Generalstreik for jobber og pensjoner bryter ut i Baskerland i Spania

Av Alejandro López
4 February 2020

Streiker og protester bryter ut over hele Spania, og avslører raskt det lille som måtte gjenstå av «venstre»-pretensjonene til den nye regjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos.

I Baskerland (Euskadi) og den baskisktalende regionen Navarra deltok titusener av demonstranter og streikende i en én-dag generalstreik kalt av baskisk-nasjonalistiske fagforeninger under slagordet «Jobber, pensjoner og anstendige liv». Foruten krav om å koble pensjoner til inflasjonen, og for en heving av statspensjonene, ble det reist bredere arbeiderklassekrav. Disse inkluderte «en slutt på usikkerhet», ei minstelønn på € 1 200 [NOK 12 310] i måneden, 35-timers arbeidsuke og «et offentlig, universelt og gratis sosialtjenestesystem».

Torsdagmorgen i forrige uke var gater, arbeidsplasser og skoler i Baskerland øde, mens hundretusener meldte seg med på streiken. Regionens hovedfabrikker – som bilprodusenten Volkswagen, jernbane- og bussprodusenten CAF, og stålprodusentene Sidenor og Arcelor Mittal – ble nedstengte, i tillegg til barer, restauranter og småbedrifter. I den offentlige sektor var støtten overveldende, med lokale byråd, sykehus, skoler og universiteter som også stengte.

Streikevakter blokkerte hovedveier, og regionens hovedbyer opplevde masseprotester: 50 000 marsjerte i Bilbao (befolkning 350 000), 35 000 i San Sebastian (befolkning 185 000), 35 000 i Pamplona og 25 000 i Vitoria-Gasteiz.

Vesentlig var at streikende knyttet seg opp til arbeidere over grensa i Frankrike, for å blokkere sentraljernbanestasjonen i Hendaye i Frankrike – som betjenes av franske TGV-høyhastighetstog og lokale TER-togtjenester, så vel som Arco-tjenestene som drives av de spanske jernbaneselskapene RENFE og EuskoTren.

PSOE-Podemos-regjeringens politi arresterte 10 demonstranter i Baskerland for forskjellige anklager, blant annet for tilgrising med graffiti og skade på sikkerhetskameraer.

Spanias sentrale fagorganisasjoner, det sosialdemokratiske Sentralforbundet for arbeid (UGT) og det stalinistiske fagforbundet Arbeiderkommisjoner (CCOO), gikk imot streiken. De erklærte den «ikke i samsvar» med støtte for PSOE-Podemos-regjeringen.

Det er essensielt at arbeidere tar streiken ut av fagorganisasjonenes hender, danner sine egne uavhengige aksjonskomitéer og appellerer om arbeiderklassens støtte over hele Spania mot denne reaksjonære regjeringen. Podemos begynte å støtte regionalregjeringen av Det baskiske nasjonalistpartiet (PNV) etter at PNV støttet installeringen av nasjonalregjeringen i Madrid sammensatt av PSOE og Podemos. I et forsøk på å bryte streiken før den ble holdt støttet Podemos PNVs krav om «minimumstjenester», og at 30 prosent av offentlige tjenester måtte opprettholdes.

Denne streiken er del av et globalt oppsving av klassekamp, der arbeidere over hele planeten gjør opprør mot de obskøne nivå av sosial ulikhet som er resultat av kapitalismen. Det har brutt ut streiker i både den amerikanske og den meksikanske bilindustrien, på Sri Lankas teplantasjer, og mot den franske presidenten Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. I alle disse tilfellene har arbeidere stått overfor direkte konfrontasjoner med fagorganisasjonene. Veien videre er en internasjonal kamp for å overføre statsmakt til arbeiderklassen.

Podemos har meldt tynt tilslørte angrep på streiken for angivelig å ha forpurret den nasjonale enheten. Partiets Twitter-konto i Baskerland meldte: «Vi respekterer oppfordringen for den 30. januar. Men vi finner at streiken har mistet sin karakter av arbeiderkrav og har fått en sosial og politisk karakter, og derfor har ikke sosial og fagforeningsenhet blitt oppnådd.» Lander Martínez, partiets regionleder, uttalte klart: «Streiken inngir ikke tillit til den nylig installerte regjeringen», det vil si til PSOE-Podemos-regjeringens innstramminger.

Teresa Rodríguez, leder for den pabloistiske Anticapitalistas-fraksjonen av Podemos, fryktet for økende opposisjon fra arbeiderklassen, da hun erklærte: «Vi kan ikke si i Euskadi at vi ikke går for en generalstreik, bare fordi vi er del av regjeringen.»

