Tony Allen (1940-2020): Pioner-trommeslager av Afrobeats dør

Av Paul Bond
14 May 2020

Få trommeslagere har spilt en sånn nøkkelrolle i å skape en musikalsk sjanger og stil som Tony Allen. Den nigerianske trommeslageren, som døde av en aneurisme i en alder av 79 år i Paris, der han bodde, var det perkussive geniet bak Afrobeat. Hans mangeårige banebrytende samarbeidspartner Fela Kuti (1938-1997), den berømte nigerianske musikeren og komponisten, erklærte en gang: «Uten Tony Allen ville det ikke vært noe Afrobeat.»

Tony Oladipo Allen ble født i Lagos i 1940, sønn av en bilmekaniker. Etter å ha lært elektronikk jobbet han som radiotekniker i tenårene, som gjorde at han kunne reparere bandforsterkere da han ble musiker. Overraskende nok tok han ikke opp trommene før han var 18 år, inspirert av moderne jazz.

Den senere samarbeidspartneren Sébastien Tellier sa at dette førte ham til «en veldig mystisk måte å spille trommer på». Etter å ha lært seg selv, uten leksjoner, «skapte han en annen måte å spille på». Innen fire måneder etter å ha tatt opp trommene kunngjorde han at han ønsket å bli musiker.

Tony Allen i 2015 [Foto: Tore Sætre]

Allen vokste opp med å høre på lokal vestafrikansk musikk og han fordypet seg i jazz. Hans store bidrag var å bringe de to sjangrene sammen. Allen beskrev Afrobeat som «en sammensmelting av takter og mønstre. Det var highlife [en populær vestafrikansk musikk med utenlandske rytmer og vestlige instrumenter], det var lokal Joruba-musikk som apala og sakara, det var jazz, og det var vestlig populærmusikk som funk og R&B.»

Han lyttet intenst til jazzens storheter, og studerte fremfor alt Art Blakey og Max Roach [engelsk tekst]. Blakeys innflytelse var stor, og Allen hyllet ham i en firespors hyllest-EP i 2017. Allen beskrev Blakey – med ord som også kunne brukes om ham selv – som en tryllekunstner, fordi hans spill hørtes ut som mer enn én person på trommene. Da Allen endelig forlot Kutis band tok det fire perkusjonister å erstatte ham!

Fra jazztrommeslagerne han hørte på hørte Allen en overordnet tilnærming så vel som tekniske ferdigheter. Han sa at de «fortalte en historie ved å spille forskjellige rytmer, og de gjorde det med uavhengig koordinering. Det er slik trommene skal spilles.» Hans tilnærming var å følge «en sentral idé», mens han lot lemmene spille fire uavhengige linjer og mønstre på trommesettet. «Du hører på det, der det renner som ei elv,» sa han.

Allens fokus på denne ene idéen gjorde det mulig for ham å være et fleksibelt og stadig utviklende midtpunkt i bandets lydbilde. Martín Perna, fra den Brooklyn-baserte Afrobeat-gruppa Antibalas [engelsk tekst ], sa: «Med all den variasjonen er han på en eller annen måte mer hypnotisk enn et mønster som ikke endrer seg.»

Fela Kuti Live (1971)

Denne evnen til å lage fire uavhengige linjer gjorde det mulig for ham å dyrke en svingende polyrhythm. Roach’ spill fikk ham til å interessere seg for hi-hat’n, som han mente var oversett i afrikansk trommespilling, og den ble sentral i hans spill.

Benin-sangeren Angélique Kidjo, som ofte spilte inn sammen med ham, beskrev Allen som å sette «perkusjonistens rolle til trommene» for Afrobeat, sentrert rundt ku-klokka [‘the cowbell’]. Dette tillot ham å bli bemerkelsesverdig laid back, selv om han fremdeles er sentralpunktet i bandets sound.

Kutis band, som han spilte inn dusiner av album med, spilte seks timerssett fire kvelder i uka, med individuelle sanger ofte i lengda av ei LP-side, så en viss utholdenhet og tilbakeholdenhet var nødvendig. Kidjo sa at når Allen spilte svettet han aldri!

Kidjo og Allen hadde håpet å kunne spille inn igjen sammen med den kamerunske saksofonisten Manu Dibango, som døde i mars av koronaviruset.

Da han lærte Femi Koleoso, var et av Allens første spørsmål til den unge trommeslageren: «Hvorfor er alt så aggressivt?» I stedet oppmuntret Allen til å spille rolig, sånn at den yngre spilleren kunne forstå hva som var på innsiden av takten. Allen hadde selv lært av en West Coast-jazztrommeslager å trene med å spille på puter, for å legge til fleksibilitet: «Uanstrengt – dét er det jeg prøvde å fange fra [trommeslageren Frank Butler].»

Tony Allen i 2010

Når Allen begynte å spille fikk han raskt jobb i Lagos’ highlife-band. I 1964 var han på audition for et jazzband i regi av Fela Ransome-Kuti, som han den gang var kjent som.

Kuti var nylig hjemkommet til det nylig uavhengige Nigeria etter fem år der han studerte musikk i London, hvor han spilte i et highlife-band av utvandrede. Lagos’ jazzband hadde bare begrenset suksess og Kuti begynte å utvide bandets innflytelse. Dette «highlife jazz»-bandet, Koola Lobitos, semltet sammen Kuti og Allens musikalske oppfatninger, og blandet jazz med lokale popformer.

Koola Lobitos var lokalt suksessfulle i Nigeria og Ghana (hjemstavn for Allens mors familie), og den ghanesiske promotøren Raymond Aziz oppfant begrepet Afrobeat for å beskrive dem.

