Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!

15 October 2019

President Donald Trumps respons på Kongressens initierte riksrettsgranskning har antatt en åpenlys fascistisk karakter. I sine taler i forrige uke i Minneapolis, Minnesota og Lake Charles i Louisiana, appellerte Trump åpent til xenofobi, rasisme og antisemittisme. Han oppildnet sitt publikum av politi og andre høyreorienterte krefter mot sine politiske motstandere, som han fordømte som «det ytterste venstre», og «sosialistiske» politikere som «hater Amerika».

På måter uten sidestykke i amerikansk historie søker Trump å få utnyttet presidentembetets makt for opprettingen av et diktatorisk regime. Trump gjør det klart, med forakt for alle konstitusjonelle begrensninger, at han er beredt til å anvende kriminelle og voldelige metoder for å få klort seg fast ved makten. I sin tirade i Minneapolis ropte han ut at han hadde til hensikt å forbli i vervet i «16 år til», hvilket ikke ville være mulig uten omvelting av den amerikanske konstitusjonen. Han har ikke lagt skjul på de voldelige implikasjonene av sine illegale grep etter personlig diktatur, og erklærte at ethvert trekk for å fortrenge ham ville føre til «borgerkrig». Trumps erklæring om at hans politiske motstandere er skyldige i «forræderi» påkaller utsikter til arresteringer og morderiske beskyldninger.

I en spesielt illevarslende del av sin tale på torsdag forsvarte Trump sin beslutning om å trekke tropper fra Syria, med å erklære: «Vi bringer soldatene hjem. Vi kan komme til å trenge dem for noe annet, og de vil være beredt.» I kontekst av hans grep etter diktatoriske fullmakter er dette «noe annet» en klar trussel om å anvende militæret mot innenlandsk opposisjon innen USA. Det hvite hus har allerede påbegynt dette ved mobiliseringen av tropper for håndheving av de brutale angrepene mot immigranter langs grensa mellom USA og Mexico.

Det å bagatellisere, enn si benekte, at Trump-presidentskapet vokser raskt, som en kreftsvulst, til et høyreorientert autoritære regime med utpreget fascistiske kjennetegn, er å lukke øynene for den politiske virkeligheten. Den slitte frasen «det kan ikke skje her» – dvs. at det amerikanske demokratiet er evig immunt mot fascismens kreft – er håpløst utdatert. Selve det faktum at en kjeltring som Trump steg opp til nivå av Det hvite hus bevitner det eksisterende politiske systemets terminale krise.

Trumps administrasjon er produkt av den amerikansk kapitalismens dypt forankrede økonomiske og sosiale motsetninger. Den enorme konsentrasjonen av rikdom innen den-rikeste-prosenten av befolkningen og det uforlignelige nivået av sosial ulikhet, er uforenlig med tradisjonelle demokratiske styreformer. USA har i løpet av de fire-siste-tiårene utviklet seg til et stadig mer oligarkisk samfunn. Oligarkiet er isolert fra den store befolkningen, og ser ethvert av dens krav om forbedring av livsvilkårene som en trussel mot sin rikdom.

Trump, som er produkt av New Yorks finansielle underverden, artikulerer med den nødvendige råskap og vulgaritet, oligarkiets autoritære impulser. Hans hysteriske fordømmelser av sosialisme og kommunisme gir stemme til de rikes voksende frykt for at krav om sosial reform uunngåelig vil føre til en massiv omfordeling av rikdom, og kulminere med eksproprieringen av kapitalistisk eiendom.

Trump-administrasjonen har i sitt grunnlag karakterisert negasjonen av demokrati. Hans presidentskap har helt fra begynnelsen av vært illegitimt. Gjennom den antidemokratiske mekanismen med delstatenes valgrepresentanter [Electoral College] ble Trump valgt til-tross-for at han tapte velgerflertallet [‘the popular vote’] med nesten tre millioner stemmer. Trump anerkjenner imidlertid så-langt-fra sin administrasjons minoritetsstatus, og opptrer som om han ble feid inn i presidentembetet med et valgskred. Men han vet meget vel at hans politikk – for all hans kyniske og populistiske demagogi – fremkaller massiv folkelig opposisjon.

