Tyske og franske fagforbund støtter Merkels og Macrons gjenvinningsprogram

Av Peter Schwarz
1 June 2020

De sentrale tyske og franske fagforbundene har uttrykt deres støtte til den europeiske gjenvinningsplanen foreslått av den tyske forbundskansleren Angela Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron. I en felleserklæring den 20. mai meldte det sentrale tyske fagforbundet (DGB) [Deutscher Gewerkschaftsbund] og de største franske fagforbundene CFDT [Confédération française démocratique du travail], CGT [Confédération générale du travail], FO [Force ouvrière], CFTC [Confédération française des travailleurs chrétiens] og UNSA [L'Union nationale des syndicats autonomes], at de «ønsker uttrykkelig velkommen det fransk-tyske initiativet for økonomisk gjenvinning i Europa etter koronaviruskrisen, som ble presentert av den franske presidenten og den tyske kansleren den 18. mai 2020».

Fagforbundene beskriver initiativet som et «retningsskifte til mer solidaritet mellom medlemslandene i Den europeiske union [EU]» og proklamerer: «Vi er overbevist om at våre to land nå må påta seg deres spesielle ansvar for å sikre at EU fremstår sterkere, mer sosialt rettferdig, mer demokratisk, mer ansvarlig og mer miljøvennlig.» Oppgaven var nå å «overbevise alle andre EU-medlemsland om de fransk-tyske forslagene, slik at vi etter krisen kan bygge et mer bærekraftig Europa basert på mer solidaritet.»

Disse høyt betalte fagorganisasjonsfunksjonærene er meget vel inneforstått med at Merkels og Macrons forslag ikke har noe med sosial rettferdighet, demokrati eller miljømessig bærekraft å gjøre. Ikke tjener det heller noen europeisk solidaritet – enn si solidaritet med de millioner av arbeidere, kontoransatte og selvstendig næringsdrivende som mister inntekter og levebrød på grunn av koronaviruskrisen. I stedet vil fondet – akkurat som de mange nasjonale bistandsprogrammene og den europeiske sentralbankens (ECB) obligasjonsoppkjøp – fortsette å blåse opp de rikes aksjeporteføljer og bankkontoer.

Som vi viste i en tidligere artikkel [engelsk tekst], er hovedmålet med det fransk-tyske initiativet å styrke europeiske selskaper i deres handelskrig med rivaler, og særlig USA og Kina. Følgelig skal det fremmes «strategiske prosjekter» og bygges opp «verdensmestere». Koronaviruskrisen skal brukes til å få omstrukturert den europeiske økonomien i den globale kampen om markeder og profitter.

Spesielt skal økonomiene i de svakere EU-landene omstilles, som fondet først og fremst er ment for. Det sier seg selv at dette vil innebære masseoppsigelser og nedskjæringer av lønninger og sosiale rettigheter. Store selskaper innen bilproduksjons-, luftfarts- og stålindustri samt en rekke andre næringer har allerede kunngjort titusenvis av oppsigelser.

Gjenoppbyggingsplanen, mer detaljert presentert av EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen den 27. mai, forventes å utgjøre € 750 milliarder [NOK 8 091 milliarder], hvorav € 500 milliarder [NOK 5 394 milliarder] vil bli fordelt i form av tilskudd og € 250 milliarder [NOK 2 697 milliarder] som lån. For å finansiere programpakka vil EU-kommisjonen bryte med tidligere praksis og låne penger, som deretter skal tilbakebetales fra EU-budsjettet mellom 2028 og 2058.

Siden EU-budsjettet er finansiert av medlemslandene vil de da måtte tilbakebetale programmet i henhold til deres respektive økonomiske tyngder. Det er også oppe til vurdering nye importskatter for å få styrket EU-budsjettet direkte. Hovedmottakerne av programmet vil være Italia (€ 82 milliarder i tilskudd / € 91 milliarder i lån), Spania (€ 77 / € 63 milliarder) og Polen (€ 38 / € 26 milliarder). Frankrike og Tyskland er også satt til å motta tilskudd på henholdsvis € 39 milliarder og € 29 milliarder.

Et EU-toppmøte fra 18. til 19. juni skal diskutere forslaget. Minst ett ytterligere toppmøte vil imidlertid være nødvendig før en avtale kan oppnås.

Ettersom midlene fordeles innenfor rammeverket av EU-budsjettet er de underlagt strenge nyliberalistiske krav, slik tilfellet er for alle EU-programmer. Von der Leyen ønsker å sikre at de årlige anbefalingene fra EU-kommisjonen om medlemslandenes økonomi- og finanspolitikk, som hittil i vesentlig grad har vært ignorert, gjøres bindende for mottakere av tilskudd. Brüssel kan da diktere kutt av utlegg for sosialprogrammer, offentlige skoler og kultur, slik de gjorde etter finanskrisen i Hellas i 2008.

