Offentlig møte i London av Don’t Extradite Assange: De politiske anliggender

Av Laura Tiernan og Chris Marsden
7 February 2020

Rundt 500 mennesker deltok på det offentlige møtet i London tirsdag kveld, under headingen «Pressefrihet og saken Julian Assange».

Møtet ble arrangert av gruppa Ikke Utlever Assange (DEA) [Don't Extradite Assange], som er ei offisiell WikiLeaks-støttet kampanjegruppe ledet av John Rees, grunnleggeren av pseudo-venstre organisasjonen Counterfire [Motild], og en ledende figur i Stop the War Coalition (SWC) [Koalisjonen Stopp Krig].

Don’t Extradite Assange-møtet i London

Forsamlingen hørte taler fra FN-spesialrapportør om tortur Nils Melzer, Assanges forsvarsadvokat Jennifer Robinson, og WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson. De skisserte den alvorlige trusselen reist mot pressefrihet og demokratiske rettigheter av Assanges mulige utlevering til USA i henhold til spionasjeloven, for å ha avslørt krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Det ville imidlertid være en alvorlig politisk feiltakelse å bedømme tirsdagens møte basert på begrensede kriterier som antall fremmøtte, eller de konsise og informative rapportene man har kommet til å forvente fra Assanges juridiske team, og fra Melzer og Hrafnsson.

Dette var et møte med en definitiv politisk agenda. Selv om det var annonsert for å «definere støtte for Julian Assange» har DEA som mål å få rehabilitert Labour Party og fagforeningene, og da spesielt deres «venstre»-representanter, og få styrt bevegelsen til Assanges forsvar inn under deres kontroll.

Rees og hans pabloistallierte Tariq Ali har i flere måneder fektet av bred kritikk av avvisningen fra Labour-leder Jeremy Corbyn og hans hovedallierte i Labours parlamentsgruppe PLP [Parliamentary Labour Party] og i fagforeningene, for å komme til Assanges forsvar. På et folkemøte i London før desembervalget hevdet Ali at en Corbyn-seier var Assanges «eneste håp» om løslatelse, og at ingenting måtte gjøres for offentlig å utfordre Corbyns historikk for taushet, som kunne blottstille ham for angrep fra høyre og med det risikere valgnederlag den 12. desember.

Den 11. april 2019, etter at Assange ble arrestert i Londons ekvadorianske ambassade, meldte Corbyn én eneste tweet der han motsatte seg hans utlevering til USA, og hans skyggeinnenriksminister Diane Abbott uttalte seg imot det i Parlamentet. Men innen 48 timer hadde de iscenesatt et offentlig tilbaketog, etter angrep fra blairistkrigshisserne som dominerer PLP. Corbyn ga en fjernsynsuttalelse der han sa at «ingen er over loven», og han insisterer på at Assange måtte sendes til Sverige over de statlig fabrikerte «voldtekt»-beskyldningene i tilfelle en anmodning om utlevering, og at hans skjebne var «et anliggende for domstolene».

Fra den dagen av slapp ikke ordene «Julian Assange» over deres tunger – ikke engang etter at anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven ble anlagt mot ham, med ei strafferamme på fengsel i 175 år. Selv da Melzer advarte for at Assange led effektene av «langvarig psykologisk tortur» og var i livsfare i Belmarsh fengsel, holdt Corbyn og hans støttespillere deres munner lukket.

Deres skammelige medvirkning nådde et høydepunkt under valgkampen, der Corbyn og hans allierte trosset oppfordringer om at de måtte aksjonere for Assanges løslatelse. En slik posisjonering, knyttet til kampen mot krig, statsundertrykking og innstramminger, ville utvilsomt ha vunnet dem støtte i arbeiderklassen, og spesielt blant unge mennesker, og det ville ha reist en direkte politisk kamp mot blairistene. Dette motsatte Corbyn og hans støttespillere seg, og de insisterte på «partienhet» for enhver pris.

I kjølvannet av Labours knusende valgnederlag forbereder nå de nominelle «venstre» lederne seg på å vende tilbake til komforten på de bakre benkene i Parlamentet. Derfra kan de fritt melde symboluttalelser uten bindende virkning.

John McDonnell taler under møtet

Det var i denne ånden at Labours skyggefinansminister John McDonnell var oppført som hovedtaler under tirsdagens arrangement. En pressemelding fra DEA på mandag hadde overskriften «John McDonnell leder offentlig møte til støtte for Julian Assange». Han skulle få selskap av Labours skyggejustisminister Richard Burgon, og av Tim Dawson fra nasjonalrådet for det britiske journalistforbundet National Union of Journalists (NUJ).

McDonnells plakatplassering som hovedtaler var en form for politisk beskyttelse for Corbyn, som har blitt diskreditert for sin taushet om Assange (blant mange andre ting).

Det var ingen lett oppgave å promotere McDonnell som en hovedtaler om Assange. I ti år har Corbyns nærmeste allierte ikke ytret ett ord til Assanges forsvar. Dette i sterk kontrast til hans helhjertede forsvar av ikke-tiltale krigsforbrytere i sitt eget parti.

For bare tre måneder siden deltok han i et intervju for magasinet GQ sammen med Alastair Campbell, Tony Blairs tidligere sjefrådgiver. Campbell spurte: «Er Tony Blair en krigsforbryter?» hvilket McDonnell umiddelbart besvarte: «Nei! Nei!» På spørsmål om han støttet Campbells nylige utvisning fra partiet for å ha stemt for Liberaldemokratene, svarte McDonnell: «Nei. ... kom tilbake, Alastair, alt er tilgitt!» – dette om mannen som bidro til å drive Storbritannia inn i den illegale invasjonen og okkupasjonen av Irak i 2003.

