Antiamerikanisme: Tåpenes «antiimperialisme»

Av David North og David Walsh
13 September 2019

Første gang publisert 22.september 2001

Et sjikt av middelklassekommentatorer har reagert på det forferdelige angrepet på New York City og Washington med kynisme og uberørthet.

Hva skjedde den 11. september? Ei gruppe individer tilsynelatende inspirert av islamsk fundamentalisme, en av de mest reaksjonære ideologier på planeten, smadret to fly inn i World Trade Center og et tredje inn i Pentagon, mens et fjerde kapret fly styrtet i det vestlige Pennsylvania. Resultatet av dette blodbadet var mer enn 6 000 menneskers død, det overveldende flertallet av dem sivile, som representerte det største tapet av liv på én enkelt dag på amerikansk grunn siden borgerkrigen.

Dette var en avskyelig kriminell politisk handling med det forutsigbare resultat at kapitaliststaten er styrket, det er brakt ved til bålet for høyreorientert sjåvinisme og det er ryddet vei for amerikansk militærintervensjon i Sentral-Asia.

Menneskehetens sosialistiske fremtid avhenger av oppvåkningen av verdens arbeidende menneskers mest humane og sjenerøse instinkter. Det som skjedde den 11. september – en grufull død for tusenvis av uskyldige mennesker, deriblant kontorarbeidere, brannbekjempere, vaktmestere og forretningsfolk – krenker disse instinktene på det dypeste.

I vår første uttalelse om tragedien [De politiske røttene for terrorangrepet på New York og Washington] innledet World Socialist Web Site en analyse av begivenhetens dype politiske røtter. Vår avsky for terrorangrepet innebærer ikke noen letting av opposisjonen mot den amerikanske regjeringen, eller noen intensjon om å frita amerikanske embetsrepresentanter for deres ansvar for oppbyggingen av de islamistiske fundamentalistkreftene. Når dét er sagt understreker imidlertid den kritikkverdige responsen på begivenheten fra visse småborgerlige opinionsdannere, det juvet som skiller sosialistisk opposisjon mot imperialisme fra vulgær antiamerikanisme.

Et eksempel på hva dét angår er en artikkel publisert i den britiske dagsavisa Guardian den 18. september, forfattet av Charlotte Raven, tidligere medlem av Militant Tendency, redaktør for det nå nedlagte Modern Review og for tiden en halvkjendis og profesjonell kyniker. Artikkelen har overskriften «En mobber med ei bløende nese er fremdeles en mobber», der mobberen det angår er USA. For det aller første, tragedien den 11. september var ikke «ei bløende nese», det var en katastrofe. Tusenvis av mennesker brant inne fra det øyeblikk da flyene traff bygningene, ytterligere tusenvis omkom da tonnevis av bygningmaterialer kollapset over dem. Enhver som var følelsesmessig uanfektet av terroren og lidelsen som ti-tusener opplevde som resultat av dette angrepet, har ingen rett til å kalle seg sosialist.

Raven skriver: «Det er fullt mulig å fordømme terroraksjonen og likevel mislike USA like mye som du gjorde før WTC gikk ned. Mange vil ha våknet på onsdag med den kombinasjonen av følelser ... Amerika er det samme landet det var før den 11. september. Dersom du ikke likte det da, er det ingen grunn til at du skulle være nødt til å late som du gjør det nå.» Ravens referanse til «USA», punktum, er ingen glipp med penna. Det gjentas gjennom hele artikkelen. Hun anvender ikke én gang uttrykket «den amerikanske regjeringen» eller «den amerikanske styringseliten», eller en ekvivalent beskrivelse. Å anvende nasjonalitet som et tilnavn er alltid reaksjonært. Konfrontert med historiens mest uhyrlige regjering, Hitlers naziregime, falt sosialister aldri ned til det lavmål å referere med forakt til «Tyskland» eller «tyskerne».

Å presentere «USA» som en eller annen imperialistisk monolitt av et rovdyr, som Raven og andre gjør, kan bare forvirre og desorientere. Det fungerer ikke bare som en barriere mot ekte internasjonalisme, det overser også den amerikansk historiens og det amerikanske samfunnets motstridende karakter. Hva betyr det å «mislike USA»? Hvilken type sosialt element snakker sånn? USA er en komplekst sammensatt entitet, med en kompleks historie, der noen elementer helt klart er uverdige, og noen elementer er dypt edle. USA har gjennomgått to revolusjoner – den amerikanske revolusjon og borgerkrigen – depresjonens masseslag og kampen for borgerrettighetene. Motsetningen mellom de demokratiske idealene og de revolusjonære prinsippene som nasjonen ble grunnlagt på og nasjonens sosiale og politiske realiteter, har alltid vært utgangspunktet for kampen for sosialisme i USA.

