Koronaviruspandemien og kapitalismens fallitt

11 March 2020

Mandagen så historiens største punktfall for den amerikanske børsindeksen Dow Jones Industrial Average, da implikasjonene av den globale koronaviruspandemien begynte å manifestere seg i markedenes nedsalg.

Dow-indeksen falt med 2 013 poengpunkter, eller 7,79 prosent. Nedgangen var så rask at den for første gang på 23 år utløste en markedsikringsbryter, som førte til en stans av handelen i 15 minutter. Energiaksjer falt med slående 20 prosent, etterfulgt av finansaksjer som var ned 11 prosent, samtidig som avkastningsnivået [‘yield’] for amerikanske statsobligasjoner [Treasury bonds] falt til et rekordlavt nivå, i en uforlignelig kapitalflukt til sikkerhet.

Nedsalget skjedde mot bakteppet av de økende konsekvensene forbundet med den globale koronaviruspandemien, og spesielt begivenhetene i Italia der regjeringen kunngjorde en obligatorisk karantene over hele landet.

I løpet av siste helg ble det stadig tydeligere at regjeringer ikke har klart å stanse spredningen av den globale pandemien, med en vedvarende, eksponentiell vekst av antall tilfeller i Italia, Tyskland, Frankrike, Spania og USA.

Politi og soldater sjekker passasjerer som forlater Milanos sentralstasjon i Italia, mandag den 9. mars 2020. [Foto: Claudio Furlan/LaPresse via AP]

I senere år har uttrykket «svart svane» [‘black swan’] blitt tilføyd det økonomiske leksikon, som en referanse til en hendelse som synes å komme ut av intet, men har en enorm innvirkning på samfunnet under betingelser der det allerede er sårbart.

Den umiddelbare årsaken til nedsalget er den vokende nervøsiteten og usikkerheten rundt pandemien og dens innvirkning. Men omfanget av nedsalget vitner om den dype skjørheten i økonomiske betingelser i USA og internasjonalt. Tolv år etter 2008-krasjet står verdens finanssystem på randen av et ødeleggende sammenbrudd.

Nettopp de metodene som ble anvendt for å stabilisere kapitalistsystemet som svar på finanskrisen i 2008 har skapt en massiv asset-boble [aksjer og verdipapirer] og derved betingelsene for et nytt krasj. Som respons på finanspanikken den gang, som førte til at enhver større finansinstitusjon var insolvent, overførte Bush- og Obama-administrasjonene hundrevis av milliarder dollar til bankenes balanseregnskaper. Dette ble etterfulgt av innsprøytningen i finansmarkedene av mer enn $ 4 billioner [NOK 38 billioner] i «kvantitativ lettelse» [‘quantative easing’] og med årevis av nullrentepolitikk.

Sentralbanker har kontret ethvert fall i finansmarkedene med en ytterligere tilførsel av finansmidler. Betydningsfullt nok responderte den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve senest i forrige uke på en tidligere glidning av aksjeverdiene med å redusere styringsrentenivået ytterligere en-halv-prosent.

Som resultat av den tiår-lange tilførselen av offentlige kontanter inn i finansmarkedene, har børsverdsettingen av Dow-indeksen blitt firedoblet.

Denne prosessen har vært mekanismen for omfordeling oppover av sosial rikdom, opp til finansoligarkiet. Det som har vært skjult så lenge – den perifere relasjonen mellom markedsverdivurderinger og reell produksjon – blir imidlertid eksponert av krisen.

Nedsalget forespeilte en situasjon der aksjemarkedet ikke kan isolere seg fra en massiv sammentrekning av økonomisk aktivitet truet av pandemien, medregnet det potensielle sammenbruddet av forsyningskjeder.

Ingen vet hvorvidt markedene er på, eller nært et bunn-nivå. Men hvordan kan en rasjonell beregning gjøres når det ikke er mulig å bestemme innvirkningen av helsenødsituasjonen på den generelle økonomiske produksjonen? Hva skjer når hele produksjons- og distribusjonsanlegg blir tvunget til å stenge ned? Hvordan har Amazon eller andre store selskaper «gamet» en slik situasjon?

Uansett markedets dag-til-dag spretter og piruetter – og utvilsomt vil enhver oppadgående forflytning bli erklært som tegn på en bedring – den sosiale krisen intensiveres.

