Urettferdighetens triumf, av Emmanuel Saez og Gabriel Zuckman: Hvordan skattekutt for de rike driver frem ulikhet

Av Andre Damon
2 December 2019

The Triumph of Injustice [‘Urettferdighetens triumf’] av økonomene Emmanuel Saez og Gabriel Zucman (2019, W. W. Norton), dokumenterer hvordan regjeringer systematisk har tillatt de velbeslåtte å undra seg beskatning, og deretter har kuttet skattesatsene for foretak under påskudd av «å lukke skattehull», som har bidratt til å drive frem en ulikhet som har løpt løpsk.

Saez og Zucman er verdensrenomerte eksperter innen feltet økonomien som ligger til grunn for sosial ulikhet. I de senere år har de vendt sin oppmerksomhet til dokumentering av utbredelsen av de superrikes skatteunndragelser. Resultatene av denne forskningen er kondensert ned til et 232-sider-stort bind.

De to økonomene demonstrerer at for første gang i moderne amerikansk historie betalte de meget rike i 2018 en lavere prosentandel av deres inntekter i skatter enn den gjennomsnittlige arbeider, og at det amerikanske skattesystemet, så-langt-fra å være progressivt, slik det ofte hevdes, er regressivt.

El sistema fiscal estadounidense: un impuesto plano que se vuelve regresivo en la cima

Andre halvdel av boka består av forslag for politiske tiltak. Saez og Zucman tar til orde for en form for kapitalistisk reformisme tilsvarende til den hørt fra Bernie Sanders og fra Elizabeth Warren, som konsulterte de to økonomene for formuleringen av deler av hennes valgprogram.

Vi deler ikke synet til Saez og Zucman på at sosial ulikhet kan bekjempes uten en kamp mot den kapitalistiske sosialorden. Men deres presentasjon av veksten av sosial ulikhet i USA og av den rollen som skattepolitikken har spilt, er essensiell og den burde leses vidt og bredt.

Boka begynner med en beskrivelse av den faktiske størrelseorden av sosial ulikhet i USA:

I 1980 tjente de innen den øverste 1-prosenten litt mer enn 10 prosent av nasjonens inntekter, før statsskatter og overføringer, mens de i den nederste 50-prosentandelen lå på rundt 20 prosent. I dag er det nesten motsatt: 1-prosenten fanger inn mer enn 20 prosent av nasjonalinntekten og arbeiderklassen knapt 12 prosent. Med andre ord tjener 1-prosenten nesten dobbelt så mye av nasjonalinntekten som hele arbeiderklassebefolkningen, ei gruppe femti-ganger-større demografisk sett. Og økningen i andelen av paien som går til 2,4 millioner voksne, har vært lik i størrelsesorden med tapet som mer enn 100 millioner amerikanere har lidd.

El aumento de la desigualdad en EE. UU., 1978-2018 (Participación en el ingreso nacional del 1 por ciento más rico y el 50 por ciento al fondo)

Boka går hen til å beskrive inntektene til de forskjellige delene av det amerikanske samfunnet:

La oss begynne med arbeiderklassen, de 122 millioner voksne i den nedre halvdelen av inntektspyramiden. For dem er gjennomsnittlig inntekt i 2019 $ 18 500 [NOK 170 219] før skatter og overføringer. Ja, du leser dette riktig: halvparten av den voksne amerikanske befolkningen lever av en årlig inntekt på $ 18 500.

Dette står i skarp kontrast til livene til den velbeslåtte øvre middelklassen – de i 90-til-91 prosentilen:

Med en gjennomsnittlig inntekt på $ 220 000 [NOK 2 024 220] og alt som følger med det – romslige forstadshus, dyre privatskoler for barna, godt finansierte pensjoner og gode helseforsikringer – sliter de ikke.

På toppen er de 2,4 millioner rikeste menneskene i USA, del av topp-1-prosenten, «med medlemmer som i gjennomsnitt har årsinntekter på $ 1,5 millioner [NOK 13 801 500]».

Saez og Zucman argumenterer for at dette nivået av sosial ulikhet er resultat av bevisste politiske valg fra lovgivernes side. De beskriver hvordan påfølgende administrasjoner over flere tiår har kuttet skattene for de velbeslåtte og for foretak, som har ført til en enorm økning av sosial ulikhet.

De bemerker at de «konfiskerende» skattene som ble pålagt de svært velstående under New Deal bidro til å stramme inn og omgjøre den sosiale ulikheten fra 1920-tallet, og førte til en mer rettmessig fordeling av nasjonalformuen på midten av 1900-tallet:

Fra 1930 til 1980 var toppmarginalskattesatsen i USA gjennomsnittlig på 78 prosent. Denne toppraten nådde helt opp til 91 prosent, fra 1951 til 1963. De største arvene ble beskattet med kvasi-konfiskerende rater på midten av det tjuende århundre, med rater som for de aller rikeste amerikanerne nærmet seg 80 prosent, fra 1941 til 1976.

