Krigsspenninger tilspisses i etterdønningene av angrep på tyrkiske tropper i Syria

Av Bill Van Auken
3 March 2020

Samtidig med oppfordringer om deeskalering av de tilspissende spenningene i Syrias nordlige provins Idlib, fra verdens regjeringer, FN og NATO-alliansen, er det en voksende fare for at en fullskala militærkonfrontasjon mellom Tyrkia og Russland kan utløse en potensielt katastrofal verdenskrig.

I kjølvannet av torsdagens angrep på en tyrkisk stilling, som krevde livene til rundt tre dusin soldater (ifølge én beretning kan tapstallet beløpe seg til så mange som 50), og med gjengjeldelsesangrep mot SAA-enheter [Den syriske arabiske armé], er Ankaras og Moskvas forklaringer for volden sterkt motstridende, da Tyrkia og Russland forfølger diametralt motsatte mål i Syria.

Tyrkias forsvarsminister Hulusi Akar, tredje fra høyre, deltar i en begravelsesseremoni for Halil Ibrahim Akkaya, en av de tyrkiske soldatene drept i Syria, i Bahce, Osmaniye, Tyrkia, 28. februar 2020 [Foto: AP Photo]

I et umiskjennelig tegn på den vedvarende krigsfaren kunngjorde Den russiske marinen på fredag deres tilbakeføring fra Svartehavet til Middelhavet av to krigsskip bestykket med Kalibr-cruisemissiler, for å forene dem med den tilsvarende bevæpnede fregatten som allerede er utplassert der. De tre krigsskipene skal operere utenfor den syriske kysten, som en direkte trussel mot de anslagsvis 10 000 tyrkiske troppene som regjeringen til president Recep Tayyip Erdogan har utstasjonert i Idlib.

Erdogan og den russiske presidenten Vladimir Putin hadde en telefonsamtale på fredag. Ifølge Kremls referering av samtalen uttrykte begge «alvorlig bekymring» over den eskalerende konflikten i Idlib, og ble enige om «viktigheten av en mer effektiv koordinering mellom forsvarsdepartementene i Russland og Tyrkia.»

En Kremlin-talsperson rapporterte også at de to presidentene skal møtes denne uka i Moskva, i et forsøk på å få bilagt krisen.

Men beretningene meldt av deres respektive forsvarsdepartementer angående årsaken til torsdagens angrep på de tyrkiske troppene, var sterkt motstridende. Mens det var samstemmighet om at angrepet ble utført av syriske heller enn russiske styrker, skyldte Tyrkia det på et flyangrep (hvorpå Russland, som er ansvarlig for de fleste luftangrep i Idlib, insisterte på at deres krigsfly ikke fløy i området), og Moskva sa at troppene ble drept av syrisk artilleribeskytning. At begge parter beskyldte Syria for dødsfallene, var et tegn på deres felles ønske om å unngå en direkte russisk-tyrkisk konfrontasjon.

Tyrkia insisterte på at de hadde informert det russiske militæret om lokaliseringen av tyrkiske tropper og sa at Moskva var ansvarlig for å gi denne informasjonen videre til syriske regjeringsstyrker. «Jeg vil opplyse at det under dette angrepet ikke var noen væpnede grupper rundt våre militære enheter,» sa den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar på fredag.

Russlands forsvarsdepartement meldte imidlertid en uttalelse der de hevdet at de tyrkiske troppene «var i terrorgruppers kampformasjoner» og at de hadde blitt sendt inn i et område «der de ikke burde ha vært», uten noe varsel til det russiske militæret.

Angrepet fant sted i kontekst av en bitter kamp mellom den syriske SAA-hæren og tyrkisk-støttede militser, om kontrollen over den strategiske byen Saraqeb beliggende langs en stor motorvei som forbinder Syrias hovedstad Damaskus med landets nest-største by Aleppo. Mens syriske regjeringsstyrker hadde erobret byen tidligere i forrige uke, klarte de såkalte «opprørerne» å overrenne den igjen.

