Koronavirus akselererer i Afrika, med 300 000 tilfeller passert

Av Stephan McCoy
27 June 2020

Spredningen av koronavirus akselererer over hele Afrika med ekstrem hastighet. Hvert av kontinentets 54 land, med til sammen 1,2 milliarder mennesker, har rapportert tilfeller av sykdommen.

Selv om viruset initielt bare langsomt tok tak advarte Verdens helseorganisasjon (WHO): «Selv om disse tilfellene i Afrika utgjør mindre enn 3 prosent» av den globale totalen, er det nå tydelig «at pandemien akselererer."

Helsetjenestarbeidere i Afrika [Foto: World Health Organization]

WHO har advart for at opptil 10 millioner kan være infisert i løpet av de kommende tre-til-seks månedene, og at 300 000 mennesker vil dø på det afrikanske kontinentet. Dette forutsetter at myndighetene iverksetter avbøtende tiltak. Uten tiltak for å dempe sykdommen kan millioner dø.

Det første tilfellet ble rapportert i Egypt den 14. februar, minst 45 dager etter at Kina først varslet WHO om et nytt koronavirus. På det tidspunktet var de fleste av de 95 333 bekreftede tilfellene i verden i fastlands-Kina. Noen uker senere bekreftet Algerie, Nigeria, Marokko, Senegal, Tunisia og Sør-Afrika tilfeller av viruset.

Innen den 20. mars hadde kontinentet offisielt registrert 1 000 tilfeller. Det tok 98 dager å passere 100 000 tilfeller, men bare ytterligere 18 dager for å nå 200 000. Senest den 13. mai hadde hvert land registrert et tilfelle, og Lesotho var det siste. Siden den gang har antall tilfeller økt med mer enn 60 prosent. Mer enn halvparten av alle landene opplever lokalspredning, og antallet tilfeller ligger nå på over 336 000.

Per den 25. juni var det registrert 8 856 dødsfall, en sannsynlig underestimering gitt kontinentets begrensede helsetjenestefasiliteter, dårlige registreringssystemer, og forøvrig opplevelsen av utstrakt underrapportering i de fremskredne landene relatert til antallet «overflødige dødsfall».

Først spekulerte de internasjonale mediene på om Afrikas tilsynelatende lave forekomst og spredning skyldtes kontinentets demografiske sammensetning, med flere yngre mennesker, genetiske betingelser og et varmere klima. Dette har nå blitt motsagt av den raske spredningen av sykdommen.

En Lancet-studie påpekte at landene med flere tette forbindelser til verdensøkonomien hadde større sannsynlighet for å få importert viruset, som Egypt, Algerie, Sør-Afrika, Nigeria og Etiopia. Afrikas mer fremskredne økonomier var de første som ble infisert og hadde også den høyeste kapasiteten til å respondere på det.

På grunn av økonomisk tilbakeståenhet forblir Afrika dypt frakoblet resten av verden – bare 5 prosent av den globale turismestrømmen når for eksempel Afrika. Mens det er migrasjon innen Afrika er det relativt lite inn til kontinentet. Antallet kinesiske statsborgere som arbeidet med kinesiske investeringsprosjekter i Afrika, var innen utgangen av 2018 ifølge offisielle kinesiske kilder 201 057, som er rundt 16 prosent av Kinas totale arbeidsstyrke i utlandet. Av disse befant 23 prosent seg i Algerie.

Algerie, Angola, Nigeria, Kenya og Etiopia sto ved utgangen av 2018 for 58 prosent av alle kinesiske arbeidere i Afrika.

WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus sa at til tross for det opprinnelig lave antallet tilfeller er «det beste rådet for Afrika å forberede seg på det verste, og forberede seg i dag,» og han konkluderte: «Jeg mener Afrika bør våkne opp, jeg mener mitt kontinent må våkne.»

John Nkengasong, sjef for Africa Center for Disease Control (CDC), meldte en like alvorlig advarsel, der han uttalte: «Vi har gått fra overhengende trussel til overhengende katastrofe.»

Det er i gjennomsnitt bare fem sykehussenger per 1 million innbyggere i Afrika, mot 4 000 i Europa. Siden de fleste av kontinentets land mangler den mest grunnleggende helsetjenesteinfrastrukturen for å kunne takle pandemien, gikk de fleste regjeringer raskt inn for å pålegge nedstenginger.

Den økonomiske innvirkningen har kastet millioner av afrikanere ut i ekstrem fattigdom og sult. Prisene for basisvarer, som er av kontinentets viktigste eksportprodukter, har falt. Pengeoverføringer fra diasporaen – ofte 10 prosent eller mer av et lands BNP – har kollapset, så vel som viktige sektorer som blomsterdyrking, på grunn av mangelen på flyavganger til Europa.