Vurderer man relasjonen mellom teori og politikk var USA produkt av den store opplysningstiden. Landet etablerte politiske prinsipper nedfelt i uavhengighetserklæringen og konstitusjonen, snarere enn i religion eller etnisitet, som grunnlag for den nasjonale identiteten. Nasjonens opprinnelse i kampen for abstrakte idealer – demokrati, republikkens prinsipper – fant gjenklang over hele kloden. Den amerikanske revolusjonen spilte ingen liten rolle som inspirasjonskilde for begivenhetene som et tiår senere forvandlet Frankrike.

Selv etter 200 år slåss USA fremdeles gjennom de politiske og historiske implikasjonene av sine egne grunnleggende prinsipper. Den amerikanske befolkningen, polyglott [multispråklig] og høyst mangfoldig, er besatt av ideologiske problemer, selv om landets tilnærming ofte er pragmatisk til å bli gal av. Som den folkelige responsen til Bush’ kapring av 2000-valget viste, er det fortsatt en dyp forpliktelse for elementære demokratiske prinsipper. Et lavt nivå av klassebevissthet, og massene av amerikaneres manglende evner til å generalisere ut fra sine erfaringer, besørger imidlertid styringselitens anledning til å spille nettopp på disse demokratiske fornemmelsene, for midlertidig å kunne villede sjikt av befolkningen med hensyn til den sanne karakter av elitens planer. For Bush og hans likesinnede er «forsvar for frihet og demokrati» bare det kodede uttrykk for den amerikanske elitens rett til å få det som de vil, rundt om i verden. For den vanlige amerikanske statsborger betyr disse ordene noe ganske annet. Den uhyggelige virkeligheten av den amerikanske regjeringens nye «krig mot terrorisme», med dens storslagne mål om å omorganisere en hel region av verden i tråd med amerikanske geopolitiske interesser, vil finne sin vei til den folkelige bevisstheten, forutsatt at sosialistiske internasjonalister utfører sitt nødvendige arbeid.

På mange måter finner alle de store problemene i kampen for sosialisme sitt mest komplekse uttrykk i Amerika. Hvordan kunne ikke det være tilfelle? Hvis man ikke kan finne utgangspunkt for en høyere form for sosial organisering i USA, i hvilket hjørne av kloden skulle de da være å finne? Forøvrig har den person som ikke ser noe grunnlag for sosialisme i Amerika helt klart gitt opp utsiktene til verdenssosialisme, fullt og helt. Marxisten har alltid utskilt seg fra den vanlige radikaler, eller fra hagevarianten, av hans eller hennes dype tillit til den amerikanske arbeiderklassens revolusjonære potensiale. I så henseende har den amerikanske styringseliten en mye større innsikt i det amerikanske samfunnets sanne natur enn den blendede radikaleren. Det amerikanske borgerskapet raljerer natt og dag mot sosialisme og kommunisme, på måter helt ut av proporsjon med faren sosialistbevegelsen i USA for tiden utgjør, fordi den forstår, eller i det minste instinktivt fornemmer, at i det mest fremskredne kapitalistsamfunnet, når alt veies likt, tilbyr sosialisme slikt et rasjonelt og attraktivt alternativ.

Amerika er på én gang både det mest fremskredne og det mest tilbakestående av samfunn. Landets kultur både tiltrekker og frastøter, men den fascinerer alltid. Det offisielle samfunn og mange vanlige amerikanere benekter selve eksistensen av distinkte sosiale klasser, og allikevel er landet revet av den mest dyptgripende og stadig mer utdypende sosiale differensieringen. Disse sosiale motsetningene vil bare bli forverret, slik den økonomiske utviklingen denne uka allerede har vist, etter hvert som krigspådrivet videreføres.

USA har produsert Franklin, Washington, Jefferson og Lincoln, så vel som ekstraordinære arbeiderklasse- og sosialistledere. Landets enorme motsetninger kan kanskje eksemplifiseres av figuren Jefferson, slaveeieren som skrev en av de største og mest oppriktige hymner til menneskelig frihet.

