#MeToo-kampanjen viser sine ultrahøyrefarger: Hachette Book Group undertrykker Woody Allens memoarer

Av David Walsh
10 March 2020

Forlaget Hachette Book Group (HBG) kunngjorde på fredag, i en skandaløs handling av foretakssensur, at de ikke ville publisere Woody Allens memoarer, etter forlangende fra journalisten Ronan Farrow, Allens sønn, og konfrontert med protester fra deres egne ansatte. Med denne mobbende og reaksjonære utviklingen avslører #MeToo-kampanjen sin ekstremt høyreorienterte karakter.

Hvem er de neste disse middelklassefanatikerne vil forsøke å få kneblet? Allen har vært en betydelig kulturfigur i USA i mer enn et halvt århundre. Nå har Farrow, en prinsippløs skurk og tidligere rådgiver for krigshisseren Hillary Clinton, fått vetomakt over hvem som kan eller ikke kan få ei bok publisert i USA. Hachette-direktørenes kapitulering er motbydelig, men helt forutsigbar.

Ironisk nok opptrådte Allen i Walter Bernstein-Martin Ritt filmproduksjonen The Front (1976) [Fronten], der han spilte innhaver av en kiosk for veddemål [‘bookie] under 1950-tallets antikommunistutrenskninger, der han samtykker i å posere som forfatter av fjernysnsmanus som faktisk var produserte av en svartelistet skribent. Nå står Allen selv overfor svartelisting, på fabrikert grunnlag, og kanskje uten mulighet for «rehabilitering». For å få utgitt en film eller publisert ei bok kan det hende han nå trenger en «front» for egne vegne.

Woody Allen på filmfestivalen i Cannes i 2016 [Foto: Georges Biard/Wikimedia]

Den nåværende fururen brøt ut da forlaget Hachette forrige mandag bekjentgjorde at de i april ville publisere Allens selvbiografi Apropos of Nothing [Apropos Ingenting] under deres imprimatur Grand Central. Denne kunngjøringen ble møtt av heftige protester fra Farrow og hans søster Dylan Farrow, som har beskyldt Allen for å ha forgrepet seg på henne som barn, som er påstander Allen hardnakket har benektet og som ble avvist i to etterforskninger. Paret har blitt egget på i sine bestrebelser av deres mor skuespilleren Mia Farrow, Allens forvirrede og «forsmådde» forhenværende elskerinne.

Ronan Farrows nylige bok Catch and Kill [Fang og Drep], som skryter av kampanjen for å få «tatt ned» filmprodusenten Harvey Weinstein, blant andre, ble utgitt av Hachette under imprimaturet Little, Brown. Farrow hadde frimodighet nok til å fordømme forlagets planer om å utgi Allens bok med den begrunnelse at «Hachette ikke faktasjekket Woody Allen-boka. Det er vilt uprofesjonelt i mange åpenbare retninger, at Hachette opptrer på denne måten.»

Ved å kreve «faktasjekking» av personlige memoarer insisterte Farrow på at boka skulle vært sendt til ham og hans søster for godkjenning – eller, selvfølgelig, avvisning.

Videre truet Farrow med å kutte sine bånd med enhver avdeling av Hachette, som angivelig hadde vist «mangel på etikk og medfølelse for ofre for seksuelle overgrep».

For et øyeblikk, midt i forrige uke, motsto Hachette Farrows forbløffende forlangende og forsøk på utpressing. På torsdag gikk imidlertid rundt 75 Hachette-ansatte ut i åpen protest og til støtte for sensur. De hevdet å «stå i solidaritet» med Ronan og Dylan Farrow, «og overlevende etter seksuelle overgrep».

På fredag kunngjorde HBG deres overgivelse. I en kynisk, hyklersk uttalelse insisterte Hachette på at «beslutningen om å kansellere Mr. Allens bok var vanskelig. Hos HBG tar vi vårt forhold til forfatterne veldig alvorlig, og vi kansellerer ikke bøker med lett hjerte. Vi har utgitt, og vil fortsette å utgi mange utfordrende bøker. Som forleggere besørger vi med vårt arbeid hver dag at forskjellige stemmer og motstridende synspunkter kan bli hørt.» Ja, Hachette vil publisere alle slags vanskelige og kontroversielle bøker, inntil en faktisk vanskelig kontrovers oppstår.

