Den franske dagsavisa Le Figaro rapporterer at Macro vurderer tidlig fratredelse

Av Alex Lantier
15 June 2020

Den franske dagsavisa Le Figaro rapporterte sist torsdag formiddag at president Emmanuel Macron, under en videokonferanse med ei «veldig selektert» gruppe av London-donorer til hans 2017-valgkampanje, hadde fortalt at han vurderte å trekke seg. Rapporten peker på en dyp krise for den franske styringseliten: Den eneste fratredelsen av en fransk president siden det fascistiske regimets fall i 1944 var general Charles de Gaulles avgang i 1969, da han var konfrontert med nederlag i folkeavstemmingen han kalte som respons på generalstreiken i mai-juni 1968.

Le Figaro skriver: «Ifølge en av deltakerne forklarte Emmanuel Macron at han vurderte muligheten av å trekke seg, for å utløse et tidlig presidentvalg ‘i ukene eller månedene som kommer’. Statsoverhodets mål er klare: Det å få gjenvunnet politisk kontroll i en vanskelig periode, overbevist om at han overrasker sine motstanderne. Dette bekreftet han overfor sitt publikum, som ble bedt om å besørge ham kampanjemidler: ‘Jeg er sikker på at jeg vil vinne, fordi det ikke er noen andre.’»

Presidentpalasset [Elysée] ble kontaktet av Le Figaro før artikkelen gikk i trykken, og bekreftet at Macrons fratredelse var mulig, men ikke besluttet. Presidentens representasjon uttalte at «i prinsippet utelukker vi ikke noen mulighet,» men at «hypotesen om en fratreden aldri har vært på dagsorden, eller har engang vært reist i et møte ved Elysée.» De la til: «Vi går inn i en syklus av refleksjon og konsultasjon. I denne sammenhengen blir alt vurdert.»

Senere, møtt med spørsmål fra media, benektet Elysée Le Figaro-rapporten. «Republikkens president har aldri nevnt sin fratredelse» og «har ikke deltatt på en videokonferanse med donorer,» sa Elysée-palasset til AFP, uten å spesifisere om han hadde brukt andre formuleringer, eller deltatt i diskusjonen via andre tekniske virkemidler. Sibeth Ndiaye, regjeringens talskvinne, sa ganske enkelt: «Det er helt sprøtt, det må jeg innrømme, å forestille seg Republikkens presidents avskjed.»

Selv om Elysée ikke har avklart saken, har koronaviruspandemien og de internasjonale protestene mot politimordene på George Floyd og Adama Traoré destabilisert regjeringen dypt. Macron var allerede svekket av «gul vest»-protestene og av jernbanearbeidernes streiker mot pensjonsreformen, og står overfor en dyp økonomisk og politisk krise forårsaket av pandemien, utbredende arbeiderharme over hele verden, og tiltakende svekkelse av tillit til styringsklassen.

Macron skulle på søndag holde sin tale for å skissere den neste fasen av opphevelsen av nedstengingen, fra sin åpenbart svekkede stilling innen styringsklassen.

Hans presidentparti Republikken på gang (LRM) [La Republique En Marche] hadde allerede den 19. mai mistet sitt flertall i Nasjonalforsamlingen, der 16 representanter forlot LRM for å melde seg inn i den nyetablerte EDS-gruppa «Økologi, Demokrati, Solidaritet», etablert av Delphine Batho tidligere økologiminister for Sosialistpartiet. LRM beholdt dermed bare 288 representanter, mens 289 er det påkrevde for et flertall av Nasjonalforsamlingens 577 plasser.

Mediene rapporterte at EDS-medlemmer vurderte Macron-linja å være «for langt til høyre». EDS-nestleder Aurélien Taché prøvde å få gitt en antifascistisk ferniss til si gruppe, og hevdet at han slåss mot en nyfascistisk seier i neste presidentvalg: «Dersom vi ikke gjør fremskritt, og dersom vi ikke ser resultater veldig snart, da kan franskmennene beklageligvis i 2022 gjøre det det verste valget.»

Pressen fyrer også opp under ryktet om at Macron kommer til å skille seg med sin statsminister Édouard Philippe, som kom fra gaullistpartiet Republikanerne. Figaro Magazine-redaktør Carl Meeus, forfatteren av torsdagens rapport, har lagt ut en rekke tweets som fremhever Philippes høyere popularitetsvurdering enn Macron, og stiller spørsmålet: «En melding til @EmmanuelMacron?»

Konflikter på de høyeste nivåene av statsapparatet gjenspeiler størrelseorden av den globale økonomiske og sosiale krisen utløst av pandemien, og de klassekampene den setter i bevegelse.