Trumps opptredener foran et publikum av politi, sikkerhetspersonell og militære, så vel som hans bevisst iscenesatte massemøter utformet for å tiltrekke seg politisk desorienterte og bakoverskuende elementer, er alle del av kalkulerte bestrebelser på å skape et politisk velgergrunnlag som han kan basere et autoritært regime på, for å kunne opererere utenfor alle av den amerikanske konstitusjonens tradisjonelle juridiske grenser.

Det amerikanske demokratiet har kommet til en historisk korsvei. Trump-presidentskape vil anta en stadig mer illegal, autoritær og voldelig karakter der det søker å få opprettholdt makten.

Det er en politisk nødvendighet å få fjernet denne administrasjonen fra makten. Men spørsmålet av hvem, og med hvilke metoder dette målet kan oppnås, er et liv-og-død anliggende.

Hittil har den offisielle opposisjonen mot Trump vært dominert av Det demokratiske partiet. Riksrettsgranskningen er resultat av den stadig bitrere fraksjonskampen innen styringsklassen. Det demokratiske partiet basert seg på misfornøyde deler av etterretningsagenturene, militæret og foretaks-finanseliten, og anvender palasskuppets metoder.

Trumps motstandere innen statsapparatet er seg akutt bevisst implikasjonene av den langsiktige nedgangen for USAs globale posisjon. De anser Trumps utenrikspolitikk som uberegnelig og uforutsigbar, spesielt med tanke på Russland og Syria, og for å være i konflikt med det de anser som amerikansk imperialismes sentrale geostrategiske imperativer. Dette er årsaken til at de har sentrert sin opposisjon på spørsmål om utenrikspolitikk, først gjennom antiRussland-kampanjen og nå på grunnlag av Trumps telefonsamtale med den ukrainske presidenten.

De sosiale og politiske interessene som motiverer opposisjonen mot Trump innen staten, bestemmer dens metoder. Der Trump reagerer på riksrettsgranskingen med sine bestrebelser på å utvikle en høyreorientert bevegelse, er demokratene fast bestemt på å unngå alt som kunne mobilisere folkelig raseri mot Trump. I så henseende har Trump et langt bedre grep om politiske realiteter enn sine motstandere, som alltid ser seg over skuldra i frykt for alt som kunne antenne de eksplosive sosiale konfliktene innen USA.

Dette er årsaken til at riksrettsgranskningen gjennomføres fullt og helt bak lukkede dører, og er avgrenset til konflikter om imperialistisk utenrikspolitikk. Det forklarer også demokratenes schizofrene og hyklerske holdning til Trump-administrasjonen, som har vekslet mellom hysteriske fordømmelser av presidenten for at han undergraver «den nasjonale sikkerheten» og fungerer som en agent for Putin-regjeringen, og til forsøk på å samarbeide med Trump om essensielle elementer i innenrikspolitikken.

Uansett deres bitre uenigheter er alle fraksjoner av styringsklassen skjønt enige om demonteringen av sosiale programmer, angrepet på lønninger og rettigheter, angrepet på immigranter, ødeleggelsen av demokratiske rettigheter og den enorme militæroppbyggingen. Samtidig med deres konflikter vedtok demokratene Trumps rekordstore budsjett for forsvarsutgifter, og banet vei for skattekutt for de velstående.

Det kan ikke bli noe demokratisk eller progressivt resultat så lenge konflikten er begrenset til splittelsene innen styringsklassen. Skulle demokratenes riksrettsgranskning mislykkes vil det styrke Trumps politiske posisjon. Skulle den derimot lykkes ville det heve Trumps faktotum – altmuligmannen Mike Pence – til presidentembetet. Dessuten ville en riksrettstiltale faktisk styrke CIAs og FBIs politiske innflytelse over Det hvite hus. Det ville legitimere en utenrikspolitikk basert på et antiRussland-hysteri som ville berettige en farlig konfrontasjon med en atomvåpenmakt. Begge mulighetene representerer en enorm fare for arbeiderklassen.

Det demokratiske partiets og medienes besettelse over Biden og Trumps Ukraina-telefonsamtale er en avledning. En massebevegelse for fjerningen av Trump krever at hans virkelige forbrytelser blir identifisert. Dessuten må forsvaret av demokratiske rettigheter være klart og tydelig knyttet til kampen for å fremme arbeiderklassens sosiale interesser – den klassen som utgjør det overveldende flertallet av befolkningen.