Dominique Strauss-Kahn, den tidligere sjefen for Det internasjonale pengefondet (IMF), advarte for det økonomiske resultatet av pandemien. Han bemerket omfanget av kontinentets gjeldsbyrde allerede før utbruddet, og sa: «Afrikanske regjeringer har utstedt mer enn $ 130 milliarder i Euro-obligasjoner, blant annet $ 70 milliarder fra 2017 til 2019 ... Som resultat har gjeldsbetalingskostnadene hoppet fra 17,4 prosent av eksporten i 2013, til 32,4 prosent i 2019.»

Gjeldsnivåene vil gjøre det umulig for regjeringer å få betalt lønninger i offentlig sektor, og forpurrer i vesentlig grad det lite som gjenstår av sosiale tjenester, deriblant utdanning og helsetjenester, mens inntekter per capita faller. Alt dette samtidig som Zambia og Zimbabwe konfronterer den verste tørken i deres lands historie, og Øst-Afrika konfronterer ødeleggelser av gresshoppesvermer og flommer.

En nylig FN-rapport om koronavirus i Afrika advarte om at «sosial uro» ville resultere foruten en investering på $ 100 milliarder i helsetjenester og en «sosial» respons, pluss ytterligere $ 100 milliarder for å kunne hanskes med de økonomiske innvirkningene. Ytterst lite i form av hverken internasjonal bistand, tilskudd eller gjeldslette har vært å se.

De fleste afrikanske land har nå lempet på nedstengingene og iverksatt et tibake-til-arbeid pådriv for å få skapt profitter for de multinasjonale storselskapene og bankene.

I Nigeria, der den mest voldelige nedstengingen i verden fant sted, med minst 18 personer drept av sikkerhetsstyrkene, erklærte president Muhammadu Buhari: «Ingen land har råd til den fulle konsekvensen av en vedvarende nedstenging, mens man avventer utviklingen av vaksiner.»

I Sør-Afrika anvendte president Cyril Ramaphosa kynisk de økonomiske vanskelighetene som arbeidere har lidd som en begrunnelse for å redusere nedstengingsnivået fra fem til tre, for å gjenåpne økonomien.

Helsetjenestesystemene i afrikanske land, som er dårlig utstyrte og underbemannet, bryter nå sammen under belastningen av pandemien. Mange karanteneområder er falleferdige, og det er rapporter om dårlig eller utilstrekkelig mat.

Epidemiologer fra Africa CDC har advart om en «katastrofal mangel» på medisinske forsyninger og helsetjenestepersonell, samtidig som grensestengninger og prisøkninger ytterligere drenerer helsevesenene. Ifølge Xinhua News er minst 3 500 helsetjenestearbeidere i Sør-Afrika infisert av Covid-19. I provinsen Western Cape, som har et uforholdsmessig antall tilfeller, fylles nå kapasiteten av intensivsengeposter.

Til tross for WHOs anbefaling om å teste, spore og isolere, har mange afrikanske myndigheter – i den grad de noen gang omfavnet dem – forlatt disse grunnleggende tiltakene for å få begrenset spredningen av virus, selv der pandemien begynner å feie gjennom befolkningen.

Mange afrikanske myndigheter sliter med å holde oversikt over koronaviruset og klarer ikke å utføre nok tester. Laboratorier er ofte ikke i stand til å prosessere testresultatene raskt, der «behandlingstiden» i Sør-Afrika, den mest fremskredne afrikanske økonomien, er på rundt 12 dager. Ifølge Economist: «Afrikanske land hadde i juni i gjennomsnitt testet færre enn 1 700 personer per 1 million, en brøkdel av antallet i rike land (Amerika hadde utført 26 ganger flere per million personer).»

Mens Sør-Afrika har gjennomført mer enn 1 million tester – langt mer enn de fleste afrikanske land – er dette langt under det som kreves. Economist bemerket at Nigeria, som har en kapasitet på minst 10 000 tester per dag, har utført færre enn 900 per dag, siden det første tilfellet i slutten av februar.

Påstanden om at det ikke er nok penger til helsetjenester, er en løgn. I kjølvannet av politidrapet av George Floyd i USA, som har utløst protester i mange afrikanske land, fortsetter afrikanske regjeringer å bruke store summer på militæret og politiet, i forberedelser på opposisjon fra arbeiderklassen.

Den zimbabwiske legen Norman Matara uttalte til Human Rights Watch: «Når du ser på forsvarsbudsjettet, så handler de topp moderne militærutstyr, så dette handler ikke om fattigdom; det handler om genuin politisk forpliktelse.»

President Emmerson Mnangagwas administrasjon, som i 2017 kom til makten i Zimbabwe gjennom et militærkupp, handlet i fjor 50 000 mortar-bomber og 58 500 granater. Nigeria handlet nylig militærutstyr for $ 152 millioner fra Kina, deriblant VT-4 stridstanks, SH-5 selvpropellerende howitzere og annet utstyr for å styrke sine landstyrker i kampen mot Boko Haram-militsen i de nordøstlige deler av landet. Generalløytnant Lamidi Adeosun, den Nigerias hærsjef for politikk og planer, uttalte at dette «bare var toppen av isfjellet.»

_______________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)