Den nøyaktige anvendelsen av midlene debatteres fortsatt. I tillegg til tradisjonell regional og strukturell bistand, er også oppe til diskusjon subsidier for klimabeskyttelse, fornybar energi, digitalisering og fremfor alt våpenproduksjon.

Fagorganisasjonenes støtteerklæring, et dokument på bare halvannen side, er et signal til makthaverne i Paris og Berlin og i EU-kommisjonen i Brüssel, om at de kan stole på fagorganisasjonenes uforbeholdne støtte for bekjempingen av deres rivaler i den globale handelskrigen, og i implementeringen av de påfølgende angrepene på arbeiderklassen.

Fagforeningene er allerede i bresjen for å drive arbeidere tilbake til fabrikkene der de risikerer deres liv og helse på grunn av den fortsatte smittefaren. For å gi et eksempel arrangerte [det tyske metallarbeiderforbundet] IG Metall og arbeidsrådet [koordineringsorganet på fabrikknivå] i Wolfsburg et tre-dagers lysshow [engelsk tekst] på fasaden til Volkswagen-fabrikkanlegget i byen, for å promotere arbeidernes gjenkomst til Europas største bilfabrikk. I årevis har enhver fabrikknedleggelse og nedskjæringsplan i Tyskland båret fagforbundsfunksjonærers signaturer.

Koronaviruskrisen har imidlertid kraftig intensivert tendensen til korporatisme – dvs. fusjoneringen av entreprenører, fagforeninger og myndigheter. Den største økonomiske nedgangen siden 1930-tallet har i stor grad trukket teppet vekk under den så ofte roste frie markedsøkonomien. Regjeringer pumper milliarder av euro og dollar over til luftfartsbransjen, bilindustrien og andre storselskaper, og går til-og-med inn som aksjonærer for å styrke deres egne selskapers muligheter til å overleve i kampen mot deres konkurrenter.

Denne formen for nasjonalisering har ingenting med sosialisme å gjøre. Det tjener snarere til å forsvare selskapsprofitter mot internasjonale rivaler og arbeidernes krav, og er uunngåelig knyttet opp til opp-piskingen av nasjonalisme. Fagorganisasjonene, som er nasjonalistiske til ryggmargen, kan ikke tre til side. Som alltid i tider med krise og krig kaster de overbord til-og-med forestillingen om å representere deres medlemmer interesser.

I august 1914, da første verdenskrig brøt ut, kunngjorde Tysklands fagforbund en «våpenhvile» med arbeidsgiverne og regjeringen, og sendte deres medlemmer til fronten for å slakte franske og russiske arbeidere. Den 1. mai 1933, tre måneder etter at Hitler kom til makten, marsjerte de til-og-med under svastikaen for å tilby det nye regimet deres tjenester. Hitler tolket dette som svakhet og oppløste fagforeningene påfølgende dag.

Fagorganisasjonene i Frankrike og andre land oppfører seg ikke forskjellig i tilsvarende situasjoner. Om tyske og franske fagforbund nå gir deres støtte til dette siste initiativet, er det bare fordi de mener at Tyskland og Frankrike ikke kan fremme sine interesser på verdensmarkedet uten EU. Samtidig, når det kommer til nedskjæringer av arbeidsplasser – for eksempel ved Airbus, eller i bilindustrien – splitter fagforeningene arbeiderne, og spiller ut ett land og en fabrikklokalisering, mot de andre.

Fagorganisasjonenes pådriv i retning av korporatisme oppstår helt uunngåelig fra deres pro-kapitalistiske perspektiv. Det er vesentlig at [det franske fagforbundet] CGT, som later som å være den mest radikale av de franske fagforbundene, også signerte felleserklæringen.

I kampen mot de helsemessige og sosiale konsekvensene av koronaviruskrisen konfronterer arbeidere i Europa ikke bare storselskaper og regjeringer, men også fagorganisasjonene. De må bryte med disse organisasjonene og opprette deres egne uavhengige aksjonskomitéer.

Kampen mot pandemiens konsekvenser er til syvende og sist en politisk kamp mot kapitalismen. Dette krever enheten av den europeiske og den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk program for å få erstattet EU, de mektigste kapitalistinteressenes redskap, med De forente sosialistiske stater av Europa.

_________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000(28. mai 2020)

The American oligarchy decides for death (5. mai 2020)

Trumps og Pompeos «store løgn» (5. mai 2020)