De spanske, baskiske og franske fagforeningene spiller alle sine reaksjonære roller. De prøver alle å splitte arbeiderbevegelsen mot arbeidsledighet, lave pensjoner og fallende levestandarder, langs nasjonale skillelinjer, for å få den underordnet antiarbeiderpartier som Podemos.

Både CCOO og UGT i Spania og Generalforbund for arbeid (CGT) i Frankrike opponerte mot den baskiske streiken, og hevdet den hadde en «nasjonalistisk» dimensjon. Det var et kyniskt politisk bedrageri. De baskiske fagforeningenes støtte til det regionale baskiske borgerskapet og kravene om en egen kapitaliststat er nasjonalistiske og reaksjonære, men det samme er oppfordringene fra de sentrale fagorganisasjonene CCOO, UGT og CGT om å forsvare den spanske sentralregjeringen mot arbeiderne. Deres kritikk av de baskiske fagforeningene er ganske enkelt forsøk på å gi et «venstre» dekke for deres fiendtlighet mot streiken.

I Frankrike er det franske fagforbundet CGT i mellomtiden dypt i samtaler med president Emanuel Macron for å få finansiert de bredt forhatte pensjonskuttene, samtidig som hundretusener av arbeidere og ungdommer marsjerer i protester. CGT har som mål å kvele det eksplosive raseriet mot Macron, som opprettholdes selv etter at jernbane- og massetransittarbeiderne, utsultet av manglende streikebetaling, ble tvunget til å returnere til arbeidet og for to uker siden måtte avslutte sin seks-uker-lange streik.

Under utarbeidelse er et langt bredere utbrudd av motstand mot EU og PSOE-Podemos-regjeringen. Samtidig med pensjonsstreikene i forrige uke utspilte det seg en tre-dager-lang protest i den spanske landbrukssektoren, med benevnelsen «Til forsvar for deres fremtid». Bønder protesterer over lave overskudd, handelsbegrensninger knyttet til Brexit, USAs president Donald Trumps tariffer, EUs sanksjoner mot Russland, og forventede nedskjæringer av EUs CAP-tilskudd, den felles landbrukspolitikken [Common Agricultural Policy].

PSOE-Podemos-regjeringens politis undertrykking av bøndenes protester etterlot flere titalls skadde. En stank av hykleri omgir Podemos’ forsøk på å dekke over sin rolle i statsrepresjonen av masseprotester mot deres høyreorienterte politikk.

Likestillingsminister Irene Montero (Podemos) felte tårer over bondens «vanskelige situasjon» og berømmet retten til å protestere: «Jeg har forsvart dette før, og vil gjøre det mer nå.» Samtidig autoriserte statsminister Pedro Sánchez, leder for regjeringen hun sitter i, politiet til å kunne skyte med gummikuler på protesterende bønder.

Der PSOE og Podemos slår ned på arbeidere og bønder som slåss mot deres innstrammingsagenda trekker de frem den gamle løgnen som ble brukt mot de franske «gul vest»-protesterende: at alle streiker eller protester mot en sosialdemokratisk regjering er fascistiske.

Journalisten Antonio Maestre, en ledende forsvarer av Podemos, skrev i en spalte i eldiario.org, under tittelen «Fasismens landlige base», at «ytrehøyresidens strategi med bøndenes protester kan ikke ignoreres». Der han påminte at 1800- og 1900-tallets landeiere mobiliserte småskalabønder mot deres egne beste interesser, skrev han: «Vi må endelig få brutt den reaksjonære handlingsenheten» mellom oligarkiet og «dagarbeidernes og småbrukernes interesser». Han ba om å «isolere» sofabønder «som mottar millioner av euro i CAP-subsidier og anvender landsbygda og dens smerter for å bryte den sosiale fremgangen».

Dette er en politisk løgn. For det første fremlegger Maestres i sin spalte ingen belegg for at høyreekstreme partier leder bøndenes protester; Podemos-funksjonærer er derimot på videochats der de i parlamentet ler sammen med fascistiske Vox-partimedlemmer. For det andre, dersom det er en fare for at Vox bygger en base blant landsbygdas arbeidere, da skyldes det at Podemos og partiets allierte i mange år har jobbet for å undertrykke venstresidens opposisjon mot PSOE. Nå jobber de igjen for å underbygge Vox, ved å føre antiarbeiderpolitikk samtidig som de fordømmer all opposisjon som fascistisk.

Det å føre klassekampen krever et kompromissløst brudd med Podemos. Det er avgjørende å bringe bredere lag av arbeiderklassen inn i kampen mot PSOE-Podemos-regjeringen i Spania, og å forene kampene mot EU i Spania, Frankrike og over hele Europa. Mot styringsklassens nasjonalistiske gift og militarisme er det essensielle anliggendet å få smidd arbeiderklassens internasjonale enhet i revolusjonær kamp.