Forlaget fortsatte: «I løpet av de siste dagene førte HBG-ledelsen omfattende samtaler med vår stab og med andre. Etter å ha lyttet kom vi til den konklusjon at det ikke ville være mulig for HBG å gå videre med publisering.» Med andre ord besluttet bokgiganten, med en halv milliard dollar i årlig omsetning, at det ikke var i forlagets beste finansielle interesser å utfordre det øvre middelklassesjiktet som er besatt av kjønn, sex og hudfarge [‘race’]. Dette har farlige konsekvenser. Denne forvorpne gjengen forsøker nå å få bestemt hva den amerikanske offentligheten skal få å se og lese.

Allens nyligste film, A Rainy Day i New York, ble undertrykt av Amazon Studios, som produserte den, og den har effektivt sett blitt blokkert for distribusjon i USA.

Visse stemmer ble hevet i opposisjon til undertrykkingen av Allens bok. Bestselger-forfatteren Stephen King kritiserte Hachettes beslutning på Twitter: «Hachette-beslutningen om å droppe Woody Allen-boka gjør meg veldig urolig. Det er ikke ham; jeg bryr meg ikke [‘don’t give a damn’] om Mr. Allen. Det er hvem den neste som blir kneblet som bekymrer meg.» Kings tweet ble kommentert av dusinvis av forsvarere av Hachettes beslutning, som påsto at Allen er en kjent barnemishandler, et seksuelt rovdyr, en pedofil og/eller voldtektsmann. Kommentarene er i all vesentlig grad forvirret. Et helt sosialt sjikt ser ut til å ha gått fra konseptene.

PEN America meldt en relativt spak uttalelse, som antydet at dersom sluttresultatet «er at denne boka, uansett dens beskaffenheter, skulle sporløst forsvinne, da vil leserne bli nektet muligheten til å lese den og avgi sine egne domfellinger. Som en forsvarer av ytringsfrihet og tilgjengeligheten av en bredde av bøker og ideer, håper vi også inderlig at resultatet ikke fører til at forlagene viker unna fra manuskripter som redaktører synes er verdifulle, men som omhandler, eller til-og-med er forfattet av mennesker som kan være å betrakte som foraktelige.»

I avisa Guardian påpekte Jo Glanville, tidligere direktør for PEN England og eks-redaktør av Index on Censorship, at Allen «ble etterforsket ved to anledninger, og har aldri blitt siktet. Mens Dylan og Ronan beskylder Woody Allen er han ikke funnet skyldig. Ingenting er bevist. Det er faktisk ingen akseptabel grunn til ikke å gi ut Woody Allens bok. Hachette-staben som gikk ut i protest oppførte seg ikke som forleggere, de opptrådte som sensorer.»

Uansett, det er ingen god grunn for at Ronan Farrow skal ha den aller minste troverdighet for noe som helst anliggende. Hans historikk er den om en profesjonell propagandist og løgner for den amerikanske regjeringen, i dens blodige operasjoner i Afghanistan, Pakistan og Midtøsten. Som tenåring var Farrow protegé av – og etter hvert taleskriver for – den avdøde diplomaten Richard Holbrooke (som var involvert i den ene imperialistforbrytelsen etter den andre, fra Vietnamkrigen til Balkan-krigene og til Afghanistan). Farrow gikk senere til jobb for Obama-administrasjonen i 2009, på «Kontoret for den spesielle representanten for Afghanistan og Pakistan».

Deretter tjente han som Clintons «spesialrådgiver for globale ungdomsspørsmål». I den egenskapen reiste Farrow til land som Tunisia, i kjølvannet av 2011-opprørene, for å forkynne det amerikanske «demokratiets» dyder. I boka War on Peace [Krig mot fred] forklarer Farrow for eksempel at han «satte sammen et lite team av funksjonærer fra utenriksstjenesten, for å fokusere på de globale implikasjonene av ungdomsuroen», dvs. en amerikansk regjeringsenhet som var viet til forsvar av de borgerlige herskerne i regionen, mot deres egne befolkninger. Dette er det store moralske fyrtårnet fra #MeToo-heksejakta!