Nedstengingen på grunn av pandemien og den påfølgende forordningen om å forbli hjemme, som var nødvendig for å få stanset overføringen av Covid-19, forårsaket den verste lavkonjunkturen siden 1930-tallet. BNP i Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia forventes å falle med fra 11 til 15 prosent i 2020, mens statsgjelden vil tilta. Fransk statsgjeld vil bli på fra 115 til 120 prosent av BNP, et nivå som er uholdbart på lang sikt.

Konsekvensene for sysselsettingen har allerede vært harde. I mai var mer enn 40 millioner europeiske arbeidere på ledighetsbidrag, deriblant 12,4 millioner i Frankrike, 10,1 millioner i Tyskland og 7,5 millioner i Storbritannia. Mer enn 500 000 arbeidere har mistet sitt arbeid i Frankrike i årets første kvartal, hovedsakelig på grunn av en rekordhøy nedgang av midlertidige vikararbeidsoppdrag – et fall på 40 prosent, sammenlignet med 14 prosent for 2008-krasjet.

Macron-regjeringen, det politiske etablissementet og fagforeningene er medskyldige i forberedelsene til bankenes og arbeidsgivernes massive angrep på arbeidere. Mange medier regner med en uforlignelig bølge av permitteringer til høsten. Ifølge Les Échos forbereder arbeidsminister Muriel Pénicaud seg på å redusere utbetalingen for nedstengingsrelaterte ledighetsytelser fra 84 til 60 prosent av lønningene.

Gjennom forskjellige manøvrer, medregnet debatten om Macrons fremtid, forbereder styringseliten seg på en klassekonfrontasjon mellom arbeidere og finansaristokratiet, og dets politiske tjenere og fagforeningslakeier. Mens Jérôme Fourquet fra meningsmålingsinstituttet IFOP forutser at «som i 2008–2009, kan vi se voldshandlinger med fabrikkokkupasjoner, og personer som ikke har noe igjen å tape, etter bekjentgjøringen» av permitteringer, advarte fagorganisasjonsbyråkraten Stéphane Flégeau fra Generalføderasjonen for arbeid (CGT) i Le Monde: «Det vil bli enorme spenninger i industrien. Mange ansatte har blitt smittet, eller de er påvirket av dødsfall blant deres kjære.»

Macrons uttalelse om at det er «ingen» mot ham bortsett fra Marine Le Pen og nyfascistene, om det skulle være sant, ville bare understreke hans egen selvtilfredshet. Faktisk kan et nyfascistisk regime godt oppstå fra hans regjerings fall, som også ei rekke andre politiske allianser innen den politiske eliten. Alle av dem, selv de som hevder ikke å være del av den fascistiske arven etter Vichy-regimet, ville utføre voldelige økonomiske og politiske angrep på arbeidere.

Det faktum at USAs president Trump har vurdert å sette inn tropper for å skyte på demonstranter mot politimordet på George Floyd, understreker det faktum at på tvers av hele verden forflytter finansaristokratiet seg i retning av militærdiktatur.

Parti de l’égalité socialiste (PES) [Partiet for sosialistisk likhet; den franske seksjonen av ICFI; søsterparti av Socialist Equality Partiene] oppfordret i 2017 til en aktiv boikott av andrerunden av presidentvalget, og insisterte på at bare en uavhengig mobilisering av arbeidere mot valgvinneren, enten det skulle bli Macron eller Le Pen, ville forhindre enhver av dem fra å implementere en fascistisk politikk. Macrons presidentskap har fullt ut bekreftet denne advarselen. Ikke bare har han voldelig undertrykt «de gule vestene» og pålagt drastiske budsjettinnstramminger, men har også ført nykolonialistisk krig i Mali, og hyllet nazi-kollaboratøren og diktatoren Pétain som en «stor soldat».

Ungdommens og arbeidernes raseri har allerede eksplodert internasjonalt i demonstrasjoner mot drapet på George Floyd i Minneapolis. Denne bevegelsen reiser spørsmålet om foreningen av arbeidere og ungdommen internasjonalt. Konfrontert med «de gule vester» og protester mot drapet på George Floyd, er fransk etterretning bekymret for en «konvergens av de eksisterende kampene over sosialkrisen og den rasebaserte krisen,» det vil si en konvergens mellom arbeiderne som allerede demonstrerer mot ulikhet, og de brede arbeidermassene, inkludert de med immigrantbakgrunn, som nå forbereder seg på å tre inn i kampen.

I møte med Macron-regjerings vakling er den eneste levedyktige politikken å bygge et internasjonalt politisk lederskap for å gi denne utviklende bevegelsen det politiske perspektivet som kreves for å ta makten, styrte kapitalismen og omorganisere det økonomiske livet, på grunnlag av sosiale behov og ikke på privatprofitt.

________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)