning, står i fare for å uttømme sine forråd av tilgjengelig ferskvann. Dette «Day Zero»-scenarioet ville forårsake tørker som er fire ganger så skadelige som flommer – ødelagte avlinger, strømbrudd, økt risiko for forebyggbare sykdommer og en potensiell massevandring av hundrevis av millioner av mennesker, som ville stresse vannforsyningene i enda flere strøk av kloden.

Det er ingen tvil om at global oppvarming forårsaket av forbrenning av kull, olje og naturgass i mer enn et århundre har ført til disse sosiale krisene. Forvandlingen av dyrkbare områder til ørken, forsvinningen av kystområder som følge av stigende havnivå og synking av byer på grunn av tiningen av permafrost, har i hundrevis av studier blitt knyttet til klimaendringer. Dette er del av bredere prosesser som har produsert mer intense hetebølger [engelsk tekst] det siste tiåret, og raskere smelting av isbreer [engelsk tekst].

Slike trender er i tråd med utallige forutsigelser, de første allerede i 1896, som viste at forbrenningen av fossilt brensel og den resulterende frigjøring av karbondioksyd ville varme opp planetens overflate. Dette ble gjenspeilt i en kort artikkel i ei avis fra New Zealand i 1912 som hevdet at de to milliardene tonn kull som ble brent hvert år tilførte atmosfæren rundt syv milliarder tonn karbondioksyd, som «har en tendens til å gjøre lufta til et mer effektivt varmeteppe for jorda. og til å heve temperaturen».

Disse tidlige estimatene av utslipp av klimagasser har blitt bekreftet og oppdatert hvert år siden 1958, da målestasjonen ved Mauna-Loa-observatoriet på Hawaii begynte å registrere en kontinuerlig økning i konsentrasjonen av karbondioksyd i jordas atmosfære. Som et urverk har frigjøringen av mer og mer drivhusgasser i atmosfæren gått forut for en økning av klodens gjennomsnittlige globale temperatur, en trend som har eskalert siden 1980-tallet.

Det som er en større bekymring i den moderne æra er at jordas klima går inn i et kvalitativt annet stadium. I løpet av det siste halve århundret har menneskehetens industrielle aktiviteter rivalisert med geofysiske prosesser i innflytelsen på endringene av jordas miljø. En artikkel publisert av PNAS [Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States] med tittelen «Trajectories of the Earth System in the Anthropocene» [Utviklingsforløpet av jordsystemet i den antroposene perioden] advarer om at de nåværende endringene i jordas klima er satt til å akselerere.

Studien spår at global oppvarming fôrer inn i andre geofysiske prosesser, som ikke er direkte relaterte til utslipp av karbondioksyd, eksempelvis masseutslipp av metan fra tiningen av permafrosten. Denne konvergensen truer med å produsere «Hothouse Earth» [En drivhusklode], der den globale oppvarmingen øker raskere og ikke lenger er direkte relatert til forbrenningen av fossilt brensel. Et slikt scenario ville være eksponentielt vanskeligere for moderne vitenskapelige teknikker å begrense.

Konsekvensene av en slik utvikling ville være katastrofale. De ekstreme værbegivenhetene det siste tiåret ville bare være forløpere til mye mer ødeleggende stormer, lengre hetebølger, tørrere tørker og vedvarende storbranner. Korallrev over hele verden ville dø og eliminere betydelige deler av næringskjeden. Isbrenedsmelting og stigning av havnivå ville oversvømme hver eneste kystby på planeten, som er hjem til omtrent en tredjedel av verdens befolkning, og potensielt drukne milliarder av mennesker. Minst en million av jordas arter ville dø, og deler av jordklodens overflate ville bli ubeboelig.

PNAS-rapporten er en av mange som er publisert det siste tiåret, som oppfordrer til reorganisering av verdens energiproduksjons- og transportinfrastrukturer, og til utviklingen av nye teknologier for øyeblikkelig å stoppe karbonutslippene. Slike data har ikke stoppet USAs president Trump fra å kutte midlene til klimaforskningen for de forskjellige føderale etatene med opptil 84 prosent i sitt foreslåtte budsjett for regnskapsåret 2020.

