Flokkimmunitetspolitikk i Tyrkia risikerer tusener av nye dødsfall

Av Ulaş Ateşci
18 May 2020

President Recep Tayyip Erdoğans regjering av Partiet for Justis og Utvikling (AKP) har lansert sin «normaliserings»-politikk, til tross for innsigelser fra medisinske eksperter, der koronaviruspandemien raser over hele Tyrkia. Antallet nye tilfeller vokser allerede igjen i minst ni provinser på tvers av landet.

I henhold til denne planen gjenåpnet allerede kjøpesentre, frisørsalonger og skjønnhetssalonger så vel som detaljhandlene, fra den 11. mai. Innenriksflyvninger og noen internasjonale flyvninger skal gjenopptas i slutten av mai, eller i begynnelsen av juni. Reiserestriksjonene ble opphevet den 4. mai for Tyrkias viktigste turistbyer, som Antalya, Aydın og Muğla.

Professor Mehmet Ceyhan, medlem av regjeringens vitenskapsråd, advarte: «Vi er ikke engang midt i epidemien enda,» og han la til: «I land som Japan og Singapore, som nådde dette punktet og begynte å lette på tiltakene, der økte tilfellene igjen.»

Dr. Başar Beyoğlu, spesialist på krisemedisin og medlem av Det tyrkiske legeforbundet (TTB), advarte også mot å gjenåpne kjøpesentre: «Gitt deres ventilasjonssystemer og vanskeligheter med å sikre sosial distansering og forhindre kontakt, er kjøpesentre under deres nåværende forhold farligere enn pandemisykehus i operasjon i dag.» Med parker og gangarealer som fortsatt er nedstengt blir gjenåpningen av kjøpesentre i vesentlig grad ansett å gjenspeile de tette forbindelsene mellom regjeringen og sentrenes multimillionær-eiere.

Det som beskrives av helseminister Fahrettin Koca som «kontrollert sosialt liv» er faktisk en kontrollert flokkimmunitetspolitikk som gjennomføres i det tyrkiske borgerskapets interesse. Samtidig som millioner av arbeidere må tilbake på jobb for å produsere profitter for storforetak oppmuntrer statens og medienes propaganda for en «normalisering» også massene av mennesker til å gå ut i gatene og på markedene.

Per torsdag har antallet Covid-19 dødsfall passert 4 000; det totale antallet tilfeller er rundt 150 000. Tyrkia har sett over 1 000 nye tilfeller og mer enn 50 dødsfall hver dag. Til tross for disse tragiske fakta har Erdoğan-regjeringen hyllet sin «suksesshistorie» mot Covid-19, og har hevdet at «utbruddet er under kontroll». Målet med disse løgnene er å venne befolkningen til tusenvis av dødsfall, og tvinge arbeidere tilbake til arbeid under utrygge forhold.

Helseministeren innrømmet imidlertid selv at utbruddet er ute av kontroll, og at det er satt til å forverres på grunn av regjeringens kriminelle respons, som i USA, Tyskland og mange andre land. På en pressekonferanse sist onsdag ble han spurte om sykdommens nåværende reproduksjonsrate i Tyrkia (R0; antallet personer som hver enkelt Covid-19-smittet person smitter): «Jeg kan si at Tyrkias R0-verdi for øyeblikket er 1,56.»

På torsdag presenterte prof. dr. Kayıhan Pala en TTB-rapport om Covid-19-pandemien og advarte: «Dersom denne verdien er 1,56 da må vi raskest mulig stramme til ... Dersom man ikke kan få senket R0-verdien til under 1, kan man ikke kontrollere mot nye utbrudd.» TTB advarte for at helsedepartementet ikke anvender fatalitetsforordningene som er anbefalt av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Om det skulle kunne erklæres noen seier i kanmpen mot pandemien ville det være takket være innsatsen fra landets helsepersonell, og ikke regjeringen. Det er bare gjennomført 17 915 tester per million innbyggere i Tyrkia. For USA er dette tallet anslagsvis 32 166, der regjeringen har ført en kriminell politikk som har ført til et antall for dødsfall på mer enn 86 000. Det skal også bemerkes at Tyrkias relativt lave dødsrate hittil i vesentlig grad skyldes det faktum at bare en liten del (8,8 prosent) av landets befolkning er i kategorien eldre, og i denne sammenheng er rangert som nummer 40 av 41 europeiske land.

Erdoğan prøver å avlede oppmerksomheten vekk fra regjeringens ansvar for pandemien. På en pressekonferanse sist mandag anklaget han effektivt sett befolkningen, der han sa: «De som går ut uten en virkelig essensiell jobb, de som skaper unødvendige folkemengder på åpne og lukkede områder på gata eller i transportkjøretøyer, de fôrer viruset med egne hender.» Dette er helt kynisk, siden Erdogan allerede har sagt at hans prioritet er å redde produksjonen og eksporten, og ikke liv.

