Med den globale økonomien på vei mot synkronisert oppbremsingUS Federal Reserve starter «kvantitativ letting for alltid»

21 October 2019

To tiltak fra de amerikanske finansmyndighetenes side forrige uke indikerer at USA vil respondere på en truende oppbremsing av den globale økonomien ved nok-en-gang å tilby finansmarkedene ubegrensede mengder cash.

Den amerikanske sentralbanken Federal Reserve [‘the Fed’] startet sist onsdag en operasjon, som skal vare i minst seks måneder, med månedlige oppkjøp av statsobligasjoner [‘Treasury bills’] for anslagsvis $ 60 milliarder, som svar på skarpe hevinger av rentene i over-natta-markedene [dvs. interbanklån]. I en separat aksjon dagen etter sprøytet Feds New York-avdeling inn $ 104,15 milliarder i finansmarkedene for å øke likviditeten.

Federal Reserve Building på Constitution Avenue i Washington [Foto: AP Photo/J. Scott Applewhite, fil]

Sammen med Feds beslutninger to ganger om å redusere rentenivåene, og utsiktene til ytterligere kutt ved slutten av denne måneden, gjør disse trekkene det klart at under forhold som Det internasjonale pengefondet (IMF) har karakterisert som en «synkronisert» global oppbremsing er enhver bestrebelse på å «normalisere» pengepolitikken fullt og helt over.

Den europeiske sentralbanken (ECB) har reversert sin plan om å skulle avslutte kjøp av finanspapirer og har senket sin basisrente ytterligere inn i negativt territorium, mens Bank of Japan (BoJ) opprettholder sin posisjon som den nesten eneste oppkjøperen av statsgjeld og en vesentlig kjøper av foretaksaksjer.

Med andre ord er verdens vesentligste sentralbankers politikk, der de handler på vegne av et globalt finansoligarki, kvantitativ lettelse ad infinitum.

Etter 2008-krasjet tildelte Fed og andre sentralbanker billioner av dollar til nettopp de bankene og finanshusene som med sine handlinger hadde utløst krisen. Disse pengene gikk ikke inn i realøkonomien, men rett inn i finansoligarkenes kister. Nå skal ytterligere ubegrensede kontantmengder gjøres tilgjengelige for finanselitene, samtidig som de søker å få redusert arbeideres lønninger og rettigheter.

Den globale kapitalistøkonomiens historiske krise, som driver frem dette programmet, er eksemplifisert i rapporter publisert av IMF for deres halvårlige møte i Washington i forrige uke.

Det mest signifikante karaktertrekket ved IMF-rapporten Verdens økonomiske utsikter [‘World Economic Outlook’], som kartlegger global vekst, var ikke kuttingen av vekstprognosene for inneværende år og det neste, enn så viktig dét er. Det mest signifikante var derimot analysen som fastslo at det ikke kunne forventes noen betydelig oppgang for «de fire store» økonomiene – USA, Japan, eurosonen og Kina – for de neste fem årene.

Ved slutten av 2017 og på vei inn i 2018 pekte IMF og andre globale institusjoner på en oppgang for den globale veksten. Det ble tatt som en indikasjon på at verdensøkonomien omsider, etter passeringen av nesten et tiår, endelig opplevde noe av en gjenoppvekking.

Oppgangen viste seg å være bemerkelsesverdig kortvarig. Innen midten av 2018 hadde trenden dreid ned – en situasjon som har vedvart inn i 2019. Som den siste IMF-rapporten gjør det klart er en pågående stagnasjon, med en voksende trussel om direkte resesjon, nå den «nye normalen».

Samtidig har verdens største sentralbankers såkalte «ukonvensjonelle pengepolitikk» – senkingen av renter til historisk lave nivå og pumping av billioner av dollar inn i det globale finanssystemet gjennom oppkjøp av statsobligasjoner og andre finanspapirer – skapt forutsetningene for en ny finanskrise, potensielt enda mer ødeleggende enn den i 2008.

Begrunnelsen for disse politiske beslutningene var at de til slutt skulle frembringe en økonomisk ekspansjon, etter den dypeste resesjonen siden 1930-tallet. Gjenopprettingen av økonomisk vekst ville da kunne se en tilbakevending til mer «normal» pengepolitikk.

Ikke noe tilnærmelsesvis dette perspektivet har funnet sted. I stedet har finanssystemet blitt så beroende på, og avhengig av den vedvarende tilførselen av billig cash at selv det aller minste trekk for å redusere det truer med å utløse en krise.

