Koronaviruspandemien bygger opp under klassekampen

1 May 2020

Styringsklassens og kapitalistregjeringers respons på koronaviruspandemien produserer ei stigende bølge av arbeidsnedleggelser, sykefravær, demonstrasjoner og andre former for sosial uro.

I USA, et globalt episenter for pandemien, har det vært minst 140 spontanstreiker siden begynnelsen av mars ifølge Payday Report, som aggregerer lokale nyhetsberetninger.

Et bredt utvalg av arbeidere fra alle deler av landet har deltatt, deriblant bussjåfører i Detroit (16. mars); postarbeidere i Oklahoma (19. mars); kloakkarbeidere i Cleveland (20. mars); postarbeidere i Dallas (31. mars); Nabisco snack-arbeidere i Portland (9. april); Boeing-flyproduksjonsarbeidere i Washington (20. april); bygningsarbeidere i New York (28. april); resirkuleringsanleggsarbeidere i Illinois (28. april); og transitt-transportarbeidere i North Carolina (29. april).

Amazon-arbeidere protesterer mot utrygge arbeidsbetingelser ved Staten Island, New York, den 30. mars 2020 [Foto: AP Photo/Bebeto Matthews]

Et senter for sosial uro er nå blant arbeidere ved kjøttprosesseringsanlegg, der det har vært ei bølge av koronavirustilfeller og minst 20 dødsfall. Arbeidere ved Smithfield Foods svinekjøttfabrikk i Nebraska la ned arbeidet i en spontanstreik på tirsdag, etter at selskapsledelsen kunngjorde at de ikke ville implementere tidligere kunngjorte planer om å stenge ned anlegget. På mandag la arbeidere ved en Cold Spring-kyllingfabrikk i Minnesota ned arbeidet etter at flere arbeidere testet positivt for Covid-19.

Det har også vært utbredte streiker og protester over hele landet av arbeidere ved Amazon, Whole Foods, McDonald’s, Starbucks, Lyft og Instacart. Sist helg la femti arbeidere ved Amazons Shakopee-varelager i Minnesota ned arbeidet etter at flere hadde testet positivt, og én arbeider angivelig fikk sparken for å ha holdt seg hjemme.

Utviklingen i USA er del av en internasjonal vekst av sosial uro. Den siste måneden har det vært streiker og arbeidsnedleggelser av sykepleiere i Papua Ny-Guinea; leger i Zimbabwe; renovasjons- og klesarbeidere i Storbritannia; distribusjons- og fraktarbeidere i Australia; tekstilarbeidere i Bangladesh; call center-arbeidere i Brasil; og fabrikkarbeidere ved maquiladora-anleggene sør for grensa mellom USA og Mexico, for bare å nevne noen.

Det er mange spesifikke anliggender som motiverer disse protestene, men alle dreier de seg om den grunnleggende virkeligheten: For arbeiderklassen er kampen mot pandemien og for deres liv samtidig en kamp mot kapitalismen. Disse kampenes logikk reiser spørsmålet om politisk makt – hvem skal kontrollere samfunnet, den kapitalistiske styringseliten eller arbeiderklassen?

Mange av kampene har vært sentrerte om mangelen på tilstrekkelige sikkerhetstiltak og verneutstyr for arbeidere på arbeidsplassen. Til tross for vedvarende advarsler fra forskere og epidemiologer ble det ikke gjort noe for å forberede seg på pandemien.

Tiår med styringsklassens politikk desimerte sosial infrastruktur og helsetjenester, mens dereguleringer har gitt selskaper fri hånd til å tvinge arbeidere til å arbeide under utrygge forhold. Utbredelsen av deltidsarbeid i «gig-økonomien» betyr at store deler av arbeiderklassen jobber for lønninger på fattigdomsnivå, uten rettigheter [til helseforsikring] eller sikkerhetsbeskyttelser.

Andre kamper var rettet inn mot å få stengt ned produksjonen på ikke-essensielle arbeidsplasser. Styringsklassens første reaksjon på pandemien var å forsøke å bagatellisere den, for å holde forretningsvirksomheter gående som normalt. Ved midten av mars lanserte bilproduksjonsarbeidere i USA og over grensa i Canada en serie spontane arbeidsnedleggelser, som tvang frem nedstenging av bilfabrikkanlegg over hele landet. Selv om pandemien overveldet helsevesenet forble driften av store deler av ikke-essensiell produksjon opprettholdt.