Ankara og Moskva har begge beskyldt den andre part for brudd på den russisk-tyrkiske Sochi-avtalen som ble oppnådd i 2018, om å innføre en «demilitarisert sone» i Idlib der en våpenhvile skulle tre i kraft, og som «radikale» rebeller – i motsetning til «moderate» – skulle ekskluderes fra, sammen med alle tunge våpen, rakettsystemer og granatvåpen.

Tyrkia har anklaget den syriske regjeringen og dens viktigste allierte, Russland og Iran, for å ha brutt avtalen med iverksettingen av en offensiv for å gjenerobre kontrollen over store deler av Idlib. Russland hevder at Tyrkia ikke har besørget skillingen av «radikale» fra «moderate», samtidig som landet har besørget militær støtte til «opprørerne», inkludert bruken av våpenbestykkede droner og artilleribeskytning.

Den viktigste «opprørs»-kampstyrken som slåss i Idlib er Hayat Tahrir al-Sham, som FN har utpekt som en terroristfront, ledet av den tidligere syriske tilknytningen til Al Qaida. Brett McGurk, den tidligere amerikanske toppdiplomaten med ansvar for antiISIS-kampanjen (mot Den islamske staten Irak og Syria), beskrev provinsen Idlib som «den største Al Qaida-nødhavnen siden 9/11», og «et enormt problem». Russland frykter for deres del at Al Qaida-tilknyttede styrker konsentrert i Idlib skal bli omplassert til Kaukasus, i et forsøk på å så terrorisme og få delt opp deres territorium.

Den tyrkiske forsvarsministeren Akar hevdet på fredag at Tyrkias gjengjeldelse for angrepet på landets tropper i Idlib hadde «nøytralisert» mer enn 300 syriske soldater, samtidig som de hadde ødelagt flere titalls syriske helikoptre, tanks og howitzere.

En talsmann for Syrias regjering meldte på fredag en uttalelse der de sa de tyrkiske påstandene var overdrevne og «et forsøk på å heve terroristenes kollapsende moral».

Både NATO og FNs sikkerhetsråd holdt møter på fredag for å diskutere konfrontasjonen i Idlib. NATO-møtet var innkalt på Tyrkias anmodning.

NATOs respons var erklæringer av kondolanse og solidaritet, men uten å indikerte noen vesentlig støtte for Tyrkias operasjon i Syria. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg meldte en uttalelse der han fordømte det syriske regimets og de russiske styrkenes «vilkårlige» luftangrep, samtidig som han formante alle parten til deeskalering av «denne farlige situasjonen».

Kay Bailey Hutchinson, USAs ambassadør til NATO, proklamerte rett nok at «alt er på bordet» i relasjon til Syria, men uttalte også poengtert: «Jeg håper president Erdogan vil innse at vi er den allierte i deres fortid og for deres fremtid. Og de må droppe S-400.» Dette var en referanse til Ankaras $ 2,5 milliarder-avtale om å kjøpe russiske S-400 luftforsvarssystemer, som utløste beskydninger fra USA og andre NATO-medlemsland om at Tyrkia svingte ut av alliansens omløpskrets og inn i Moskvas.

Erdogan-regjeringen har erkjent at Washington har avvist deres forespørsel om å sende dem Patriot-missilbatterier for å kontre Russlands kontroll over Syrias luftrom. To dager før angrepet på de tyrkiske troppene vitnet både den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper og general Mark Milley, øverstkommanderende for den amerikanske generalstaben [chairman of the Joint Chiefs of Staff], for kongresskomitéer at Washington ikke hadde noen intensjon om å «gjenoppta [amerikansk] engasjement i borgerkrigen» i Syria. Etter tilbaketrekkingen av amerikanske styrker fra den syrisk-tyrkiske grensa i fjor, har det amerikanske militæret opprettholdt 500 soldater i den nordøstlige provinsen Deir Ezzor i Syria, tilsynelatende for å sikre kontrollen over landets oljefelt og benekte Damaskus-regjeringen tilgang til deres strategiske ressurser.