Ute av stand til å peke på ett eneste tilfelle der han personlig har opptrådt til Assanges forsvar, refererte McDonnell til opprettingen av ei parlamentarisk gruppe kalt Nasjonalforbundet for journalister [National Union of Journalists] til forsvar for pressefrihet. Men han var like mye helt ute av stand til å peke på et eneste tiltak denne gruppa har gjort for å forsvare WikiLeaks eller Assange.

Til applaus lovet McDonnell: «Vi vil gjøre alt som er mulig for å støtte denne kampanjen og sikre [Assanges] løslatelse,» men det eneste konkrete tiltaket som ble lovet var å arrangere et fengselsbesøk til Assange via innenriksminister Priti Patel.

De tidligere talene fra Dawson og Burgon var av lignende karakter.

Dawson refererte kommentarer fra Daily Express-redaktør Gary Jones om at han «ikke egentlig var komfortabel med å beskrive Assange som en journalist». Dette uttrykte «et ganske generelt delt misbehag blant andre medlemmer av mitt yrke,» sa han. Dawson hevdet, der han unnlot å forsvare Assange mot denne bakvaskingen: «Denne bekymringen er helt uten betydning.» Dette er en løgn. Det amerikanske justisdepartementets tiltale av Assange hevder at han ikke er journalist, men en «hacker», og at han derfor ikke har krav på beskyttelsene nedfelt i Konstitusjonens første endringstillegg [The First Amendment].

Dawson insisterte: «Vi burde protestere så høyt vi bare kan.» Men hans fagforening (NUJ) har ikke gjort noe for å mobilisere mediearbeidere til Assanges forsvar, annet enn å vedta en pro forma-resolusjon fra nasjonalrådet, som ble lagt ut på deres nettsted.

Burgons tale var en øvelse i politisk unnvikelse. Som skyggejustisminister har han et spesielt ansvar for å forsvare Assange. Hadde Labour vunnet valget hadde han vært i posisjon til å kunne nekte å godta USAs utleveringsanmodning, men det ville aldri ha skjedd. Burgon har ikke gjort noe substansielt for å forsvare Assange. Av de 14 500 Twitter-postene han har sendt avgårde siden 2012 var det bare to som nevnte WikiLeaks-grunnleggeren.

Og i likhet med McDonnell fremstilte han britiske regjeringshandlinger som «kowtowing» [smisking] til USA, og skjulte britisk imperialismes interesser for å få brakt Assange til taushet for hans avsløringer av krigsforbrytelser, ulovlig masseovervåkning og globale diplomatisk intriger.

Hadde Corbyn, McDonnell og fagforeningene gjort noen som helst seriøse forsøk på å mobilisere støtte til Assange ville tirsdagens møte hatt deltakelse av tusener.

Deres fiendtlighet mot å mobilisere massestøtte for Assanges løslatelse er ikke ganske enkelt, eller en gang først-og-fremst, produkt av valgopportunisme. Det er forankret i deres forsvar av imperialisme. Begge Labours generalvalgmanifester vedtatt under Corbyn manglet et forsvar for verdens mest berømte politiske fange. Samtidig forpliktet begge manifestene partiet til atomvåpenprogrammet Trident og til NATOs BNP-mål.

Hva angår pseudo-venstre bander som Counterfire, og livslange opportunister som Tariq Ali, er de mer opptatt av å få beskyttet Corbyns renomé enn de er av å forsvare Assange. Fra 2012 og til april 2019 skrev Rees’ Counterfire ingenting om Assange, etter at en stor del av organisasjonens medlemskap krevde at han måtte sendes til Sverige.

Den grad tirsdagkveldens møte ble politisk kontrollert på vegne av Corbyns hovedkontor ble indikert av Seamus Milnes tilstedeværelse, administrerende direktør for strategi og kommunikasjon, som hang ut ved døra.

Kveldens siste bidrag var fra Ali. Det uttrykte den politiske kynismen og selvtilfredsheten til pseudo-venstre partier fra den velstående middelklassen, som føler seg hjemme i maktens korridorer og er fiendtlig innstilte til kampen mot imperialisme og staten.

«Vi må gjøre alt vi kan,» sa Ali, «i Parlamentet, utenfor Parlamentet, i FN, uansett hvor, for å gjøre denne saken til noe.»

«Kanskje vinner vi ikke» sa han til publikum, men dersom saken tapes, ville den fortsatt tjene som en påminnelse om «at folk vil slåss mot urettferdighet og sjikanering av dette slaget».

Ali konkluderte med å tilby håpet at «den britiske dommeren som skal dømme Julian Assange, vil være feil type dommer for etablissementet. Vi vet det ikke er det. Jeg sier bare at det er noen få dommere som kunne gjøre det her i landet. Forhåpentligvis vil vi finne noen dommere, når saken forflytter seg opp til overordnede domstoler, som er beredt til ganske enkelt å være anstendige.»

Socialist Equality Party (SEP) avviser det politiske perspektivet som fremmes av DEA. Assanges løslatelse vil ikke bli sikret under lederskap av en håndfull pseudo-venstre forsvarere av Labour- og fagforeningsbyråkratiet. Under oppløpet til Assanges utleveringshøring, og med en voksende gjenoppblomstring av den internasjonale klassekampen, dreier vi oss til den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen.