«Ondarted forsømmelse»-politikken: Hvordan det russiske oligarkiet ofrer folks liv og helse

Av Vladimir Volkov og Clara Weiss
20 May 2020

Den 11. mai kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at «perioden med ikke-arbeidsdager», som ble innført ved slutten av mars, ville bli avsluttet «for alle sektorer av økonomien». Siden da har millioner av russiske arbeidere blitt tvunget til å returnere til arbeidsplassene, med den umiddelbare faren for å pådra seg Covid-19 og dø av infeksjonen.

Putin kunngjorde avslutting av nedstengingstiltakene under betingelser av den bratte stigningen i antallet tilfeller til over 10 000 per dag, den desidert raskeste økningen i hele Europa. I løpet av den siste uka ble Russland landet med det nest høyeste antallet tilfeller i verden etter USA, og har nå over 290 000 bekreftede tilfeller og 2 722 dødsfall.

Antallet koronavirustilfeller i Russland

Viruset har spredd seg til de høyeste nivå i staten, med flere statsråder, deriblant den nye statsministeren Mikhail Misjustin, som har blitt syke av Covid-19. Viruset har også spredd seg spesielt bredt i klostre og blant ledere for den russisk-ortodokse kirke, som har tette bånd til Kreml og som i flere uker trosset ordre om å stenge ned offentlige ansamlinger.

Bilder av eksploderende ventilatorer som har drept Covid-19 pasienter, og beretninger om leger som har falt ut av sykehusvinduer har sjokkert arbeidere over hele verden.

Under disse forholdene er gjenåpningen av økonomien et tiltak som er like kriminelt som det er desperat. Som respons på koronaviruskrisen har Kreml ingen løsning å tilby som på noen måte korresponderer med interessene til det store flertallet av befolkningen.

Selv massemedier som er lojale mot Kreml har uttrykt tvil om beslutningen. I en redaksjonell lederartikkel fra den 13. mai advarte Nezavisimaya Gazeta forsiktig for at «svekking av karantenen er fylt med nye risikoer», og at «foreløpig mangles det bevis på klare positive resultater av å slutte karantenetiltak».

De sparsomme sosialtiltakene som Putin kunngjorde har en fullstendig dekorativ karakter. De er mest designet for familier med barn, der 80 prosent av denne sosialkategorien i Russland lever i fattigdom. Disse tiltakene vil imidlertid ikke gjøre noe for vesentlig å endre forholdene for majoriteten av befolkningen under betingelser med rask utarming og en skarp økning i arbeidsledigheten.

Rundt 25 prosent av alle arbeidere har enten mistet arbeidet eller deler av inntekten. Ifølge Svetlana Misikhina fra Moskvas høyskole for økonomi, vil regjeringens tiltak under disse forholdene «besørge innbyggerne bare 10 prosent av tapte inntekter».

Hva angår støtte til økonomien vil størstedelen av alle tiltakene som regjeringen har kunngjort, og som utgjør om lag 2,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (ca. 3 billioner rubler, eller NOK 405 milliarder) gå til de største selskapene, både private og offentlige. Dette inkluderer det store statlige oljeselskapet Rosneft, der toppsjefen Igor Setsjin allerede har bedt om hjelp direkte fra presidenten og har mottatt storskala bistand i form av reduserte rater for oljeutvinning og billige banklån.

I mellomtiden har regjeringen demonstrativt nektet å «bryte forseglingen på pengekassa» til Det nasjonale velferdsfondet (NWF), som per 1. april hadde akkumulert mer enn 12,8 billioner rubler [NOK 1 670,46 milliarder], eller 11,3 prosent av landets BNP. Kreml-oligarkiet anser det åpenbart som sitt eget private slush-fond, selv om teoretisk sett alt av NWF som overstiger 7 prosent av BNP skal anvendes på sosialbidrag for innbyggerne.

I et intervju med næringslivsavisa Vedomosti fra den 5. mai la finansminister Anton Siluanov vekt på at alle ekstra statlige utgifter på grunn av pandemien vil bli betalt innenfor rammen av eksisterende budsjettmidler.