«Ukonvensjonell pengepolitikk» [‘monetary policies’] og den pågående økonomiske stagneringen spiller nå sammen i en ond sirkel. Fallende vekst har ført til at investorer i stedet for å plassere pengene de har fått tilgjengeliggjort inn i realøkonomien, har kanalisert dem inn i stadig mer risikable finansdisposisjoner for å få utvidet sin kapital. Disse finansdisposisjonene er imidlertid de som med størst sannsynlighet vil oppleve en kollaps under en betydelig økonomisk nedgang, som det nå er mer og mer tydelige tegn til.

Slike utsikter blir beskrevet i IMF-rapporten Global finansstabilitet [‘Global Financial Stability’] som var utarbeidet for forrige ukes møte.

I rapporten står det: «I et scenario med vesentlig økonomisk nedgang, halvparten så alvorlig som den globale finanskrisen, kan foretaksgjeld-i-risikosonen [dvs. gjeld skyldt av foretak som ikke er i stand til å dekke rentebetalinger med sine inntekter] øke til $ 19 billioner [NOK 174 billioner] – eller til nesten 40 prosent av den samlede foretaksgjelden i de vesentlige økonomiene – over krisenivå.»

Rapporten bemerker at svært lave renter får investorer til å søke etter avkastning ved å påta seg «mer risikable og mer illikvide finanstransaksjoner, for å generere sine målsatte avkastninger». Resultatet er at «sårbarheter blant finansinstitusjoner som ikke-er-banker, nå er forhøyet i 80 prosent av økonomiene med systemisk viktige finanssektorer» – en andel som tilsvarer den «på høyden av den globale finanskrisen».

De avgjørende spørsmålene for arbeiderklassen verden over er: Hva er implikasjonene av denne nye fasen i sammenbruddet av kapitalismen, og hvordan må arbeiderklassen respondere?

Svarene er å finne ved en undersøkelse av det siste tiårets politiske økonomi.

Mens sentralbankenes politikk etter 2008 tilsynelatende skapte rikdom ut-av-løse-lufta er alle finansbesittelser, i siste instans, et krav på merverdien ekstrahert fra hele verdens arbeiderklasse i den kapitalistiske produksjonsprosessen.

Dette er grunnen til at prosessene med kvantitativ lettelse – fra redningen av bankene og finanshusene i 2008/2009 og den enorme utvidelsen av mengden finanspapirer [‘financial assets’] som fulgte – har vært ledsaget av en omstrukturering av klasserelasjonene.

I USA var Obama-administrasjonens 2009-utkausjonering [‘bailout’] av bilkonsernene GM og Chrysler, støttet av UAW-byråkratiet opp-til-støvleskaftene da fagforeningen i vesentlig grad trakk finansielle fordeler av aksjonen, innledningen av en offensiv over-hele-linja mot arbeidslivets lønninger og betingelser.

I Storbritannia har pådrivet for innstramminger, som ble initiert av Labour-regjeringen og siden videreført under Toryene, resultert i de hardeste angrepene på lønninger og sosiale betingelser på 200 år. I hvert-et-land har arbeiderklassen opplevd stagnerende og fallende reallønninger og ødeleggelsen av sosiale betingelser.

Samtidig har den sosiale ulikheten steget til historisk usette nivå. Slike betingelser er uforenlige med opprettholding av demokratiske rettigheter. Følgelig har det-siste-tiårets enorme overføring av rikdom opp til samfunnets høyder også sett utviklingen av stadig mer autoritære styreformer, med promotering av ultra-høyreorienterte og fascistiske krefter fra de høyeste nivå innen staten, som Trump-presidentskapet bare er ett uttrykk for.

I dag blir styringsklassene konfrontert med et stigende tidevann av klassekamp, samtidig med det utdypende sammenbruddet av hele deres økonomiske orden, karakterisert av tilspissende handels- og militærkonflikter, og de er fullstendig uten noe program for å lindre det.

De har bare én politikk – opptrapping av alle angrepene de har utført det siste tiåret til nye høyder.

Nok-en-gang er den amerikanske bilindustrien i sentrum for denne offensiven. General Motors’ sentrale pådriv, der konsernet handler på vegne av Wall Street, er å etablere nye nivå av enda mer intens utbytting, på linje med metodene utviklet av Amazon og foretak i den såkalte «gig»-økonomien.

Men etter flere tiår med fagforeningenes og de sosialdemokratiske partienes undertrykking bestreber den internasjonale arbeiderklassen seg nå på å få revet seg løs fra tvangstrøya den har vært pålagt, og vil hevde sine egne uavhengige interesser.

Denne bevegelsens utvikling avhenger fremfor alt av arbeidernes erkjennelse av at det de står overfor ikke er ei rekke problemer som kan løses med et lappeteppe av reformer, men en hel sosioøkonomisk ordens forvitring og krise, og at veien videre ligger i kampen for politisk makt på grunnlag av et program for gjenoppbyggingen av samfunnet på sosialistiske fundamenter.

Nick Beams