Arktiske Sibir bokfører temperatur over 100 grader Fahrenheit

Av Bryan Dyne
25 June 2020

Temperaturen i Verkoyansk i Russland, beliggende i den østlige delen av Sibir rett nord for polarsirkelen, ble sist lørdag registrert til 100,4 grader Fahrenheit (37,3 grader Celsius), mer enn 32 grader Fahrenheit over byens gjennomsnittstemperatur for juni. Dette var den varmeste temperaturen noen gang registrert i Sibir, så vel som den hittil høyeste temperaturen registrert i selve Arktis.

Slike rekorder blir stadig mer vanlige etter hvert som den globale oppvarmingen uopphørlig fortsetter. Data fra den amerikanske nasjonaletaten for hav- og atmosfæreforskning [US National Oceanic and Atmospheric Administration] bemerket tidligere i år at 2020 begynte med den varmeste januarmåneden [engelsk tekst] hittil registrert, 2,05 grader Fahrenheit over gjennomsnittet på 1900-tallet. Året som helhet forventes å være blant de fem varmeste siden målinger begynte.

Forskere har meldt deres gjentatte advarsler over flere tiår, om at de nåværende trendene for jordas endrende klima allerede har ødeleggende konsekvenser for verdensbefolkningen, som samtidig blir stadig mer katastrofale. I Sibir har eksempelvis de stadig høye gjennomsnittstemperaturene i regionen fått permafrosten til å tine i noen områder. Menneskene som bor i byen Zyryanka har de siste årene blitt tvunget til å flytte vekk, for å unnslippe der den solide grunnen blir til en serie myrer og sumper. Det oversvømmede landbruksarealet har ødelagt rgionens levebrød og truer med å senke bygninger og annen infrastruktur ned i stadig dypere lag av gjørme.

Polyus Kholoda, kuldepolen på den nordlige halvkule, monumentet ved inngangen til Verkhoyansk, som sist lørdag registrerte en temperatur på 100,4 grader Fahrenheit (37,3 grader Celsius). [Foto: Wikimedia Commons]

Den tinende permafrosten har en annen konsekvens: Frigjøringen av massive mengder av klimagasser ut i atmosfæren. Når den frosne bakken tiner begynner nedfrosne dyr fra forrige istid, deriblant de hårete mamuttene, dermed å råtne og slippe karbondioksid (CO2) ut i atmosfæren. Samtidig frigjøres metan, som gjennom årtusener har vært innfanget av den langsomme forråtningen av plante- og dyrematerie. Metan er en klimagass som fanger inn jordas varmeutstråling mer effektivt enn karbondioksyd (CO2), med en faktor på 80.

Tiningen av permafrosten i Arktis er et av flere «vippepunkter» beskrevet av den britiske klimatologen Timothy Lenton i en artikkel [originaltekst på engelsk] fra april, publisert i tidsskriftet Nature. Lenton og hans kolleger gjør det klart at de mest katastrofale klimascenarioene – havnivåer som plutselig stiger titalls meter, tapet av Amazonas-regnskogen – er sannsynlige tildragelser såfremt de nåværende trendene for klimagassutslipp av menneskelig aktivitet videreføres.

Konseptet med vippepunkter ble introdusert av FNs klimapanel [UN Intergovernmental Panel on Climate Change] for to tiår siden, for å beskrive «storstilt diskontinuitet» for jordas klima. På dét tidspunktet ble det bare ansett som sannsynlige såfremt jordas klima ble oppvarmet med mer enn 5 grader Celsius over det preindustrielle nivået, men mer nylige data tyder på at slike vippepunkter kan oppstå ved oppvarming av bare 1 eller 2 grader Celsius. Jordas overflate er allerede oppvarmet med 1,1 grader Celsius sammenlignet med preindustrielle nivåer.

Årsaken til at temperaturgrensene ble redusert er at en mer sofistikert modellering, og data samlet inn siden den første rapporten, viser at visse naturprosesser, så snart de blir utløst av menneskelig aktivitet, utløser andre naturlige prosesser som mennesker har liten eller ingen kontroll over. Et slikt datapunkt er temperaturrekorden registrert for Verkoyansk, som ikke var forutsett å inntreffe på ytterligere 80 år.

Tiningen av permafrosten, som nå finner sted, kan føre til et plutselig og massivt utslipp av klimagasser ut i atmosfæren, som kan utløse et kraftig oppsving av oppvarmingen uansett menneskelig innblanding, og kan føre til mer tining i en vedvarende tilbakekoblingssløyfe. Samtidig tiner den antarktiske landisen og renner ut i havene, og får havnivåene til å stige raskere.

Denne faren for et «Hothouse Earth» ble gjort eksplisitt av Will Steffen, en av Lentons kolleger, i et 2018-journaldokument [originaltekst på engelsk] publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences. Forskningsarbeidet fant at selv om det nominelle målet om å holde den globale oppvarmingen under 1,5 eller 2 grader Celsius blir oppfylt «kan vi ikke utelukke risikoen for at en kaskade av tilbakekoblinger kan skyve jordsystemet irreversibelt inn på et ‘Hothouse Earth’-utviklingsforløp».

Farene kan ikke overdrives. En slik verden ville se havnivåstigning på flere titalls meter, som ville utslette kyststrøk over hele verden og tvinge milliarder av mennesker til å flykte eller drukne. Skogbranner ville raser ukontrollert rundt om i verden og de tropiske regnskogene i Sør-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia ville kollapse. Orkaner og tyfoner ville bli mer ødeleggende. Korallrev og oseanisk plankton ville dø en masse, og kollapse verdens næringskjede. Minst en million [engelsk tekst] av jordas arter ville dø, og kontinent-skala områder av i verdens overflate ville bli ubeboelige, der planetens overflate ville begynner å gjenspeile Venus’ helvetes landskap.

De nåværende bestrebelsene for å forhindre et slikt apokalyptisk scenario griper alt for kort. Selv om de nasjonale forpliktelsene for å få redusert klimagassutslipp fra den mye lovpriste Paris Avtalen skulle oppnås, vil jordas gjennomsnittlige overflatetemperatur sannsynligvis opphetes med 3 grader Celsius innen slutten av århundret. Dette i seg selv avslører fallitten til de angivelige «venstre» politikerne over hele verden, medregnet den tidligere franske presidenten Francois Hollande og den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama.

På en motstridende måte avslørte den pågående koronaviruspandemien også tomheten i oppfordringene fra psuedo-venstre-typer og Grønne til verdens befolkning om å endre deres «livsstil», og fra malthuserne om å redusere verdens «overskuddsbefolkning». Under topp-punktet av nedstengningene forårsaket av pandemien i mars og april, falt de globale klimagassutslippene med 17 prosent, langt mindre enn nødvendig for å få avverget en klimakatastrofe. Dette var en grov, men effektiv demonstrering av at bare å stagge menneskelig aktivitet ikke er nok til å stanse eller snu klimakrisen.

Det som faktisk er nødvendig er internasjonalt koordinert og vitenskapelig veiledet menneskelig aktivitet, gjennomføringen av et program på verdensskala, for å få omorganisert energi, transport og landbruk slik at jordas klima kan bli stabilisert, og de verste scenarioene kan unngås. Slike handlinger innebærer i sin tur en kamp fra arbeiderklassen mot nasjon-stat-systemets lenker, og mot det private eierskapet av produksjonsmidlene – mot hele det kapitalistiske verdenssystemet.