Arbeiderklassens kamper i USA på det høyeste nivå på tiår

14 February 2020

Ifølge en rapport utgitt tirsdag av den føderale statistikketaten BLS – Federal Bureau of Labor Statistics – er arbeiderklassekampene i USA på sitt høyeste nivå på flere tiår.

I 2019 ble det registrert 25 tilfeller av arbeidsnedleggelser som involverte 1 000 eller flere arbeidere. Dette er det største antallet på nesten to tiår. Ti av disse streikene involverte 20 000 eller flere arbeidere, det største antallet siden minst 1993, da data om størrelsen på arbeidsnedleggelser begynte å bli registrert systematisk av BLS.

Arbeidere går streikevakt under en demonstrasjon utenfor GM Warren Tech-senteret i oktober 2019

Antallet arbeidere involvert i streiker tiltar også. Det var 425 500 arbeidere som deltok i større arbeidsstanser i fjor, litt ned fra 2009 (485 000). 2018-tallet var nesten en 20-ganger-økning relatert til året forut. Sett under ett så årene 2018 og 2019 det største antallet arbeidere involvert i en vesentlig arbeidsnedleggelse, over en toårsperiode, på 35 år.

I løpet av de siste to årene har lærere deltatt i store streiker i West Virginia, North Carolina, Kentucky, Oregon og andre stater, og i større byer som Los Angeles, Oakland og Chicago. Uroen blant produksjonsarbeidere kom til uttrykk i den 40-dager-lange streiken til 46 000 arbeidere ved General Motors i fjor, den første nasjonale bilarbeiderstreiken på flere tiår. Mer enn 30 000 dagligvarearbeidere ved butikk-kjeden Stop and Shop i det nordøstlige USA, gikk også ut i streik i fjor.

I mange tilfeller har disse streikene utviklet seg utenfor de offisielle fagforeningene, og i alle tilfellene har de kommet i konflikt med disse nasjonalistiske og pro-kapitalistiske organisasjonene. United Auto Workers (UAW) lyktes med å få lagt ned GM-streiken, til-og-med mens fagorganisasjonens direktører var under kriminaletterforskning og tiltale for å ha stjålet arbeidernes kontingenter og akseptert bestikkelser fra bilkonsernene.

Intensiveringen av klassekampen er den essensielle underliggende faktoren for venstredreiningen blant arbeidere. Tallrike meningsmålinger uttrykker bredt basert støtte for sosialisme og fiendtlighet mot kapitalisme og ulikhet, særlig blant unge mennesker. I 2020-valget har denne politiske radikaliseringen funnet sitt innledende, og foreløpig, politisk begrensede uttrykk i støtten for Vermont-senator Bernie Sanders’ kampanje, som har oppnådd flest stemmer i de to første valgene i demokratenes primærvalgkampanje – i Iowa og New Hampshire.

Impulsen i retning av sosialisme stammer ikke bare fra sosial misnøye og utbruddet av streiker, men fra en sammensatt interaksjon mellom amerikansk kapitalismes nasjonale og internasjonale krise.

Den viktigste objektive faktoren som tillot styringsklassen i USA å undertrykke veksten av sosialisme var amerikansk kapitalismes styrke. Så lenge USA var en stigende økonomisk makt, med en tilstrekkelig andel av nasjonalinntekten som gikk til å heve levestandarder, var ikke amerikanske arbeidere overbeviste om nødvendigheten av sosialisme.

De objektive betingelsene for denne amerikanske «eksepsjonalismen» har imidlertid blitt grundig erodert. I løpet av de siste 40 årene har den amerikanske styringsklassen, i sin respons på svekkingen av amerikansk kapitalisme og nedgangen av den dominerende globale posisjonen, arbeidet systematisk for å ødelegge alt som arbeidere hadde vunnet gjennom bitre kamper. «Landet med de ubegrensede muligheter», som alltid hadde en semi-mytisk karakter, har gitt vei til landet med lave lønninger, gjeld og økonomisk usikkerhet. Den «amerikanske drømmen» har blitt omdannet til «det amerikanske marerittet».

Særlig siden 2008-krasjet har konsentrasjonen av rikdom i vesentlig grad intensivert splittelsene langs de sosiale- og klasseskillelinjene. De 400 rikeste individene i USA besitter nå mer rikdom enn de nederste 64 prosent av befolkningen, og den sosiale ulikheten er større enn på noe tidspunkt siden årene direkte forut for 1930-tallets Store depresjon.