Denne politikken vil forverre de allerede svimlende nivåene av sosial ulikhet i Russland. Selv før pandemien begynte ble rundt 20 millioner mennesker, av en befolkning på 140 millioner, offisielt regnet som «ekstremt fattige». Samtidig var den samlede formuen til de 10 rikeste russerne i 2019 anslagsvis $ 178,5 milliarder [NOK 1 807,13 milliarder]. Landets øverste 1 prosent kontrollerte da mer enn en tredjedel av den totale formuen.

Det russiske oligarkiets politikk samsvarer fullstendig med den dødelige logikken til de regjerende kapitalistklassene i hele verden, som setter de superrikes interesser og selskapsprofittene over arbeiderklassens rett til å leve. World Socialist Web Site har karakterisert denne politikken som en «ondartet forsømmelse».

Selv da den russiske regjeringen innførte de innledende karantenetiltakene og erklærte at arbeidere fortsatt skulle motta sine inntekter ga den ingen forklaring på hvordan det skulle realiseres. Videre nektet regjeringen å utrope en unntakstilstand, som ved lov ville tvunget regjeringen til å kompensere både enkeltpersoner og institusjoner for økonomiske tap påført under pandemien.

I stedet introduserte den det helt nye uttrykket «tilstand av økt beredskap». Denne juridiske innovasjonen ble presset gjennom Statsdumaen (det føderale parlamentet) i tre opplesninger i løpet av bare én dag. I praksis har dette vært et regime for «sosial distansering» der folk har holdt seg hjemme «frivillig». Samtidig har regionale myndigheters fullmakter og politiets kontroll blitt betydelig utvidet og satt på nivå med de som eksisterer under en unntakstilstand.

Ingen ting av dette var utilsiktet improvisasjon. I mars ble Kreml konfrontert med det noen kommentatorer har kalt en «perfekt storm av en tilstand med høynet beredskap». I tillegg til den voksende pandemien var det et enormt stup i verdens oljepriser. Oljeeksport, sammen med eksport av gass og andre råstoffressurser, utgjør ikke mindre enn halvparten av det russiske BNP.

En annen faktor for skjerpingen av krisen var den såkalte «konstitusjonelle reformen» introdusert i midten av januar, i Putins tale Nasjonens tilstand. Hele kabinettet ble derpå overhalt, for å presse på for en enestående styrking av presidentens fullmakter.

Dessuten blir Konstitusjonen omgjort til en rekvisitt for ekstreme, høyreorienterte konservativ-nasjonalistiske verdier, som har mye til felles med de som ble opprettholdt av de fascistiske og autoritære regimene på 1930-tallet. I et desperat forsøk på å gi endringene et slør av legitimitet forberedte Kreml seg på å avholde en folkeavstemning om endringene den 22. april. Nå vil folkeavstemmingen trolig bli avholdt den 24. juni.

Disse politiske betraktningene spilte uten tvil en rolle i presset for prematurt å få avsluttet den økonomiske nedstengingen. På en videokonferanse med regionale guvernører den 8. april sa Putin: «Vi kan ikke sette økonomien på vent. … Forholdene må nå skapes for at selskaper, organisasjoner og gründere kan få gjenopptatt sine vanlige arbeidsplaner.»

Som resultat gjenopptok hundrevis av fabrikker arbeidet allerede innen den 10. april i Moskva og andre regioner, der mange av dem på ingen måte var «essensielle». Dette har vært en stor medvirkende faktor for pandemiens raske spredningen i Russland de siste ukene. Det var nettopp i perioden fra midten av april til nå da antallet bekreftede Covid-19 tilfeller vokste med en faktor på ti, og de fleste av de registrerte dødsfallene skjedde.

I et spesielt skarpt eksempel på regjeringsrepresentanters kyniske holdning overfor den arbeidende befolkningens liv, rådet Igor Artamonov, guvernøren i regionen Lipetsk, sine underordnede på et møte i april om å bruke kjemikalier som anvendes mot flått for å spre folk i gatene, under påskudd av å opprettholde «sosial distansering».

