NATO-øvelsen Defender 2020: Tyskland tjener som militærbase for oppbygging mot Russland

Av Martin Nowak
10 February 2020

Defender 2020, den største NATO-øvelsen i Europa på 25 år, har kommet i gang de siste ukene. For første gang i alliansens historie øver NATO utplassering fra USA til Øst-Europa av en hel divisjon, som inkluderer 20 000 soldater og alt deres materiell. Stasjoneringen skal etter planen være gjennomført i mars og hjemreisen skal starte i juni.

Den tyske hærens nettsted introduserte øvelsen i en video. En rask serie bilder akkompagnert av heroisk musikk fungerer som bakteppe for en rekke faktaopplysninger om operasjonen: 37 000 soldater og 20 000 stykk transportgods må forflyttes og sikres på ei 4 000 kilometer lang reiserute gjennom hele Europa. De krever «tanking, proviantering, overnatting og IT-tilgang».

Tyskland er som «vertsnasjon» ansvarlig for logistisk støtte. Rundt 4 000 tyske soldater er mobilisert for dette formålet. Logistisk kommandosenter for øvelsen er NATOs JSEC [Joint Support and Enabling Command], opprettet i byen Ulm i juni 2018 og ledet av Bundeswehrs Streitkräftebasis, den tyske hærens organisasjonsavdeling. I tilfelle krig er JSEC ansvarlig for koordinering av transport av tropper og materiell innen Europa, og sentraliseringen av forhåndsplanlegging før og under utplassering til innsatsområdet. I fredstid skal JSEC sysselsette rundt 100 personer, og opptil 500 i krisetider. JSEC skal være i full operasjon innen 2021. Generalløytnant Martin Schelleis, inspektør for Streitkräftebasis, kommenterte at de gleder seg til Defender 2020-øvelsen fordi den vil by dem anledning til å vise sine ferdigheter.

Bundeswehr offentliggjorde i april 2018 doktrinedokumentet «Konzeption der Bundeswehr» (KdB), som understreket Tysklands betydning for NATOs militæroppmarsj mot Russland. «På grunn av Tysklands geografiske beliggenhet er landet ei strategisk dreieskive i sentrum av Europa,» står det i dokumentet. «NATO-alliansens og EUs handlingsevne» er basert på at «Tyskland utfører sine oppgaver som vertsnasjon [‘Host Nation Support’], som et transittland for utplasseringen av styrker til grensene for allianses territorium og i det indre operasjonsområde».

«Host Nation Support» omfatter alle sivile og militære tjenesteleveranser i eget land for å understøtte en alliert eller et vennligsinnet lands væpnede styrker. I Tyskland er det NATOs JSEC i Ulm som håndterer disse «utfordringene», der det blir skapt regelrette blitzkrieg-strukturer i Europa.

På det militære feltet er det såkalte «Military Mobility» [militær mobilitet] et stort anligende innen EU. For de kommende årene har EU-budsjettet stilt € 6,5 milliarder tilgjengelig for dette formålet. Ikke bare skal trafikkinfrastrukturen forbedres, eksempelvis med utbedring av veier og broer og innkjøp av manglende jernbanetransportvogner, men de byråkratiske hindringene innen EUs medlemsland må også reduseres og tilpasses. Andre enn NATOs væpnede styrker skal også kunne bruke denne infrastrukturen, eksempelvis styrker fra EU og FN.

Bundeswehr konkluderte i en tilstandsvurdering allerede i 2015 at Tyskland er en flaskehals for slike manøvre. I en artikkel med tittelen «herkuliske logistikkoppgaver» ramset Tagesschau [o. anm.: hovednyhetsprogrammet for den offentligfinansierte kringkasteren ARD] opp områder som må dekkes: Er det tilstrekkelig med lokomotiver, godsvogner og tanking- og hvilestasjoner? Hvilke reiseruter kan anvendes til transporter med laster på flere hundre tonn? Vil nødvendige godkjenninger være utstedt i tide?

Allerede ved begynnelsen av 2019 sluttet Bundeswehr en «gods-rammeavtale» [tysk tekst] for forflytting av militært utstyr med Deutsche Bahn, Tysklands statlige jernbaneselskap, til en verdi av rundt € 100 millioner.

Hvorfor blir nå tusenvis av soldater sendt til NATOs østlige grense innenfor rammen av «Defender 2020»? Offisielt er militærøvelsen ikke rettet mot Russland. Dette narrespillet er imidlertid motsagt av fakta og uttalelser fra en rekke ledende NATO-personell.

«Russland har med annekteringen av Krim vist at landet er beredt til å forskyve grensene i Europa med militærmakt. Og det har fått varselklokkene til å ringe for mange NATO-medlemmer, spesielt våre østlige naboer,» uttalte generalløytnant Schelleis på en pressekonferanse i Berlin, der Defender 2020 ble introdusert.

Den 21. januar benevnte NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg overfor EU-embetsrepresentanter Russland som den ene av tre utfordringer NATO-medlemmer må håndtere, i tillegg til Kina og terrorisme. Konfrontert med spørsmål om de økende konflikter mellom USA og Europa påpekte Stoltenberg at færre amerikanske tropper har vært stasjonert i Europa på en del år, og berømmet de USA-alliertes innsats for opprusting. Han sa at Europa og Canada har investert ytterligere € 130 milliarder til forsvar i løpet av de siste fire årene.

Et blikk på NATOs militærøvelser de siste årene viser hvorfor den logistiske infrastrukturen for militærtransport gjennom Europa har nådd bristepunktet.