Den tyrkiske regjeringen stoppet aldri ned ikke-essensielle næringsvirksomheter under pandemien. Bare kafeer, restauranter, treningssentre, frisører og underholdningslokaler stengte. Ifølge de offisielle tallene stanset rundt 150 000 næringsvirksomheter sine operasjoner under utbruddet, som til sammen sysselsatte 3,2 millioner arbeidere. Dette er bare en brøkdel av det totale antall sysselsatte arbeidere i Tyrkia, som er over 26 millioner.

På samme pressekonferansen gjorde Erdoğan nok en gang klar regjeringens klassebaserte politikk, og sa: «Vi streber etter å åpne et rom der våre industrialister, eksportører og vårt næringsliv kan få fart på sine hjul… Vi tar sikte på å få brakt vårt land til et mer en fordelaktig posisjon i det globale systemet, som vil bli omformet politisk og økonomisk etter pandemien.»

På denne bakgrunnen kunngjorde den tyrkiske regjeringen ei selskapsredningspakke på til sammen 100 milliarder tyrkiske lira (NOK 153,6 milliarder) i slutten av mars, og økte den senere til 200 milliarder lira. Som ellers i hele verden har den overveldende hoveddelen av denne summen blitt besørget for finans- og selskapseliter.

Som resultat av denne politikken for ondartet omsorgssvikt er antallet bekreftede Covid-19-tilfeller blant arbeidere nesten tre ganger gjennomsnittet i Tyrkia. Ifølge en rapport fra organisasjonen Arbeidsvakt for helse og sikkerhet (İSİG) mistet minst 103 arbeidere livet av Covid-19 i april. Mer enn 200 gruvearbeidere og minst 120 postarbeidere ble smittet.

Dette har skjedd bare på grunn av medvirkningen fra borgerlige opposisjonspartier og fagforeninger. Fagorganisasjonen Konføderasjonen av revolusjonære fagforeninger (DİSK), som er pro-opposisjonen, erklærte den 30. mars at den innen 48 timer kunne påkalle den konstitusjonelle retten til å ikke arbeide under utrygge forhold, men den kalte imidlertid ingen streiker.

På torsdag meldte pro-regjering-fagforbundene Türk-Iş og Hak-Iş en fellesuttalelse med Fellesorganisasjonen for Tyrkias arbeidsgivere (TİSK), som støttet regjeringens pro-business respons på pandemien. De etterlyste nye økonomiske stimulansepakker for selskaper, og krevde ytterligere kortsiktige betalingstilskudd inntil slutten av året.

Det republikanske folkepartiet (CHP), som er et big business-parti, er bare bekymret for de langsiktige konsekvensene av «normaliseringspolitikken» for styringsklassen. Tidligere i forrige uke sa CHP-talsmannen Fait Öztrak: «Vi mener at ei andre bølge [av utbruddet] ikke bare ville risikere alle oppofrelsene som allerede er påført, det vil også ytterligere forsinke økonomiens operasjon, og vi vil tape anledninger. Vi ser at dette kan føre til tap av inntekter og tap av liv.»

Til tross for enigheten mellom både regjeringen og den borgerlige opposisjonen om en politikk som er rettet mot arbeiderklassen, har Erdoğan-regjeringen forsøkt å få avledet den økende sosiale harmen blant arbeidere med tiltakende angrep på den CHP-ledede opposisjonen. Regjeringen forsøker å få samlet en folkelig støtte etter den tyrkiske hærens mislykkede kupp mot Erdoğan i 2016, og uten belegg har den beskyldt opposisjonen for å forberede et kupp.

En pro-regjeringsskribent erklærte i et TV-intervju etter Erdoğans uttalelser at hun har en drapsliste og at hennes familie har våpen «nok til å drepe 50 mennesker». En annen reaksjonær spurte: «Hvis vi går ut på gatene, hvordan vil du beskytte din kone og barn?»

Hovedmålet i denne kampanjen er ikke CHP, og andre bankerotte kapitalistiske opposisjonspartier, eller imperialistkreftene i Washington og Berlin som planla 2016-kuppforsøket, men det voksende raseriet blant arbeidere mot kapitalistsystemet.

Disse truslene er seriøse advarsler. Styringsklassen i Tyrkia og over hele verden forbereder seg på voldelig klassekrig mot arbeiderklassen.

Arbeidere må organisere for å forsvare seg mot regjeringens dødelige respons på pandemien. Det er nødvendig å danne grunnplankomitéer i fabrikker, på arbeidsplasser og i nabolag, uavhengig av fagforeningene og de borgerlige partiene, for å få stanset produksjonen i ikke-essensielle sektorer under pandemien, for å sikre trygge arbeidsbetingelser for arbeidere som fremdeles er i jobb, og forberede arbeidere til å motsette seg angrep fra styringsklassen og dens kjeltringer.