Titusener protesterte i Paris mot politidrapene av George Floyd og Adama Traoré

Av Will Morrows
16 June 2020

Titusener fylte på lørdag ettermiddag Place de la République i Paris sentrum for å protestere mot politivold, og med krav om rettferdighet for drapene på George Floyd i USA og Adama Traoré, den franske ungdommen som ble drept av politiet under en pågripelse i 2016.

Politiet rapporterte det betydelig underestimerte antallet av 15 000 deltakere i Paris, som er antallet som har vært rapportert i mediene. Twitter-videoer viser at det reelle antallet faktisk var flere ganger større. Komitéen for Adama Traoré, som organiserte protesten, hevder at 120 000 deltok.

Demonstrasjonen på Place de la République

De protesterende på lørdag var i overveldende grad unge, og de omfattet personer av alle hudfarger og etnisiteter. Protester fant også sted i alle store franske byer, med fra flere hundre til tusener av deltakere, mange av dem organisert av lokale grupper av elever fra videregåendeskoler.

Dette var den andre masseprotesten i Frankrike de to siste ukene, siden protestbevegelsen startet i USA over drapet på George Floyd, som har utløst demonstrasjoner av hundretusener, fra Europa til New Zealand. Familien til Adama Traoré har de fire siste årene kalt for protester mot tildekningen av hans drap.

Drapet på Floyd falt også sammen med overleveringen den 2. juni av en motrapport fra en medisinsk ekspert, som var forespurt av Traoré-familien. Rapporten, utarbeidet av en ikke-navngitt medisinsk spesialist ved et Paris-sykehus, konkluderte med at Traoré døde av et hjerteødem, som rapporten indikerte var forårsaket av «posisjonell kvelning», under tre politimenns voldelige pågripelse av Traoré, der de la ham ned på magen da de pågrep ham.

Hvem skal beskytte oss fra politiet?

Adamas søster Assa Traoré talte under protesten, og ba om en videreført mobilisering for å kreve at politibetjentene som drepte hennes bror blir tiltalt.

«George Floyds død, denne afroamerikaneren som ble drept i Minneapolis den 25. mai, av en hvit politimann, er et direkte ekko av min brors død,» sa hun. «I dag er det det franske folket som fordømmer disse handlingene. Det er ikke bare Traoré-familien, det er ikke bare familiene til ofrene. Det er det franske folket. Uansett hvor dere kommer fra, hva som er deres religiøse bakgrunn eller kjønn; ingen kan forbli en tilskuer til et drap, eller til rasistisk og sosial vold.»

Assa hevdet også at det hadde kommet frem ny informasjon om politifolkene som hadde arrestert Adama, nærmere bestemt at en av de tre involverte i pågripelsen personlig hadde arrestert Adama ved minst tre eller fire andre anledninger. Hun la til at familien ville fortsette å nekte forespørsler fra regjeringen om å få møte dem, inntil det var fremmet anklager mot de involverte politibetjentene.

Samira

Demontrantene inkluderte også innvandrere fra Afrika og Midtøsten. Samira, en 18-år-gammel ingeniørstudent fra Elfenbenskysten, sa hun kom til protesten fordi «da jeg hørte om hva som hadde skjedd med Adama, tenkte jeg for meg selv at dette kunne ha skjedd meg. Så snart du ikke har dokumentene dine på deg, kan du aldri føle deg avslappet. Du vet at politiet kan spørre deg når som helst. Når jeg går ut, roper alltid mor etter meg, og spør om jeg har tatt med meg dokumentene.»

Som på den 2. juni erklærte politiprefekten lørdagens protest ulovlig, for å forhindre folk fra å delta. Arrangørene hadde kunngjort at de ville marsjere fra Place de la République til Operahuset, men politiet stengte av alle utgangene med stålbarrikader for å forhindre marsjen. Videoer på sosialmedier viser også grupper av opprørspoliti som brutalt angriper individuelle demonstranter, mens tåregass ble brukt gjennom hele ettermiddagen.

Macron-administrasjonen responderte på utbruddet av protester ved å forskanse seg i sitt forsvar av de samme politistyrkene som den har anvendt de tre siste årene for å angripe «gul vest»-protesterende og streikende arbeidere.