Raven fortsetter, der hun tar i bruk det postmodernistiske sølets terminologi: «Når Amerika snakker fra sitt hjerte, trekker det seg tilbake inn i et språk som ingen andre enn de sann-fødte borgere kan begynne å forstå. Ved roten til dette ligger et overveldende behov for å kontrollere mening. Amerika kan ikke la verden snakke for seg selv. Landet ble tatt på senga sist tirsdag, og del av traumet fra den hendelsen var sjokket av å bli tvunget til å lytte til en melding som landet ikke hadde hatt tid til å oversette. Det påfølgende raseribrølet var, blant annet, lyden av USA som kavet etter å gjenvinne retten til å kontrollere sitt eget narrativ.»

Dersom Raven snakker om George W. Bush og andre tjenere av amerikanske imperiale interesser, da har den første setningen ingen mening. Slike mennesker snakker åpenbart ikke fra hjertet, hverken ved denne eller andre anledninger; deres geskjeft er løgn og bedrag. Men tillat oss å påpeke at, faktisk, når «Amerika» i form av sine største politiske og kulturelle representanter har talt «fra sitt hjerte», da har millioner over hele verden lyttet og forstått, fra dét begynte i kjølvannet av den 4. juli 1776. De mest fremskredne av britiske arbeidere spisset såvisst sine ører for frigjøringserklæringen [Emancipation Proclamation] den 1. januar 1863. Man kunne nevne appellene til den internasjonale arbeiderklassen på vegne av Sacco og Vanzetti, og utallige andre eksempler. Og slike tilfeller, våger vi å forutsi, vil også skje i fremtiden.

Man kunne tillegge at de fineste produktene av amerikansk kultur også har tiltrukket seg og beveget masser av mennesker rundt om i verden, fra Poe og Whitman, Melville og Hawthorne på 1800-tallet, til Dreiser, Fitzgerald, Richard Wright og andre på 1900-tallet. Man skal heller ikke helt glemme amerikansk musikks innflytelse, den folkelig populær og den øvrige. Noen få mennesker, aner man, har hørt landet snakke fra hjertet. Dette bare for ikke å gå videre om bidrag med internasjonale implikasjoner innen film, maleri, skulptur, dans og arkitektur. Raven baserer seg tilsynelatende på at hennes lesere blir så inntatt av subjektiv giftighet og deres egen selvtilfredshet at de overser åpenbare historiske og kulturelle realiteter.

Det har alltid vært en essensiell oppgave for sosialister i USA å vekke de positive og sjenerøse instinktene som er så dypt nedfelte i den amerikanske befolkningen. Det er, tross alt, to Amerika. Bush’, Clintons og de andre skurkenes Amerika, og det andre Amerika, det arbeidende folkets. Revolutionære internasjonalister har insistert vedvarende på det. James P. Cannon, lederen for de amerikanske trotskistene, viet en tale til dette tema i juli 1948. Han observerte at av de «To Amerika» var: «Det ene, imperialistenes Amerika – landet til den lille klikken av kapitalister, utleiere og militarister som truer og skremmer verden. Dette er det Amerika folk i verden hater og frykter. Så er det det andre Amerika – arbeidernes og bøndenes og de «små menneskenes» land. De utgjør det store flertallet av folket. De gjør landets arbeid. De respekterer dets gamle demokratiske tradisjoner – dets gamle historikk for vennskap med folk i andre land, i deres kamper mot konger og despoter – landets sjenerøse asyl, en gang fritt innvilget til de undertrykte.»

Kampen mot den amerikanske regjeringens politikk og design krever i første omgang avsløringen av sistnevntes påstand om at den er folkets sanne stemme og representant. Sosialister er forpliktet til å forklare at den amerikanske styringseliten utfører antidemokratisk og grisk og grådig politikk, med uunngåelig tragiske konsekvenser, i en jakt der de påberoper seg det amerikanske folkets navn.

Alt dette er selvfølgelig ei lukket bok for den selvtilfredse middelklassens filistinere og snobber, som er tilfredse med å bruke de ord og uttrykk som kommer lettest til hende. Ravens variant av antiamerikanisme er ikke mer original enn den er innsiktsfull. Den er tilgjengelig billig og i store mengder i middelklassekretser i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, og for den saks skyld i USA. Den er tilgjengelig, så å si, «fra krana». Et slikt syn har den dyd å fremstå som opposisjonelt, samtidig som det ikke forplikter sin tilhenger til noen som helst politisk handling som kunne forårsake ulempe. Det er en form for pseudo-sosialisme, kynikeres og tåpers falske «antiimperialisme».

Denne artikkelen er her tilgjengelig som PDF-formatert pamflett i engelsk original