Trump må fjernes av følgende grunner:

Kampen mot Trump-administrasjonen og for forsvaret av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene er en kamp mot kapitalisme og amerikansk imperialisme, som må føres fullstendig uavhengig av, og i opposisjon til Det demokratiske partiet.

USA er midtpunktet av en global krise. Overalt faller demokratiske styreformer sammen. Fascismen er igjen en farlig politisk styrke i Tyskland, 75 år etter Det tredje rikes fall. I Frankrike har Emanuel Macrons regjering innført styre-per-dekret mot voksende sosial uro. Storbritannia styres av den fascistiske Boris Johnson. I Brasil og India er ytrehøyre og ekstreme nasjonalistregjeringer ved makten.

Demokratiske rettigheter er ikke forenlige med et sosialt system basert på ekstrem ulikhet og endeløs krig. Lærdommen fra 1930-tallet er at kampen mot fascisme og autoritært styre bare kan baseres på et antikapitalistisk og eksplisitt sosialistisk program.

Metodene påkrevd i denne kampen er klassekampens metoder, og målet er å etablere en arbeidernes regjering for radikalt å få omfordelt formuen, få satt gigantforetakene og -bankene under arbeidende menneskers demokratiske kontroll, og implementere en planlagt økonomi basert på sosiale behov, ikke privatprofitt.

For mer enn to år siden, i uttalelsen «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi», skrev WSWS:

Massekamper er på dagsordenen i USA. Protestsamlinger, demonstrasjoner og streiker vil tendere til å anta en generell hel-nasjonal karakter. Den politiske konklusjonen som følger av denne analysen er at arbeidsklassens kamp mot Trump og alt han representerer, vil vise stadig klarere hvor viktig og nødvendig en politisk massebevegelse er, som er uavhengig av og i opposisjon til både republikanerne og demokratene, mot kapitalistsystemet og kapitaliststaten.

Massekamper er ikke lenger «på dagsordenen». De har allerede begynt og de intensiveres. De to siste årene har sett mange uttrykk for folkelig harme og arbeiderklasseopposisjon, i USA og internasjonalt.

I USA har de to siste årenes bølge av lærerstreiker i år blitt etterfulgt av 48 000 GM-arbeideres månedlange streik, den lengste bilarbeiderstreiken på flere tiår. Mens fagforeningene har forsøkt å få lagt ned GM-streiken, har nye streiker blitt igangsatt av 3 500 Mack Truck-arbeidere i Pennsylvania, Maryland og Florida, og av 2 000 gruvearbeidere i Arizona og Texas. Mer enn 20 000 lærere i Chicago kan gå til streik inneværende uke.

Heri ligger den sosiale kraften som kan få ned Trump og få avslørt hans reaksjonære demagogi for hva det er. Det må organiseres massedemonstrasjoner og protester av arbeidere, mot Trump-administrasjonen. Denne bevegelsens logikk er i retning en politisk generalstreik, som vil reise spørsmålet om politisk makt. Organiseringen av en slik bevegelse krever dannelsen av et tett koblet nettverk av folkelige komitéer på arbeidsplasser og i nabolag, for å forene alle deler av arbeiderklassen, og i opposisjon til fagforeningenes bestrebelser på å få isolert og undertrykt arbeidernes kamp.

Kampen mot Trump-administrasjonen må være tilknyttet kampene mot sosial ulikhet, mot demonteringen av sosiale programmer og ødeleggelsen av infrastruktur, mot angrepet på arbeidsplasser og lønninger, mot de forferdelige betingelsene en hel generasjon av unge mennesker står overfor, mot den ondskapsfulle forfølgelsen av immigrantarbeidere, mot degraderingen av miljøet, og mot konsekvensene av endeløs og ekspanderende krig, som truer hele menneskeheten. Motstanden fra arbeidere og ungdommer i USA må være tilknyttet utbruddet av sosiale kamper blant arbeidere over hele verden, som deler de samme interessene og konfronterer de samme problemene.

Denne objektive bevegelsen må ledes av et bevisst sosialistisk program og perspektiv. Socialist Equality Party og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE – International Youth and Students for Social Equality [Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet] – er spydspiss for denne kampen. Vi oppfordrer alle som er enige i dette perspektivet om å treffe beslutningen om å bli med og bygge SEP og søsterpartiene i ICFI – International Committee of the Fourth International [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale] – over hele verden.

Socialist Equality Partys politiske komité