De politiske røttene for terrorangrepet på New York og Washington

Av WSWS’ redaksjonsråd
13 September 2019
 
Første gang publisert den 12. september 2001

World Socialist Web Site fordømmer utvetydig terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon. De som er ansvarlige for kapringen av fire kommersielle passasjerfly og konverteringen av dem til flygende bomber er skyldige i massemord. Ingenting av en sosialt progressiv karakter vil kunne oppnås på grunnlag av en så vilkårlig og nådeløs destruksjon av menneskeliv.

Disse morderiske terrorhandlingene manifesterer en giftig kombinasjon av demoralisert pessimisme, religiøs og ultranasjonalistisk obskurantisme, og må det tillegges, politisk opportunisme av den mest ondsinnede karakter. Terrororganisasjoner baserer sin taktikk – til tross for deres antiamerikanske retorikk – på illusjonen om at tilfeldige voldshandlinger skal tvinge den amerikanske styringsklassen til å endre sin politikk. Med det håper de i i siste instans å kunne inngå en avtale med Washington.

Uansett hvordan de måtte prøve å rettferdiggjøre seg er terrormetoden grunnleggende reaksjonær. Så langt fra å rette et kraftig slag mot imperialistisk militarisme spiller terrorisme rett i hendene på de elementene i det amerikanske etablissementet som griper fatt i slike hendelser for å berettige og legitimere anvendelsen av krig i deres forfølelse av styringselitens geopolitiske og økonomiske interesser. Mord på uskyldige sivile opprører, desorienterer og forvirrer allmennheten. Det undergraver kampen for arbeiderklassens internasjonale enhet, og går imot all innsats for å utdanne den amerikanske befolkningen om historien og politikken som danner bakgrunn for nåtidige begivenheter i Midtøsten.

Ikke desto mindre innebærer vår fordømmelse av tirsdagens terroruhyrligheter ikke i det aller minste noen slakking av vår prinsipielle og uforsonlige opposisjon mot den amerikanske regjeringens politikk. Enhver som ønsker å forstå hvorfor og hvordan gårsdagens begivenheter fant sted, må studere den dokumenterte amerikanske historien og politiske historikken i Midtøsten, spesielt i løpet av de siste tretti årene. Amerikansk imperialismes uopphørlige bestrebelser på å sikre sin dominans over regionens oljeressurser, som blant annet har medført hardnakket støtte for den israelske statens undertrykking av det palestinske folket, har plassert USA i voldelig opposisjon til de arabiske massenes legitime og ikke-undertrykkbare demokratiske, nasjonale og sosiale aspirasjoner.

I det umiddelbare kjølvannet av tirsdagens hendelser, har politikere, lederartikkelforfattere og mediekommentatorer erklært om og om igjen at amerikanere må erkjenne at ødeleggelsen av World Trade Center betyr at USA er i krig, og følgelig må handle i henhold til det. Men sakens faktum er at den amerikanske regjeringen har vært engasjert i direkte krigføring i Midtøsten, i en eller annen form, for størstedelen av to tiår.

Rent bortsett fra den massive materielle bistanden som den gir til israelske militæroperasjoner, har USA bombet det ene eller det andre land i Midtøsten nesten kontinuerlig siden 1983. Amerikanske bombefly og/eller slagskip har angrepet Libanon, Libya, Irak, Iran, Sudan og Afghanistan. Uten faktisk å erklære krig har USA gjennomført militæroperasjoner mot Irak i nesten elleve år. Den pågående daglige bombingen av Irak er knapt nevnt i amerikanske medier, som ikke har gjort noe forsøk på å konstatere det totale antallet irakere som er drept av amerikanske bomber siden 1991.

Gitt denne blodige historikken, hvorfor skulle noen være overrasket over at de som har vært målrettet av USA har villet slå tilbake?

De samme mediene som nå skriker på blod har rutinemessig applaudert bruken av vold mot hvilket som helst land eller hvilken som helst befolkning som anses å være til hinder for USAs interesser. La oss minnes Thomas Friedmans ord, spaltisten fra New York Times, som hadde følgende å si til det serbiske folket under den amerikanske bombekampanjen i 1999: «Lysene burde slukkes i Beograd: hvert et kraftnett, hver en vannledning, bro, vei og krigsrelatert fabrikk må målrettes.. .. Vi vil sette deres land tilbake, ved å pulverisere dere. Vil dere ha 1950? Vi kan besørge 1950. Vil dere ha 1389? Vi kan besørge 1389 også.» [1]