Siden 2011 har den årlige NATO-øvelsen «Saber Strike» blitt avholdt i Polen og Baltikum. I tillegg foregår annet hvert år den store «Anaconda»-øvelsen i Polen, som involverer titusenvis av soldater fra alle NATOs medlemsland. Polens armé for territorialforsvar (VOT), som ble grunnlagt i 2016 og i all hovedsak består av høyreekstreme paramilitære styrker, deltar også. I 2018 ble angrep på den russiske enklaven Kaliningrad og den hviterussiske hovedstaden Minsk eksplisitt simulert.

Ukraina, som er i åpen konflikt med Russland og ikke er NATO-medlem, deltar også jevnlig i NATO-øvelser. Den «litauisk-polsk-ukrainske brigaden» som ble opprettet i 2015 har deltatt flere ganger i «Anaconda». Samtidig har NATO siden 2006 gjennomført sine egne militærmanøvrer i Ukraina innenfor rammen av «Rapid Trident».

Siden Ukraina-krisen i 2014, som ble innledet av det fascistledede kuppet støttet av USA og Tyskland, har omfanget og regelmessigheten av NATO-øvelsene i Øst-Europa tiltatt dramatisk. Under det operative slagordet «Atlantic Resolve» begynte Obama-administrasjonen en stor utvidelse av den amerikanske militære tilstedeværelsen. Utgiftene til dette «europeiske avskrekkinginitiativet» er åttedoblet i løpet av de siste fire årene, til $ 6,5 milliarder.

Innenfor rammen av «NATO Enhanced Forward Presence» [NATOs utbedrede fremskutte tilstedeværelse] har siden 2017 fire kampklare bataljoner på 1 000 soldater hver vært stasjonert i Polen, Estland, Latvia og Litauen. «NATOs kampgruppe» i Litauen ledes av Tyskland, mens tre andre blir ledet av amerikanske, britiske og kanadiske styrker. «NATO Enhanced Forward Presence» støttes av «Tailored Forward Presence» [skreddersydd fremskutt tilstedeværelse], en multinasjonal bataljon under rumensk ledelse. Utskifting av bataljonens enheter skjer etter et rotasjons-prinsipp, som ble utført under «Dragon Ride»-operasjonen.

I tillegg begynte i 2015 opprettelsen av «Very High Readiness Joint Task Force» [særdeles høy beredsskap fellesspesialstyrke]. Denne multinasjonale brigaden på 5 000 soldater, også ledet av Tyskland, er ment å være i permanent høy beredskap, for å kunne sendes til ei frontlinje innen 48 timer.

«Trident Juncture», den tidligere største NATO-øvelsen siden oppløsingen av Sovjetunionen, fant sted i Norge i 2018. Der deltok femti tusen soldater fra 31 land, inkludert 10 000 fra Tyskland. De øvde til sjøs, på land og i lufta. Defender 2020 fortsetter på lignende måte. Finland og Georgia deltar også sammen med NATO-medlemmene.

Georgia, som Ukraina en tidligere sovjetrepublikk, blir rustet til tennene av NATO for å tjene som en frontlinjestat mot Russland. I 2008 var det lille Kaukasus-landet involvert i en åpen krig med Russland, og har hatt en uavklart grensetvist med naboen siden den gang. Likevel har NATO fortsatt å utvide sitt militærsamarbeid med Georgia, uavhengig av hvilken fraksjon av det høyreorienterte kleptokratiet som er ved makten i Tblisi.

Syttifem år etter slutten av andre verdenskrig står Tyskland i sentrum for en enorm NATO-militæroppbygging mot Russland. Transport av tropper, stridsvogner og kjøretøyer til Estland, beliggende mindre enn 200 kilometer fra St. Petersburg, så vel som til Bulgaria og Georgia, foregår via tyske flyplasser og havner, og på tyske jernbaner og veinett.

Militærlederne og politikerne vet godt at bilder av panserkolonner og troppetransporter rumlende gjennom landet som var kjernen i to verdenskriger, produserer usikkerhet, frykt, avsky, sinne og raseri. Dette er grunnen til at troppebevegelsene i vesentlig grad gjennomføres i små konvoier og i ly av nattemørke. Samtidig oppmuntres høyreekstreme demagoger og historieforfalskere som del av forberedelsene til krig.

Til tross for forbrytelsene utført av tyske tropper i to verdenskriger er Tysklands styringselite fast bestemt på å utvide sin «lederrolle» og sin militære kapasitet.

Den tyske hærens gjeldende doktrine erklærer at hæren «må ha styrker og midler til disposisjon for å kunne utplasseres etter kort mobilisering, til grensene eller utenfor alliansens territorium. Kollektivt forsvar innenfor allianses territorium kan variere fra små operasjoner til en ekstremt krevende utplassering innenfor rammen av en veldig stor operasjon, både i og ved utkanten av allianses territorium.» Bundeswehr-styrker må «være effektive i en hybrid konflikt som utvikler og eskalerer over hele spekteret av effekter, i alle dens dimensjoner, i en felles, multinasjonal væpnet styrke, og i alle typer operasjoner».

Det forventes høye tap som resultat. «Innledningsvis i en veldig stor operasjon med høy intensitet er det nødvendig med en massiv utplassering av lett tilgjengelige styrker og utstyr. Tiltak for å gjenopprette personellstyrken [dvs. erstatte døde og skadde soldater] og materiell vil bli iverksatt,» heter det i doktrinen.

Dette er hva den tyske hæren nå – for å bruke general Schelleis’ ord – må «bevise med glede».