Økende krigsspenninger mellom NATO-makter over Libya og Middelhavet

Av Alex Lantier
1 February 2020

Etter Berlin-konferansen om Libya den 19. januar fortsetter krigsspenningene mellom NATO-maktene over Libya og Middelhavet å tilspisse seg, etter den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis’ besøk i Paris sist onsdag for samtaler med den franske presidenten Emmanuel Macron. Berlin-konferansen har ikke satt scenen for fred, men for opptrappede imperialistiske militærintervensjoner om fordelingen av profitter å hente ut av Libya og hele regionen.

Sammen med Mitsotakis kunngjorde Macron utplasseringen av franske krigsskip til Egeerhavet og etableringen av en fransk-gresk militærallianse, samtidig som han fordømte tyrkisk politikk i Libya. Samtidig med eksplosive grensespenninger og konflikter over det østlige Middelhavets naturgassforekomster mellom Tyrkia og Hellas, truer Paris med å støtte Hellas i en krig med Tyrkia.

Frankrikes president Emmanuel Macron (til høyre) og den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis under en felles pressekonferanse i Elysée-palasset i Paris, onsdag den 29. januar 2020 [Foto: Benoit Tessier/Pool via AP]

Macron beskyldte den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan for «ikke å ikke respektere sine løfter» fra Berlin, og sa at «akkurat nå» befordret tyrkiske skip syriske islamistiske leiesoldater til Libya. «Vi har de siste dagene sett tyrkiske skip ankomme libysk havn ... i strid med eksplisitte engasjement tatt av president Erdoğan på Berlin-konferansen,» sa Macron. Han la til: «Dette truer sikkerheten til alle Europas og Sahel-regionens innbyggere.»

Macron, som har støttet krigsherren Khalifa Haftar i borgerkrigen fremprovosert av NATO-krigen i Libya i 2011, sa han «fordømmer med aller største fasthet den nylige avtalen» mellom Tyrkia og GNA-regjeringen i Tripoli [Government of National Accord] ledet av statsminister Fayez al-Serraj, som er Haftars viktigste rival.

Under konferansen mellom Macron og Mitsotakis fortalte anonyme etterretningskilder til franske medier at Rafale-jetfly på tokt fra hangarskipet Charles de Gaulle hadde oppdaget tyrkiske skip som transporterte tunge pansrede kjøretøy og leiesoldater til Libyas hovedstad Tripoli, som holdes av GNA-regjeringen og dens tilknyttede militser. De anonyme kildene hevdet også at skipene som fraktet troppene og utstyret ble eskortert av én av flere tyrkiske fregatter på cruise i libyske farvann.

Macron opprettholdt en hyklersk og egeninteressert taushet om fransk-støttede våpenforsendelser til Haftar, Frankrikes libyske proxy, besørget av Egypt og De forente arabiske emirater (UAE). «Paris’ posisjon forblir helt ufleksibel,» skrev Le Monde. «Marskalk Haftar, som mer eller mindre kontrollerer det meste av Libyas territorium, må tas med i betraktningen, og hans forlangender – oppløsingen av islamistiske ‘militser’, for mer av oljeinntektene til den østlige libyske regionen Cyrenaica – er ikke forhandlingstema.»

Macron kunngjorde også et «strategisk sikkerhetspartnerskap» mellom Frankrike og Hellas, og erklærte at han «fordømmer Tyrkias inntrengninger og provokasjoner» i gresk luftrom og farvann. Frankrike vil rotere sine krigsskip i det østlige Middelhavet for å sikre at minst én fransk fregatt er i området til enhver tid. Macron la til at hensikten med den franske marines opptrappede tilstedeværelse er «fullt og helt å trygge sikkerheten i en region som er strategisk for Europa.»

Mitsotakis hyllet avtalen med Frankrike, og sa: «Hellas og Frankrike forfølger et nytt rammeverk for strategisk forsvar.» Detaljer om den fransk-greske militæralliansen skal kunngjøres i løpet av de kommende uker. Det tyder imidlertid på at franske krigsskip sannsynligvis skal patruljere de gassrike farvann utenfor Kypros, der den gresk-kypriotiske regjeringen har innvilget den franske energigiganten Total leterettigheter.

Mens Mitsotakis kalte de franske krigsskipene «fredsgarantister» i Egeerhavet, er det klart at faren for militærkonflikt mellom vesentlige NATO-allierte er veldig reell. Den greske forsvarsministeren Nikos Panagiotopoulos sa hans stab «undersøker alle scenarioer, til-og-med et eventuelt militært engasjement» med tyrkiske styrker ved brennpunkter som Egeerhavet eller Kypros.

Tyrkiske myndighetsrepresentanter svarte med å fordømme den franske intervensjonen i det østlige Middelhavet. «Hvis Frankrike ønsker å bidra til implementeringen av beslutninger fattet på [Berlin-] konferansen, burde landet først avslutte sin støtte for Haftar,» sa det tyrkiske utenriksdepartementets talsmann Hami Aksoy i en uttalelse. Han la til: «Frankrike er den vesentlige parten ansvarlig for alle Libyas problemer siden begynnelsen av 2011-krisen,» og bemerket at Frankrike «støtter Haftar betingelsesløst, for å ha sitt å si om Libyas naturressurser».

NATOs 2011-krig mot Libya iverksatte et blodig kappløp etter profitter og strategisk posisjonering i regionen, som har fått katastrofale konsekvenser. Etter Berlin-konferansen intensiverer imperialistmaktene igjen hensynsløst deres militærintervensjon. Faren for en vesentlig regional krig over Libya eller det østlige Middelhavet er stadig større, der Frankrike, Russland, Egypt og UAE intervenerer i Libya til støtte for Haftar, mens Italia, Tyrkia og Qatar støtter Serraj.

Kappløpet for Afrika og Middelhavet intensiverer dype og eksplosive splittelser blant de vesentlige NATO-imperialistmaktene. I fjor kalte Frankrike hjem sin ambassadør til Italia, da spenninger mellom Paris og Roma over Libya tilspisset seg.

Mens Washington ikke har inntatt noen offentlig posisjon om Hellas eller Libya, undertegnet USAs utenriksminister Mike Pompeo i oktober i fjor avtaler for å bygge store nye amerikanske militærbaser i Hellas, da han sa Washington trengte dem «for å sikre det østlige Middelhavet». Judd Deere, talsmann for Det hvite hus, hevdet at spenninger mellom NATO-maktene tvang Trump til å ringe Erdoğan sist mandag. Under samtalen understreket Trump angivelig «viktigheten av at Tyrkia og Hellas løser deres meningsforskjeller om det østlige Middelhavet».

Stilt overfor utsiktene til amerikanske og franske militæroppbygginger i Hellas oppfordrer deler av det tyrkiske borgerskapet som står Erdoğan nært, til tettere bånd med Berlin for å motvirke Paris.

Den tyrkiske pro-regjering avisa Daily Sabah oppfordrer til en tilnærming til den tyske kansleren Angela Merkel, som den sa trenger tett samarbeid med Tyrkia for å styrke tysk industri og forhindre Midtøstenflyktninger fra å nå Europa. «La oss ære de som æres bør: Merkels utenrikspolitikk er langt mer fornuftig enn den franske presidenten Emmanuel Macrons tilnærming,» uttalte avisa, og la til: «Merkel vet at USAs fraskriving av sitt globale ansvar tvinger europeere til å ta hånd om egne anliggender, og som en forlengelse av det, til å samarbeide med Erdoğans Tyrkia.»

Avisa konkluderte: «For å forbedre Tysklands relasjoner til Tyrkia og holde overtaket i Libya, må Merkel overvinne to hindringer: fransk og gresk eventyrpolitikk. Macron undergraver fred og stabilitet i Libya ved å sette sin tyngde inn bak Haftar… Tyskland må få stoppet Frankrike og Hellas. La oss se om Merkel vil være i stand til å avslutte sin politiske karriere med å fullføre dette presserende oppdraget.»

Mens imperialistkriger brer seg over Midtøsten og Afrika fører Macron en hensynsløs politikk til forsvar for franske imperialistinteresser. På den ene siden viderefører han nykoloniale kriger og intervensjon i Mali og den bredere Sahel-regionen sør for Libya, angivelig for å bekjempe islamistiske militser. Samtidig satser han på å besørge det franske oljeselskapet Total en brorpart av Libyas olje, skulle Haftar erobre landet, og av gassforekomstene i det østlige Middelhavet via avtaler med den gresk-kypriotiske regjeringen.

Dette reiser en voksende risiko for en direkte militærkonfrontasjon med Tyrkia, når Macron innleder en allianse med Hellas samtidig med de eksplosive gresk-tyrkiske spenningene. Den britiske avisa Guardian skrev at «friksjonen mellom de to nabolandene har ikke vært så akutt siden Tyrkias 1974-invasjon av Kypros», som førte til krig med Hellas. Avisa la til at for Mitsotakis har «fiendtlige relasjoner til Tyrkia overskygget alle andre saker på hans snart syv måneder gamle regjerings agenda».

Professor Aristoteles Tziampiris, fra Universitetet i Pireus, uttalte til Guardian at selv om han anså krigsfaren som «begrenset, ikke minst fordi det ville være for mye av en tap-tap situasjon» så sa han samtidig at «sjansene for en [het] hendelse, per design eller av uheldige omstendigheter, er veldig reelle, og det er dét som bekymrer oss alle.»