De fortsetter:

I 1970 betalte de rikeste amerikanerne, alle skatter inkludert, mer enn 50 prosent av deres inntekter i skatter, dobbelt så mye som arbeiderklasseindivider. I 2018, etter Trumps skattereform, og for første gang de siste hundre årene, har milliardærer betalt mindre enn stålarbeidere, skolelærere og pensjonister.

Faktisk,

De velbeslåtte har sett sine skatter rullet tilbake til nivåer sist sett på 1910-tallet, da regjeringen bare var en fjerdedel av størrelsen den er i dag.

Los milmillonarios de EE. UU. ahora pagan tasas menores de impuestos que la clase obrera (Tasas promedio de impuestos para el 50 por ciento al fondo y los 400 más ricos)

Forfatterne hevder at kapitalistklassen mer og mer blir fritatt for beskatning:

Den eksplosive cocktailen som undergraver USAs skattesystem er enkel: kapitalinntekter blir, i varierende grad, fri for beskatning.

En slik sosial orden har mye til felles med det franske monarkiets praksis for skatteinnkreving, som er beskrevet i detalj:

Franske konger skjemte bort de velbeslåtte og klubbet ned almuen. Frankrike hadde en inntektsskatt (taille), der den vesentligst del av dens historiske renomé er at den fritok nesten alle privilegerte grupper: aristokratiet, presteskapet, dommere, professorer, leger, storbyenes borgere, deriblant Paris, og selvfølgelig skatteoppkreverne selv – kjente som fermiers généraux (skattfarmerne). De mest nødlidende medlemmer av samfunnet ble samtidig hardt rammet av saltplikter – den fryktede gabelle – og viltvoksende avgifter (entrées og octrois) på varene som kom inn til byene, deriblant mat, drikker og bygningsmaterialer.

Den vedvarende senkingen av skatter på de velstående har hatt et symbiotisk relasjon til den amerikanske regjeringens systematiske toleranse av de rikes skatteunndragelser, hvilket er spesielt åpenbart i den effektiv sett totale eliminering av eiendomsskatten.

Mens skatteinntektene fra eiendom og gaver utgjorde 0,20 prosent av husholdningenes nettoformuer på begynnelsen av 1970-tallet, har de siden 2010 knapt nådd 0,03 prosent – 0,04 prosent årlig – en reduksjon av en faktor på mer enn fem.

Forfatterne byr ytterligere dokumentasjon på denne «kollapsen i håndheving:»

I 1975 reviderte [de føderale amerikanske skattemyndighetene] IRS 65 prosent av de 29 000 største selvangivelsene som ble innleverte i 1974. Innen 2018 ble bare 8,6 prosent av de 34 000 eiendomskatteligningsmeldingene innlevert i 2017 undersøkt.

Kapituleringen har vært så drastisk at dersom vi tar på alvor den formuen som rapporteres i selvangivelser av eiendomsbesittelser i dag, ser det ut som rike mennesker nesten ikke eksisterer i Amerika, eller at de aldri dør.

Saez og Zucman dokumenterer i hvilken grad amerikanske foretak unndrar seg skatter ved å booke profitter i offshoreskatteparadiser.

I dag bokføres nær 60 prosent av det store-og-økende beløpet av amerikanske multinasjonale foretaks utenlandsprofitter i lavskattland. Og nøyaktig hvor? Primært i Irland og på Bermuda.

De forklarer hvordan det eksisterer en massiv bransje som bistår foretak med å unndra seg skatter, og gjør det klart at de fleste av disse skatteunndragelsene er ulovlige, fordi amerikansk lov forbyr enhver investeringsbeslutning som har som eneste mål å unndra skatter.

I flere tiår ble den systematiske skatteunndragelsen fra store foretak brukt som påskudd for å senke foretakskattesatsene, under det angivelige påskuddet å «stenge smutthull». Påstanden var at å få «stengt smutthullene» ville kompensere for de tapte skatteinntektene som følge av lavere foretakskattesatser, samtidig som det angivelig skulle akselererer den økonomiske veksten, og nettopp det har utgjort den tverrpartikonsensusen om skattepolitikken som videreføres til i dag. Forfatterne skriver:

For flertallet av nasjonens politiske, økonomiske og intellektuelle eliter var det å kutte foretakskattesatsen riktig. Under sitt presidentskap hadde Barack Obama gått inn for å redusere den til 28 prosent, med den lavere raten på 25 prosent for vareprodusenter.

Toppmålet for denne politikken var Trumps skattelov av 2018 som kuttet foretakskattesatsen fra 35 prosent til 21 prosent. Dette var del av en internasjonal prosess:

Da Trumps lovforslag ble vedtatt lovte den franske presidenten Emmanuel Macron å kutte foretakskatten fra 33 prosent til 25 prosent fra 2018 til 2022. Storbritannia lå foran kurven: landet hadde begynt å redusere satsen under Labour-statsministeren Gordon Brown i 2008 og siktet på 17 prosent i 2020. Om dette saksanliggende er de Browns, Macrons og Trumps av denne verden enige.

