Midt under impeachment-prosessen beærer Pelosi Trump med invitasjon til å holde State of the Union-tale for Kongressen

24 December 2019

Mindre enn førtiåtte timer etter at Representantenes hus stemte for å riksretsstiltale president Donald Trup inviterte demokratenes fremste representant i Representantenes hus [House Speaker] Nancy Pelosi ham til å holde den årlige State of the Union-talen for Kongressen.

Det kunne vært forventet at House Speaker Pelosi hadde tilbakeholdt en slik invitasjon til en president som, i Trumps tilfelle, blir beskyldt for «høye forbrytelser og forseelser» [‘high crimes and misdemeanors’], og som teoretisk sett kan være fjernet fra vervet innen få uker.

I fjor trakk Pelosi sitt tilbud om å la Trump holde sin State of the Union-tale til etter avtalen som avsluttet den pågående nedstengningen av regjeringen. Hun foreslo til-og-med at Trump avsto helt fra å holde talen og bare skulle sendte en skriftlig melding, slik hver president før Woodrow Wilson hadde gjort.

Trekket understreker elementene av skamløs uansvarlighet og bedrageri som har preget impeachment-prosessen. Ved hver en vending har demokratene unngått å gjøre noe som ville mobilisere offentlig opposisjon mot Trump, som opprettholder den laveste målingen for godkjenningsvurdering av alle presidenter siden andre verdenskrig, og som er bredt foraktet for hans menneskerettighetsbrudd mot immigranter og hans tilknytninger til fascistgrupper.

Pelosis invitasjon undergraver påstandene fra Kongressens demokrater om at Trump, etter angivelig å ha «anmodet en utenlandsk regjering om innblanding», utgjør en «klar og aktuell fare» for demokratiet, så stor at det var nødvendig å sette impeachment-prosessen på hurtigsporet.

Hvordan vil Trumps State of the Union-tale – presidentens beretning om rikets tilstand – så bli?

Dersom impeachment-rettssaken skulle være pågående, kunne han anvende talen til å komme med en offentlig appell mot sine anklagere i et forsøk på å påvirke rettsaken og mobilisere støtte mot den.

Alternativt kan det være at Trumps State of the Union-tale finner sted i kjølvannet av en frifinnelse, slik at Trump kan foreta en seiersrunde, styrke sin posisjon og til overmål fordømme demokratene.

Det hvite hus kom med en kort uttalelse der presidenten hadde «akseptert [House Speaker] Pelosis invitasjon». Men Trumps reelle respons kom neste dagen, da han holdt det som uten overdrivelse kan beskrives som den mest åpenlyst fascistiske og autoritære talen holdt under hans presidentskap.

Trump talte til den høyreekstreme studentorganisasjonen Turning Point [‘Dreiepunktet’], og buldret i apokalyptiske formuleringer: «De kommende månedene vil avgjøre om landet vårt skal være styrt av en korrupt, mislykket og ytrevenstre styringsklasse, eller om vi skal regjere landet vårt.»

Da han ble avbrutt av samstemte rop om «fire år til» etter at han refererte til «ekstreme venstreorienterte», erklærte Trump: «Hvis dere vil drive dem til vanvidd, si ‘16 år til.’» Til generell applaus responderte medlemmer av mengden med å gjenta ropet: «16 år til».

Da han oppfordret publikum til å navngi de som er «hisides sosialister» brølte tilhørerne, to forskjellige ganger: «Kommunister!» Trump spilte opp for sitt fascistiske publikum, og han fordømte det politiske «venstre» mer enn 20 ganger.

Med andre ord, Trumps respons på det som i økende grad blir ansett som et mislykket impeachment-pådriv, har vært å intensivere sin fascistiske demagogi. Han vet at demokratene ikke vil motsette seg ham på noe punkt, og at mediene vil ignorere hans åpne voldsincitamenter og hans totale forakt for konstitusjonelle begrensninger for presidentskapet.

Faktisk har Pelosis kongressinvitasjon toppet ei uke som Trumps allierte kalte hans presidentskaps «største uke», full av «historiske» seire for hans agenda.

På fredag signerte Trump til lov det vedtatte nasjonale forsvarsgodkjenningsfremlegget NDAA [National Defense Authorization Act], den største bevillingen for militærutlegg i amerikansk historie, etter at demokratene effektivt fjernet alle begrensninger for militærets utplasseringer – inkludert mot Irak og Jemen – så vel som forbud mot å bruke Pentagon-midler til hans grensemur.

I sin tale dagen etter skrøt Trump: «Hva angår militæret er det ikke noe budsjett [underskudd],» da demokratene effektiv sett har gitt ham en blankosjekk for finansiering av militæret.

Han skrøyt videre av at hans demokrat-opponenter hadde totalt forlatt enhver motstand mot hans bygging av konsentrasjonsleirer for å internere immigrantfamilier, hans barnesepareringspolitikk og hans ulovlige misforvaltning av forsvarsmidler til å bygge grensemuren.

Trump hoverte: «Det er morsomt. Dén fikk jeg gjennom, som del av forsvarsfremlegget, fordi, hvet dere hva? Demokratene liker ikke saken lenger ... dén lot de bare seile gjennom. De ble lei av denne kampen om muren.»

På torsdag stemte kongressdemokrater for å godkjenne Trumps handelsavtale USMCA [USA-Mexico-Canada; revisjon av den gjeldende NAFTA (North America Free Trade Agreement)], som den tidligere strategen Steve Bannon beskrev som å skape en «geostrategisk produksjonsbase i Nord-Amerika» for å kontre Kina.

Strømmen av politiske seirere Trump har blitt overøst av, toppet opp med hans invitasjon fra demokratene til å holde sin State of the Union-tale, understreker visse grunnleggende realiteter.

For alle retoriske erklæringer om at «våre grunnleggeres [Founding fathers’] visjon om en republikk som er truet av Det hvite hus’ handlinger», som Pelosi formulerte det, er ikke forskjellene mellom de to partiene fundamentale.

Konflikten mellom Trump og demokratene er, som tidligere president Barack Obama uttrykte det, en «intern dyst» [‘intramural scrimmage’], et begrep som betegner en kamp mellom to lag fra samme klubben.

Demokratene har sentrert deres motstand mot Trump på beskyldningen om at han ikke har vært tilstrekkelig aggressiv mot Russland, og erklærte i tiltalepunktene for riksrettssaken at han «hadde misbrukt presidentskapets fullmakter ved å ignorere og skade nasjonalsikkerheten» ved å forsinke oversendelsen av våpen for å bevæpne Ukraina.

Med andre ord er deres forskjeller med Trump bare av en rent taktisk karakter, sentrert rundt uenigheter om utenrikspolitikk. På de grunnleggende klassespørsmålene som styringseliten står overfor – om å kutte skatter for foretak, finansiere hans gestapo langs grensa og om å svulme Pentagons kassabeholdninger – er de skjønt forente.

Alt dette gjør det klart at en seriøs kamp mot Trump bare kan komme gjennom en bevegelse som er totalt i opposisjon til Det demokratiske partiet. Kampen for å få fjernet Trump krever bygging av en sosialistisk massebevegelse av arbeiderklassen, som slåss for å bryte finansoligarkiets makt, som både Trump og demokratene taler for.

Patrick Martin og Andre Damon