I et blatant forsøk på å presse de europeiske NATO-maktene til å støtte Ankaras mål i Syria indikerte tyrkiske myndigheter at Ankara ikke lenger ville blokkere de anslagsvis 3,5 millioner flyktningene de herberger fra å forlate landet med retning for Europa. Statlige medier sendte videoer av flyktninger som tok til båter på Egeerhavet, og gikk til fots til grensene mot Hellas og Bulgaria. Gresk politi avfyrte på fredag «avskrekkende» tåregass mot store ansamlinger av flyktninger som entret demarkeringssonen mellom Hellas og Tyrkia, mens Bulgaria kunngjorde at landet sendte 1 000 tropper til deres grense.

FNs generalsekretær António Guterres advarte for de potensielt «dramatiske virkningene» av ytterligere direkte militærkonfrontasjoner i Idlib, under en samling av FNs sikkerhetsråd, berammet på forespørsel fra Storbritannia og de andre NATO-maktene, og sammenkalt med det formål å erklære solidaritet med Tyrkia og fordømme Syria og Russland. Generalsekretæren ba alle sider om å «trekke seg tilbake fra kanten av ytterligere opptrapping». Han fortalte sikkerhetsrådet at risikoen for at kamper kunne spinne ut av kontroll, «tatt i betraktning mengden av militærstyrker som er i Idlib, og rundt Idlib, er noe som ikke kan tas lett på».

Tidligere på dagen kom Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef, med en lignende advarsel for at sammenstøtene i Syria raskt kunne eskalere til en «vesentlig åpen internasjonal militær konfrontasjon».

Erdogan-regjeringens militærintervensjon i Syria er dypt upopulær i den tyrkiske arbeiderklassen. Regjeringen gikk sent på torsdag til en midlertidig nedstengning av sosiale medier, i et forsøk på å forhindre at antikrigsentimenter skulle bli delt.

Utsiktene til en eskalerende konflikt med Russland skaket også de tyrkiske markedene, der Borsa Istanbul 100-indeksen falt med 10 prosent etter åpningen på fredagen, mens verdien av den tyrkiske lira falt for femte dagen på rad. Tyrkias økonomiske gjenoppretting etter den nylige lavkonjunkturen er delvis knyttet til avtaler med Russland, deriblant forrige måneds innvielse av TurkStream-rørledningen som befordrer russisk gass til Tyrkia og Europa.

Potensialet for at den syriske konflikten skal bryte ut i en katastrofal verdenskrig er langt større enn regjeringer eller foretaksmediene bryr seg om å erkjenne. Forleden uke publiserte det russiske nyhetsnettstedet gazeta.ru en tekst forfattet av deres viktigste militæranalytiker, den pensjonerte obersten Mikhail Khodarenok, der han uttalte at Russlands rygging for Tyrkia ville utgjøre en «politisk-militær fiasko», og at Tyrkia hadde en «overveldende overlegenhet i personell og militært utstyr» på bakken i Idlib. Hans konklusjon: Den eneste måten for Russland å komme seirende ut ville være trusselen for, eller anvendelsen av taktiske atomvåpen.

De enorme spenningene konsentrert om Idlib er produkt av det eskalerende pådrivet mot krig på en global skala, som har sine røtter i verdenskapitalismens uløselige krise, og helt spesielt den amerikanske imperialismens bestrebelser for å få reversert dens svinnende hegemoni ved hjelp av militærmakt. Faren for at denne konflikten bryter ut i en verdenskrig mellom atomvåpenbestykkede makter kan bare motvirkes av å bygge en internasjonal antikrigbevegelse, basert på arbeiderklassen i Midtøsten og rundt om i verden.