USAs utenrikspolitikk er en blanding av kynisme, brutalitet og uansvarlighet. Washington har fulgt en kurs som har oppflammet store deler av verdensbefolkningens hat, og skapt et miljø der det kan rekrutteres til blodige terroraksjoner. I sjeldne øyeblikk av klarhet har utenrikspolitiske spesialister erkjent at USAs handlinger fremprovoserer hat og ønsket om gjengjeldelse. Under Balkan-krigen uttalte tidligere statssekretær Lawrence Eagleburger: «Vi har presentert resten av verden en visjon om kvartalets mobber som trykker på en knapp, og folk der ute dør, vi betaler ikke annet enn kostnaden for et missil ... dét kommer til å hjemsøke oss hva angår å prøve å takle resten av verden i årene fremover.»

Denne innsikten har ikke forhindret den samme Eagleburger fra å erklære tirsdag kveld at USA burde respondere på ødeleggelsen av World Trade Center med umiddelbart å slippe bomber på ethvert land som kunne ha vært involvert.

George W. Bush’ tale til nasjonen tirsdag kveld symboliserte den amerikanske styringsklassens arroganse og blindhet. Så langt fra at Amerika er «det sterkeste fyrtårnet for frihet og muligheter i verden», blir USA av titalls-millioner ansett som hovedfienden av deres menneskelige og demokratiske rettigheter, og som hovedkilden for deres undertrykking. Den amerikanske styringseliten, i sin frekkhet og kynisme, opptrer som om den kan utføre sine voldelige virksomheter rundt om i verden uten å skape de politiske forutsetningene for voldelig gjengjeldelse.

I det umiddelbare kjølvannet av tirsdagens angrep erklærer amerikanske myndigheter og medier nok en gang at Osama bin Laden er ansvarlig. Det er mulig, selv om de, som alltid, ikke fremlegger noe bevis for å belegge påstanden.

Men påstanden om at bin Laden er den skyldige reiser ei rekke urovekkende spørsmål. Gitt det faktum at USA har erklært dette individet å være verdens mest dødelige terrorist, som blir sporet for hvert sitt skritt ved hjelp av det mest teknologisk sofistikerte og massive etterretningsapparatet, hvordan kunne da bin Laden organisere et så omfattende angrep uten å bli oppdaget? Og for øvrig, med et angrep mot den samme New York-skyskraperen som ble rammet i 1993?

Fra den amerikanske regjeringens synspunkt ville den knusende suksessen av hans angrep indikere at korstoget mot terrorisme langt mer har vært en propagandakampanje for å berettige amerikansk militærvold rundt om i verden, enn samvittighetsfulle bestrebelser for å beskytte den amerikanske befolkningen.

Dessuten ble både bin Laden og Taliban-mullahene, som USA beskylder for å ha budt ham nødhavn, finansiert og bevæpnet av Reagan-Bush-administrasjonen for å bekjempe pro-sovjetiske regimer i Afghanistan på 1980-tallet. Dersom de er involverte i tirsdagens operasjoner, er det amerikanske CIA og det politiske etablissementet skyldige i å ha pleiet nettopp de kreftene som utførte det blodigste angrepet på amerikanske sivile i amerikansk historie.

Eskaleringen av amerikansk militarisme i utlandet vil uunngåelig bli ledsaget av intensiverte angrep på demokratiske rettigheter hjemme. De første ofrene for krigsfeberen som blir pisket opp er arabisk-amerikanere, som allerede blir utsatt for dødstrusler og andre former for trakassering, som følge av mediehysteriet.

Oppfordringene fra både republikanske og demokratiske politikere om en krigserklæring, forespeiler et mer generelt tilslag mot opponenter av amerikansk utenrikspolitikk. General Norman Schwarzkopf, som befalte amerikanske tropper under invasjonen av Irak i 1991, talte for store deler av den politiske og militære eliten da han erklærte på fjernsyn at krigen mot angivelige terrorsupportere måtte føres så vel innenfor som utenfor USAs grenser.

Det er de politiske retningslinjene som USA følger, drevet av styringselitenes strategiske og finansielle interesser, som la fundamentene for marerittet som utspilte seg på tirsdag. De handlingene Bush-administrasjonen nå overveier – indikert av presidentens trussel om «ikke å skille mellom terroristene som begikk disse handlingene, og de som innkvarterer dem» vil bare sette scenen for ytterligere katastrofer.

Merknader:

[1] Thomas L. Friedman, «Stop the Music» [«Stopp musikken»], New York Times, 23. april 1999.