Den fullstendige likegyldigheten overfor den arbeidende befolknings liv og sikkerhet har antatt spesielt skarpe former i forholdet til helsetjenestearbeidere. Månedene april og mai har vært fylt av en endeløs strøm av nyheter om deres arbeidsforhold: Det er en svimlende mangel på personlig verneutstyr (PPE), og arbeiderne er massivt underbetalte. Det har også vært grove feiltrinn med tiltakene for raskt å omorientere sykehus til behandling av Covid-19-pasienter, som resulterte i mange tilfeller der infiserte pasienter ble lagt sammen med enda ikke-infiserte pasienter.

Der dette kommer etter tiår med ruinerende nedskjæringer for helsevesenet har det skapt forhold der sykehus har blitt de viktigste lokaliseringene for infeksjoner i landet. Den 13. mai erklærte helseministeren Mikhail Murasjko overfor Statsdumaen at det er 400 fokuspunkter for viruset på sykehus, hvilket etterlater pasienter i frykt for å oppsøke dem. Antallet helsetjenestearbeidere som er døde av Covid-19 i Russland er av de høyeste i verden. En minneside for avdøde helsetjenestearbeidere lister per 17. mai 222 navn.

Under disse forholdene kan Putins uttalelse, i hans tale den 11. mai – «Vi har valgt veien for å redde folks liv og helse, og sammen har vi allerede oppnådd mye, gjort mye og overvunnet mye» – bare forstås som en bevisst og kynisk hån av sannheten.

Regjeringens politikk for ondartet forsømmelse har fremprovosert et initielt oppsving av opposisjon fra arbeiderklassen. Mest markant var Gazprom-arbeideres protester ved olje- og gasskondensatfeltet Tsjayanda i Jakutia, Nord-Russland mot deres forferdelige arbeidsbetingelser midt under virusets spredning i slutten av april. Av de 10 500 arbeiderne på feltet er omtrent en tredjedel smittet av viruset. Det skulle de åpne protestene til for å tvinge ledelsen til å begynne å evakuere feltet.

Gjenoppblomstringen av klassekampen på internasjonalt nivå, og i Russland selv er den første fasen i utviklingen av en enhetlig internasjonal kamp av arbeidere i alle land mot profittsystemet. Kampen for arbeiderklassens rettigheter, liv og helse midt under pandemien er uløselig forbundet med kampen mot kapitalistsystemet. Denne kampen reiser imidlertid grunnleggende spørsmål av politisk og historisk perspektiv.

Den katastrofale sosiale og helsemessige innvirkningen av pandemien er et direkte resultat av restaureringen av kapitalismen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Om ventilatorer eksploderer og sykehus bokstavelig talt smuldrer opp, er det ikke så mye et resultat av viruset, men av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av USSR og tiårene med innstramminger som fulgte under det nye oligarkiet.

Det er ingen ting det russiske oligarkiet frykter så mye som at den gryende opposisjonen i den russiske og internasjonale arbeiderklassen skal bli gjennomsyret av det politiske programmet for sosialistisk internasjonalisme, basert på lærdommen fra trotskistbevegelsens kamp mot stalinismen. Det er derfor det har iverksatt en stor statskampanje for å sverte Leo Trotskij, som sammen med Vladimir Lenin var med-leder av Oktoberrevolusjonen og Stalins hovedmotstander, og slår ned på alle anstrengelser for å forske på stalinismens forbrytelser. Vi oppfordrer presserende våre lesere i Russland og det tidligere Sovjetunionen til å kontakte oss for å diskutere disse spørsmålene, og til å kjøpe og studere boka In Defense of Leon Trotsky [Til Leo Trotskijs forsvar]. [O. anm.: Den er tilgjengelig fra Mehring Verlag på russisk, og tysk, og fra Mehring Books på engelsk, der den er i papirutgave og som e-bok, nå for halv pris. Boka er også utgitt på fransk og tyrkisk.]

Forfatterne anbefaler også:

The End of the USSR

[30. desember 2016]

«Flokkimmunitetens» morderiske pseudovitenskap

[16. mai 2020]

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)

The American oligarchy decides for death (5. mai 2020)

Trumps og Pompeos «store løgn» (5. mai 2020)