De politiske neandertalerne i Det hvite hus og deres fascistiske medtenkere over hele verden, som en Jair Bolsonaro i Brasil, ser ikke milliarder av menns, kvinners og barns dødsfall som en kataklysmisk begivenhet, men heller som kostnadene ved å drive business, for ytterligere å berike seg selv og sine kollega-oligarker.

Dette betyr ikke at politikere som Alexandria Ocasio-Cortez og hennes «Green New Deal» tilbyr noen løsning på klimakrisen. De reiser problemet som et som kan løses på rent nasjonalt grunnlag, som om luftstrømmene i atmosfæren kunne stoppes av en grensetollkontrollbom. Til og med den mye verdsatte Paris-avtalen, angivelig en internasjonal overenskomst for å bremse klimaendringene, er både mangelfull og tannløs, som demonstrert av Trumps tilbaketrekning fra den for to år siden.

Samtidig blir tiltakene foreslått av styringselitene sett på som våpen til anvendelse mot deres geopolitiske rivaler. De karbonhandelsordningene som FN har fremmet, er mindre rettet inn på å begrense klimagassutslippene enn å besørge nye virkemidler for de tidligere industrialiserte landene til å undergrave de utviklende økonomiene, som for sin del forbrenner mye kull og olje for å bygge opp sine egne økonomier. Slike ordninger har spilt en nøkkelrolle i USAs bestrebelser på å begrense og lamme Kina.

En rekke demokratiske presidentkandidater, deriblant Cory Booker, John Delaney, Jay Inslee og Pete Buttigieg, fremmer et «klimakorps» som en forlengelse av «Green New Deal». De søker derved å mobilisere ungdommen til forsvar tor USAs «nasjonale sikkerhet», under dekke av å bekjempe klimaendringer. Konseptet har blitt utpekt som en versjon av det 21. århundrets Peace Corps [‘Fredskorpset’] og en «myk makt»-motvekt mot Russland og Kina.

Holdningene til antatte «progressive» representanter for styringsklassen viser at det ikke finnes noen del av dem som står for å takle den globale oppvarmingen. De opererer innenfor rammen av nasjonalstat-systemet og de utfordrer aldri det private eierforholdet til produksjon – de to hovedfaktorene som står i veien for en rasjonell, vitenskapelig veiledet internasjonal transformasjon av økonomiske relasjoner og metoder, for å bremse og reversere karbonutslippene.

Dette demonstrerer, som Frederick Engels så forutsigende indikerte i boka The Part Played by Labor in the Transition from Ape to Man, [Rollen spilt av arbeidskraft i overgangen fra ape til menneske] at kapitalismen selv er det viktigste hinderet for å løse farene for naturmiljøet.

«Alle hittil eksisterende produksjonsmåter har kun hatt som mål å oppnå den mest umiddelbare og direkte nytteeffekten av arbeidskraft,» skrev han. «De videre konsekvensene, som først vises senere og blir effektive gjennom den gradvise repetisjonen og akkumuleringen, blir fullstendig oversett ... I forhold til naturen, akkurat som det angår samfunnet, er den nåværende produksjonsmåten hovedsakelig bare bekymret om det umiddelbare, det mest håndgripelige resultatet.»

Som for å understreke Engels’ analyse viste rapporten Carbon Majors fra 2017 at 70 prosent av alle klimagasser sluppet ut fra 1988 til 2015 kom fra bare 100 selskaper. En Oxfam-rapport publisert samtidig med undertegningen av Paris-avtalen viste at de rikeste 10-prosentene av verdens befolkning står for 50 prosent av verdens karbondioksidutslipp, og at de fattigste 50-prosentene bare for 10 prosent av utslippene.

Disse studiene avslører som bakvaskelse alle uttalelsene fra borgerlige politikere, foretaksmedier, postmodernister og pseudo-venstre-grupper om at global oppvarming er forårsaket av arbeideres «livsstil», «dietter» og «forbrukskultur». Jordas miljø blir forurenset, forgiftet og oppbrent av kapitalistklassen og det kan ikke reddes før dette parasittiske og destruktive sosiale sjiktet er avskaffet. Den sosiale kraften til å utføre denne oppgaven er den internasjonale arbeiderklassen. Metoden er sosialistisk verdensrevolusjon.

Bryan Dyne