Beskyldningene mot Woody Allen hva angår Dylan Farrow, relatert til hendelser som skjedde i august 1992, har ikke den aller minste troverdighet. De ble ikke videreført av barnevernet i New York [Department of Social Services] fordi de ikke fant noe troverdig bevismateriale som understøttet beskyldningene. Tidligere hadde et team fra Yale-New Haven Hospital Child Sexual Abuse Clinic konkludert følgende om barnets påstander: «Vi hadde to hypoteser: én, at dette var uttalelser som ble gitt av et følelsesmessig forstyrret barn, som deretter ble festet i hennes sinn. Og den andre hypotesen var at hun ble coachet eller påvirket av sin mor [Mia Farrow]. Vi kom ikke til en entydig konklusjon. Vi tror det sannsynligvis var en kombinasjon av de to forklaringene.»

Moses Farrow, bror av Dylan og Ronan Farrow, argumenterte i sitt essay fra mai 2018, «A Son Speaks Out» [En sønn snakker ut], for at «den fatale dysfunksjonen i mitt barndomshjem ikke hadde noe med Woody å gjøre. Det begynte lenge før han kom inn i bildet, og kom rett ut fra et dypt og vedvarende mørke innen Farrow-familien.»

Moses hevder at det var «allmennkunnskap i Hollywood at min bestefar, regissøren John Farrow, var en notorisk dranker og serieskjørtejeger. Det var mange alkoholdrevne krangler mellom foreldrene, og Mia fortalte at hun var offer for forsøkte overgrep innen sin egen familie. Hennes bror, min onkel John, som besøkte oss mange ganger da vi var unge, sitter for tiden fengslet på en dom for flere anklager om overgrep mot barn. (Min mor har aldri offentlig kommentert dette, eller uttrykt noen bekymring for hans ofre.) Min onkel Patrick og hans familie kom ofte innom, men disse besøkene kunne ende brått, da Mia og Patrick ofte endte opp i krangler. Patrick begikk selvmord i 2009.»

Ifølge Moses Farrow slo hans mor ham og søsknene regelmessig. «Det er vondt for meg å minnes tilfeller der jeg var vitne til at mine søsken, noen blinde eller fysisk funksjonshemmede, ble slept ned ei trapp for å bli kastet inn på et soverom eller inn i et skap, hvorpå døra ble låst fra utsiden. Hun stengte til-og-med min bror Thaddeus, handikappet av polio, inn i et utendørs skur over natta, som straff for en mindre overtredelse.»

Soon-Yi, som til slutt endte med å gifte seg med Allen, var Mia Farrows «hyppigste syndebukk», skriver Moses. «Søsteren min hadde en tilbøyelighet til å være uavhengig, og var av oss alle den som var minst skremt av Mia. Når hun ble skjøvet på kunne hun stå opp mot vår mor for hennes opptreden, og det fulgte stygge krangler. En gang, da Soon-Yi var ung, kastet Mia en stor porselensfigur mot hennes hode. Heldigvis bommet hun, men de knuste bitene traff beina hennes. År senere slo Mia henne med et telefonrør.» Det er unødvendig å si at Moses Farrows opprivende beretning ikke har fått en hundrededel av den omtalen som Dylan Farrows anklager har.

Tre av Mia Farrows adoptivbarn, Tam, Lark og Thaddeus, døde tragisk. Moses Farrow insisterer på at Tam døde av en overdose i 2000 (i en alder av 21 år) etter en langvarig kamp mot depresjon, og at Lark døde på grunn av en AIDS-relatert sykdom i 2008, som 35-åring, etter en kamp mot avhengighet. Thaddeus skjøt seg selv i bilen sin, i 2016, i en alder av 27.

Foretakssensuren av Woody Allens memoarer, i kombinasjon med bestrebelsene for å få blokkert visningen av Roman Polanskis J'accuse (engelsk tittel: An Officer and a Spy; En offiser og en spion) om Dreyfus-affæren, markerer et nytt og mer urovekkende stadium i utviklingen av #MeToo-kampanjen. Det er vel verdt at enhver som har hatt illusjoner om kampanjens karakter nå åpner hans eller hennes øynene for sannheten.