Mens de grunnleggende årsakene til mandagens nedsalg er dypere enn den globale pandemien, er innvirkningen av sykdommen allerede enorm. Skulle det ene eller det andre worst-case scenario realiseres, ville konsekvensene hva gjelder menneskeliv være absolutt ødeleggende.

Responsen på sykdommen i USA og alle andre utviklede land har vært preget av forvirring, manglende koordinering og et fullstendig fravær av beredskap.

USA, det rikeste, det mest teknologisk og vitenskapelig avanserte landet i verden – hjemstavn for Silicon Valley og verdens mest prestisjefylte universiteter – er ute av stand til å få gjennomført den mest minimale testingen som ville gjøre det mulig å hanskes med pandemien.

Rundt om i landet søker pasienter og leger desperat etter testingsmuligheter, men blir benektet det av føderale embetsfunksjonærer. En fersk undersøkelse av sykepleiere på vestkysten fant at de fleste sykehus ikke hadde noen klar plan på plass for å isolere og behandle koronaviruspasienter. Det er rapporter om arbeidsplasser som mangler selv de mest grunnleggende hygieneproduktene for å bekjempe utbruddet, mens transittarbeidere og flypersonal har blitt forhindret fra å bruke verneutstyr på jobb.

Sånt er kaoset at Trumps egen nyutnevnte stabssjef i Det hvite hus har gått inn i karantene etter å ha kommet i kontakt med en koronaviruspasient, mens Det hvite hus var ute av stand til å kunne svare om hvorvidt presidenten selv, som hadde deltatt på en konferanse der det befant seg en infisert person, har blitt testet.

Eksperter har advart for at dersom antallet tilfeller fortsetter å vokse med dagens rater vil det raskt overskride antallet tilgjengelige sykehussenger, som ville føre til en rask økning av sykdommens dødelighet.

Kriser av denne størrelsesorden fremprovoserer dyptgripende endringer av bevissthetsnivå. Som Leo Trotskij skrev: «Revolutionære epoker, epokene av sosiale snøskred, vender hele innsiden av samfunnet utover.» Samfunnet er vitne til at en klasse svikter, et styringssystem og en hel sosial orden.

Pandemien er bare den mest synlige av en serie nylige hendelser – fra de katastrofale responsene på orkanene Maria og Harvey, skogbrannene i California og katastrofene rundt flyet Boeing 737 Max, som har eksponert det amerikanske samfunnets manglende evne til seriøst å hanskes med store sosiale problemer.

I løpet av det siste tiåret har alt av det økonomiske og politiske livet vært orientert mot den uopphørlige omfordelingen av rikdom oppover. Men løsningen på alle store sosiale problemer, fra pandemier til klimaendringer, krever at finansielle ressurser dirigeres i retning av å adressere sosiale behov.

Samfunn ser veldig annerledes ut etter en vesentlig krise. Former for livsførsel endres, former for sosial omgang endres, og former for regjering endres.

Det har nylig vært mye diskusjon om Den amerikanske revolusjonens arv, med styringsklassen som gjør alt den kan for å baktale, sverte og forsmå de demokratiske ambisjonene som fant uttrykk i den.

Men det er verdt å minne om at selve dokumentet som grunnla landet begynner med den tidløse frasen: «Når under Forløpet av menneskelige hendelser ... når enhver Form for Regjering blir ødeleggende for disse formål, da er det Folkets Rettighet å endre eller å avskaffe den.»

Vi er nå midt under en hendelse som krever at de sosiale og politiske relasjoner som tidligere dominerte samfunnet må endres.

Uansett resultatet av denne krisen har visse ting allerede avtegnet seg klart. Det moderne samfunn presenterer alle problemer som globale problemer, som angår massene. De store historiske utfordringene samfunnet står overfor kan ikke løses innenfor rammeverket av en sosial orden basert på nasjon-stater, og på prinsippet om privat akkumulering av rikdom.

Uansett hvordan krisen utspiller seg i den neste perioden har den allerede avlevert et kraftfullt globalt budskap: Kapitalismen må vike. Samfunnet må bli organisert på et vitenskapelig og rasjonelt grunnlag. Krisen reiser med andre ord, som en presserende nødvendighet, den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.

Andre Damon og David North