I 1969, på høyden av Biafra-løsrivelseskonflikten, gjennomførte Koola Lobitos en 10-måneders turne i USA. Der møtte Kuti Sandra Izsadore, som introduserte ham for skriftene til Malcolm X, Eldridge Cleaver og andre svarte radikalere. Han ble sympatisk innstilt til panafrikanismen til Ghanas [første president] Kwame Nkrumah.

Bandet trakk amerikansk funk inn i deres blanding og Kuti begynte å skrive mer eksplisitt politiske tekster påvirket av Black Power-bevegelsen, som «Black Man's Cry» og «Why Black Man Dey Suffer». Kuti uttrykte i disse sangene en svart nasjonalistisk filosofi han kalte Blackism.

Da de kom tilbake til Lagos ble bandet omdøpt til Fela Ransome-Kuti og Africa 70. Han skulle senere endre sitt eget navn til Fela Anikulapo-Kuti – «han som har kontroll over døden.» Kutis politisering gjorde ham til en vokal kritiker av regjeringskorrupsjon, vanstyre, overgrep mot underprivilegerte og de militære. Dette gjorde ham til et mål for myndighetene, og han ble banket, arrestert og ofte fengslet.

Rock-trommisen Ginger Baker (1939-2019), som først hadde møtt Kuti i London, bodde i Nigeria mellom 1970 og 1976, og finansierte landets første 16-spors innspillingsstudio og spilte på flere Africa 70-innspillinger, inkludert det bemerkelsesverdige albumet Live! (1971). Han tilbrakte mye tid hjemme hos Kuti, som bandlederen inngjerdet i 1974 og erklærte som en uavhengig stat, Kalakuta Republic.

I 1977, etter at Kuti sang sin satire om hæren, «Zombie», angrep rundt tusen soldater Kalakuta, brente ned huset og slo og voldtok innbyggerne. Kutis 77 år gamle mor, en veteran fra de antikoloniale kampene, ble kastet fra et vindu. Hun døde året etter av traumet.

Allen beundret Kutis nekting av å knele: «Å synge mot regjeringen? De fleste bandene jeg kjente berømmet dem ... Fela var imot smiger, og det var også jeg. Jeg vil ikke spille smigerens musikk.»

Han erkjente også legitimiteten for Kutis mål. «Det Fela utfordret, han hadde rett,» sa han, og han hadde innsett at regjeringsresponsen var brutal: «Jeg sa bare: ‘Fela kommer til å bli et ikon, og en dag vil de drepe ham.’»

Denne samstemmingen gikk imidlertid bare så langt.

Kanskje som en respons på behandlingen som ble tildelt Kuti trakk han seg fra «syngende militans» og sa: «Det er ikke min greie.» Steget tilbake var ikke til hans ære, spesielt siden han fortsatte å erkjenne Kutis autoritet. I 2016 sa Allen: «Dersom du sjekker de fleste av Felas tekster ... fra 70- og 80-tallet, er det dét som skjer akkurat nå.»

Bandet opptrådte og spilte inn regelmessig gjennom alt dette. Kuti besørget bandet arrangementene, med Allen som skapte sin egen essensielle sound i det. Trommeslageren var musikalsk fornøyd, men følte seg stadig mer økonomisk utnyttet.

I 1978 spilte bandet på Berlin Jazz Festival, og en nylig CD-utgivelse av Live! inkludert den forbløffende 16-minutters trommeduetten mellom Allen og Baker som ble spilt inn der. Bakers tunge banking, som ofte tilslørte noen av hans virkelige jazzegenskaper som trommeslager, er her strålende fokusert og rettledet av Allens groove. Det ble også en fin liveopptreden av «Egbe Mi O» av Allen og Baker på en hyllestkonsert til Kuti i 2013.

De økonomiske tvistene kom til en konfrontasjon i Berlin, der hele bandet sluttet i en tvist om ubetalte royalties. Allen spilte inn et album med Africa 70, men fikk ikke etablert sitt eget band i Nigeria. Han flyttet til London før han bosatte seg i Paris i 1985.

De tidlige franske innspillingene var skuffende, og hans spill forsvant under en sump av elektronika. Han satt imidlertid aldri stille, og fortsatte å utvide sin musikalske palett til det han kalte Afrofunk. På slutten av 1990-tallet begynte han å oppnå en mer vellykket lyd. Det som banet veien var Black Voices (1999), et ofte hypnotisk album som ga Allen plass til å svinge på innsiden av dub-elektronikken.

Allen ble hyllet av yngre utøvere, som Blurs Damon Albarn, som ble en hyppig samarbeidspartner i prosjekter som The Good, The Bad and the Queen, sammen med Clash-bassisten Paul Simonon og tidligere Verve-gitarist Simon Tong. En ny sang med Albarns Gorillaz og rapperen Skepta er nettopp utgitt.

Allen slapp også nylig Rejoice med den sørafrikanske veteranen og trompetisten Hugh Masekela (1939-2018), som han hadde møtt i Lagos på 1970-tallet. Han hadde i år planlagt et album med unge musikere i Nigeria, London, Paris og Amerika. «Jeg vil ta vare på ungdommer – de har meldinger og jeg vil ha dem med på min takt.»

Spurt om å oppsummere seg med tre ord, sa Allen: «Enkel mild fyr.» Kommentaren var en underdrivelse, men den kunne ikke skjule hans virkelige drivkraft. «Jeg fortsetter å utfordre meg selv hver gang jeg spiller. Jeg vil fortsatt spille noe umulig, noe jeg aldri har spilt før. Det er dét jeg er ute etter.»