Innenriksminister Christophe Castaner kunngjorde opprinnelig tomme og meningsløse «reformer», deriblant tomme løfter om å forhindre politiet fra å bruke kvelertak, og om å suspendere politibetjenter som begår rasistiske handlinger.

Til og med disse kosmetiske forslagene, som ikke ville gjøre noe for å redusere politiets repressive handlinger, ble fordømt av politiets fagforeninger, som organiserte demonstrasjoner mot regjeringen. Innen fredag hadde Castaner kunngjort at mens kvelertaket ikke lenger skulle bli undervist ved politiets opplæringsskoler, ville det bli nedsatt en intern kommisjon for å bestemme en «alternativ» metode for å få gjennomført arrestasjoner, som ville omfatte et utvidet tilbud til politiet av elektrosjokkpistoler [‘tasers’]. Han hevdet at hans tidligere uttalelser var «dumheter», og at han hadde «formulert seg feil». Etterforskningen av politiets «rasistiske handlinger» ville bli foretatt av politiet selv

Rettferdighet for Adama Traoré, Breona Taylor og George Loyd

Hele det politiske etablissementet, medregnet den nominelle «venstre»-flanken i Ukuelige Frankrike [La France Insoumise], Jean-Luc Melenchons parti LFI, er fiendtlig innstilt til enhver kamp mot politiet og kapitaliststaten. Mélenchon har deltatt i alle de store protestene for å forsøke å få kanalisert raseriet over i ufarlige appeller for en restrukturering eller omorganisering av politiet.

Mélenchon, som talte under protesten på lørdag, sa til BFMTV: «Vi har rett til å drømme om et samfunn uten politi. Det er ikke en forbudt drøm, det er en vakker drøm, men den må forbli bare en drøm.» Det må være et politi overalt, «men organisert, disiplinert, lydig og et som ikke organiserer seg som en festning, plassert ved siden av.»

Langs samme linjer hadde Mélenchons LFI-medleder Francois Ruffin tidligere erklært at han anså sitt primære politiske ansvar å være å «unngå en krig, en kamp mellom politiet og befolkningen. Tillitsbruddet [mellom dem] fremgår av statistikken. Hvordan gjenoppretter vi den?»

Mélenchon og LFI snakker som de klassebevisste representanter for finanseliten de er. Deres forsvar av politistyrkene er resultat av deres forståelse av politiets sosiale funksjon, som «organer av væpnede menn» som har til oppgave å beskytte finansoligarkiets rikdom og besittelser, fra en revolusjonær utfordring fra arbeiderklassen.

Rasismen og det pro-fascistisk perspektivet som er utbredt innen politistyrkene kan bare forstås som resultat av denne klassefunksjonen. Mens svarte og utenlandsfødte arbeidere statistisk sett har større sannsynlighet for å bli målrettet av politiet, rettes politivold mot de fattige og mot arbeidere av alle bakgrunner og hudfarger.

Mens rundt tre dusin mennesker i Frankrike hvert år blir drept av politiet, blir et antall som er flere ganger større kvestet og voldelig overfalt. De tre siste årene har Macron-administrasjonen brukt politiet for å undertrykke motstand mot sin innstrammingsagenda og den sosiale ulikheten. Forøvrig ble tusener arrestert under de gule vestenes protester, og under jernbanestreikene mot Macrons pensjonsreformer; dusiner har mistet øyne og hender av gummikuler og flash-bang-granater.

Styringsklassen er seg akutt bevisst at bak utbruddet av multietniske protester over politidrapene på Floyd og Traoré ligger det et utbredt og tiltakende raseri blant ungdommen og i arbeiderklassen, over statsvold, krig, militarisme og sosial ulikhet – forhold som har blitt forsterket av Macron-administrasjonens kriminelt uaktsomme respons på koronaviruspandemien.

Le Monde rapporterte sist onsdag, i en artikkel med tittelen «Etter opphevingen av innestengingen frykter Elysée ei opprørsbølge: ‘Vi kan ikke tape ungdommen’», der de skrev: «I hjertet av det utøvende maktapparatet skjuler ingen lenger deres frykt for å se ei opprørsbølge blant ungdommen. Om enn USA ikke er Frankrike, så fungerer George Floyd-affæren som en vektor for de dårlige betingelsene for den yngste delen av befolkningen.»