I økende grad er arbeidernes kamper sentrert om styringselitenes bestrebelser på å tvinge frem en gjenopptakelse av arbeidet selv om pandemien brer seg. På tirsdag påkalte Trump forsvarsproduksjonsloven [Defense Production Act] for å tvinge kjøttprosesseringsarbeidere tilbake til arbeid. Trumps ordre beskytter så langt fra arbeidere mot virusets spredning, men derimot kjøttprosesseringsselskaper mot juridisk ansvar fra arbeidere som rapporterer at de blir tvunget til å arbeide under utrygge betingelser.

Trump forteller med andre ord foretaks-Amerika: Ta livet av deres ansatte, for dere vil ikke møte noen konsekvenser. Det som gjøres for kjøttprosesseringsarbeidere vil bli replisert, i forskjellige former, for hele arbeiderklassen.

Klassekonflikten vil intensiveres enormt i løpet av de kommende ukene og månedene. Finansoligarkiet har anvendt pandemien til å overføre billioner av dollar til Wall Street, med enstemmig støtte fra hele det politiske etablissementet, Demokrater og Republikanere. Alt dette skal bli betalt gjennom nedskjæringer av sosiale programmer, utdanning og helsetjenester, i parallell med en massiv intensivering av arbeiderklassens utbytting.

Boeing – som sendte arbeidere tilbake til arbeid i begynnelsen av forrige uke – har allerede kunngjort at selskapet kutter 10 prosent av arbeidsstyrken. Andre selskaper vil følge etter. Styringseliten vil forsøke å utnytte millioner av arbeideres økonomiske desperasjon, ikke bare for å tvinge dem tilbake til arbeid men også for å få dem til å akseptere kutt i lønninger og rettigheter.

Denne politikken vil møte massemotstand. Styringsklassens handlinger har ikke gått upåaktet hen. Bølga av arbeidsnedleggelser og protester, generelt sett isolerte i forskjellige byer, arbeidsplasser og land, er bare det første uttrykket for det oppdemmede raseriet.

Hvordan kan denne motstanden utvikles?

For det første må den bli organisert og enhetlig. Dette krever opprettelsen av grunnplankomitéer på arbeidsplasser og i nabolag. Alle mulighetene som moderne teknologi tilgjengeliggjør, deriblant sosialmedier, må anvendes for å koble arbeidernes separate kamper til et felles motangrep fra hele arbeiderklassen. Disse komitéene må være helt uavhengige av pro-kapitalisme-fagforeningene, som ikke har gjort noe for å organisere opposisjon, og som samarbeider tett med selskapene og kapitaliststaten for å få arbeidere tilbake i arbeid.

For det andre må arbeidernes kamp forenes på tvers av alle hudfarger, kjønnsidentiteter og nasjonale skillelinjer. Pandemien er et globalt problem som fordrer en global løsning. Responsen fra kapitalistregjeringer over hele verden er den samme, og arbeidernes interesser i hvert land er identiske. Det er nødvendig å avvise alle bestrebelser på å avlede sosialt raseri langs nasjonale linjer, blant annet gjennom antiKina-kampanjen som piskes opp av Trump-administrasjonen og Demokratene.

For det tredje må aksjoner i arbeidslivet bli koblet til et nytt politisk perspektiv, som begynner med forståelsen at det grunnleggende problemet er kapitalisme – et sosialt og økonomisk system som underordner alt til profittens interesser, og til foretaks- og finanselitens akkumulering av formue.

Regjeringenes respons på pandemien har på hvert et trinn vært rettet inn mot å bevare og fremme kapitalistoligarkenes interesser. Prioriteten har ikke vært å redde liv, men å trygge profittene. Det er dette som har forhindret enhver vitenskapelig, rasjonell og globalt koordinert respons på pandemien.

Alternativet til kapitalisme er sosialisme – omstruktureringen av det sosiale og økonomiske liv, i en verdensmålestokk, for å imøtekomme sosiale behov, ikke privat profitt.

Ved begynnelsen av 2020 publiserte World Socialist Web Site uttalelsen «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes», hvor vi skrev: «De objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon oppstår av den globale krisen. Den kommende sosiale revolusjonen har allerede blitt forevarslet av massedemonstrasjonene og streikene som feide over hele kloden i 2019.»

Bare noen få måneder inn i året er riktigheten av denne analysen bekreftet. Arbeiderklassens kamp mot pandemien må transformeres til den revolusjonære kampen for sosialisme.

Lørdag den 2. mai [kl. 17:00 norsk tid] avholder Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site et online-stevne for å markere maidagen, den historiske dagen for internasjonal arbeiderklassesolidaritet. Vi oppfordrer alle våre lesere til å registrere seg for deltakelse i dag.

Joseph Kishore – SEPs kandidat for amerikansk president