Etter å ha presentert denne analysen forklarer Saez og Zucman hva de foreslår å gjøre med det. De argumenterer for å øke skattene for de velstående, inkludert en skatt på formue, og en økning av inntektsskatten for den øverste braketten og å heve foretakskattesatsen.

Selv om beskatningen i vesentlig grad skulle bli anvendt til å omfordele inntekter til nivået av ulikhet som eksisterte på 1930-tallet, ville den vesentlige andelen av kostnadene for å opprette en sosial velferdsstat innebære en effektiv skatteøkning for arbeidende mennesker.

Størstedelen av skatteinntektene ville bli reist med en flat «nasjonal inntektsskatt» som ville tilfalle både arbeidere og kapitalister. Denne «nasjonale inntektsskatten», som faller uforholdsmessig på arbeidere, vil deretter bli brukt til å finansiere et statlig drevet helseforsikringsprogram, offentlig barnepass og gratis utdanning.

Forfatterne skriver:

Den gode nyheten er at vi kan fikse skatteurettferdighet, umiddelbart. Det er ingenting som innebygget i globalisering som fratar oss vår mulighet til å skattlegge storforetak og de velstående. Valget er vårt ...

Når det gjelder beskatningens fremtid er alt mulig. Fra forsvinningen av inntektsskatten – et sannsynlig resultat dersom trenden de siste fire tiårene opprettholdes – til nivåer av progressivitet som aldri før er sett, er det en uendelig mulighet av fremtidsutsikter foran oss.

Men denne «uendeligheten av mulige fremtidsutsikter» inkluderer ikke omveltingen av kapitalismen. Saez og Zucman argumenterer på bakgrunn av en forutsetning som de aldri uttaler, og langt mindre søker å forsvare: at privateierskapet av produksjonsmidlene må videreføres og opprettholdes.

De ønsker å behandle symptomet (ulikheten) på sykdommen (kapitalismen) uten å forsøke å argumentere mot de som sier at symptomet ikke kan behandles uten å eliminere sykdommen.

Ordet «kapitalisme» forekommer bare to ganger i hele boka. Dette er ikke overraskende siden bindet behandler den kapitalistiske sosioøkonomiske orden som det effektivt sett fastlagte analysegrunnlaget.

Saez og Zucman forsøker aldri å besvare det viktigste spørsmålet: Hva skjer når de velbeslåtte motsetter seg å betale mer i skatter? Hvilke politiske virkemidler kreves for å få slutt på ulikheten?

Det ikke uttalte premisset er at denne endringen kan gjennomføres gjennom Det demokratiske partiet, deriblant kandidater som Elizabeth Warren og Bernie Sanders, som tar til orde for politikk som ligner på forfatternes.

Men siden Saez og Zucman ikke argumenterer for denne handlingskursen, trenger de ikke å takle den myriaden av problemer som oppstår fra den. Hvordan skal demokratene, partiet som først kuttet skattene for de rike (under Johnson) og som besørget dereguleringen av Wall Street (under Clinton), for deretter å redde bankene [ved å utkausjonere dem] (Obama), bli gjort til instrumentet for, som forfatterne kaller det, den «konfiskerende» beskatningen?

Innen bokas analytiske rammeverk, dersom regjeringer reduserte de rikes beskatning, var det fordi opinioner endret seg. Dersom opinioner kan endres tilbake, da kan regjeringer omgjøre den politikken som førte til ulikhetens vekst.

Bortsett fra, det måtte ha vært en grunn til at opinioner endret seg. Saez og Zucman prøver ikke å forankre de fenomenale prosessene de diskuterer i bredere historiske endringer.

Hva er, tross alt, relasjonen mellom det faktum at det 20. århundre ble sett på som det såkalte «amerikanske århundre», basert på amerikansk globalt økonomisk hegemoni, og den sosialt omfordelende karakteren av New Deal, så vel som den «konfiskerende» skattepolitikken til Roosevelt og Eisenhower? Leo Trotskij gikk rett på sak [‘did not bet around the bush’] da han erklærte: «Amerikas rikdom tillater Roosevelt hans eksperimenter».

Faktum er at en retur til New Deal ganske enkelt ikke er mulig. Det økonomiske oligarkiet ville bekjempe en slik plan med tenner og klør. Det er ingen fløy av styringseliten, som det var på Roosevelts tid, som argumenterer for at amerikansk kapitalisme burde redusere den sosiale ulikheten for å avverge en revolusjon.

Det er, selvfølgelig, et enormt befolkningsgrunnlag for en sosial omfordeling: arbeiderklassen. Men dens kamper vil bli animert i den kommende perioden, ikke av et ønske om å sy bøter på kapitalismen, men av å fjerne den helt.

Uansett denne kritikken, WSWS-lesere bør lese denne boka for dens verdifulle dokumentasjon og analyse av sosial ulikhet, og for forklaringen på hvilken rolle skattepolitikken har spilt for denne veksten.