I kjølvannet av 2008-krasjet, og i påvente av denne utviklingen vi nå ser, forutsa Socialist Equality Party: «Kapitalismens realitet vil besørge arbeidere mange grunner til å slåss for en fundamental og revolusjonær endring av samfunnets økonomiske organisering.» Det er dette som nå finner sted.

Veksten av sosial uro og interessen for sosialisme har skremt og sjokkert styringsklassen og dens talerør i politikken og mediene. Trump-administrasjonen har respondert med feberhet antikommunisme. Trump fordømmer frenetisk «sosialisme» og «det radikale venstre». Hans bestrebelser for å bygge opp en bevegelse av den fascistiske høyresiden er først-og-fremst rettet mot veksten av sosial opposisjon i arbeiderklassen mot finansoligarkiets politiske retningslinjer.

Det demokratiske partiet og mediene jobber uopphørlig for å få undergrad støtten til sosialisme. De dominerende fraksjoner av Det demokratiske partiets fiendtlighet mot Sanders-kampanjen er uttrykk for deres besluttsomhet om å forhindre et valg som, selv på en begrenset måte, reiser massefiendtligheten mot sosial ulikhet og foretaksdiktatur.

Demokratene poserer som et folkelig parti, mens hele deres partiprogram er basert på undertrykkingen av klassebevissthet. Det er gjennom mekanismene med etnisitetsbasert hudfarge- og kjønnsidentitetspolitikk at demokratene og deres tilknyttede organisasjoner forsøker å få splittet arbeiderklassen. Med klassekampens vekst intensiveres denne innsatsen.

Sanders er den umiddelbare fordelshaveren av forflytningen til venstre blant arbeidere og ungdommen, men han representerer bare en annen reaksjon fra styringsklassen på denne utviklingen. Sanders søker å få ledet harmen og motstanden tilbake inn i Det demokratiske partiet selv, for å forhindre at den bryter ut av den kapitalistiske politikkens rammer.

Utviklingen av klassekampen, og radikaliseringen av arbeidere og ungdommer, vil uunngåelig komme i konflikt med Sanders og de som fremmer ham, som De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA). Hva angår hans program prøver Sanders å kombinere forslag til mindre sosiale reformer, som er umulige under kapitalismen, med økonomisk nasjonalisme; en skammelig taushet over forfølgelsen av Julian Assange og Chelsea Manning, og støtte til Det demokratiske partiets imperialistiske utenrikspolitikk.

Veksten av klassekampen og den politiske radikaliseringen av arbeidere og ungdommer er i den innledende fasen. Millioner av mennesker, i USA og internasjonalt, leter etter en måte å kunne opponere mot ulikhet, utbytting, diktatur og krig. De vil gå gjennom politiske erfaringer og de må trekke de nødvendige konklusjoner.

«Vi må forklare i all tålmodighet,» skrev Lenin en gang under lignende betingelser. Arbeiderne må gjennomsyres av en bevissthet om logikken i de kampene de fører. De må forstå de forskjellige politiske tendensenes roller, for å mistro de som kommer med tomme og falske løfter og forhåpninger. De må oppmuntres til å ha tillit til sin egen styrke, og til muligheten for uavhengig handling. De må opplæres til å analysere politikk med klassebegreper, og til å avvise alle forsøk på å fremme splittelser langs skillelinjer basert på etnisitet, hudfarge, kjønnsidentitet eller nasjonalitet.

Som kandidater for Socialist Equality Party i 2020-presidentvalget vil Norissa Santa Cruz og jeg slåss for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen. SEP-kampanjen vil forklare hva sosialisme er, og hvordan den kan oppnås. Inn i arbeidernes voksende kamper over hele verden skal kampanjen bringe arbeiderklassens enorme historiske erfaringer, som er nedfelt i Den fjerde internasjonales historie.

Skjæringspunktet mellom arbeiderklassens objektive bevegelse og sosialistbevegelsens intervensjon vil skape forutsetninger for å avskaffe verdenskapitalismen og få slutt på ulikhet, utbytting og krig.

For å bli involvert i SEP-valgkampanjen besøk socialism2020.org

Joseph Kishore og SEPs nasjonalsekretær og presidentkandidat