Waiting for the Barbarians: «Du er en foraktelig torturist. Du fortjener å bli hengt!»

Av David Walsh
5 September 2020

Regissert av Ciro Guerra, filmmanuskript av J.M. Coetzee, basert på Coetzees roman.

Ciro Guerras Waiting for the Barbarians er et fremragende verk som gjør en opprørt, og burde opprøre en. Etter vårt syn er det en film WSWS-lesere og andre burde se og støtte.

Filmen, basert på den Sør-Afrika-fødte forfatteren J.M. Coetzees roman fra 1980, og også på – betydningsfullt – et filmmanuskript av Coetzee, er satt i den fjerne utkanten av et fiktivt (eller sammensatt) «Imperium», åpenbart en gang på 1800-tallet.

Seeren blir først introdusert for Magistraten (Mark Rylance), en middelaldrende embetsfunksjonær som prøver å få arbeidet og levd ut sine dager uten for mye stress og bry, der han anvender mye av sin tid på granskningen av gjenstander produsert av den lokale «barbar»-befolkningen – nomader som lever i en fjellregion et stykke unna – og hans lekne omgang med forskjellige lokale kvinner.

Ut av det blå får Magistraten en dag besøk av et medlem av statssikkerheten, en politimann, en viss oberst Joll (Johnny Depp), komplett med et uvanlig par mørke briller, som legger ut om faren urbefolkningen representerer. I samsvar med hans ord får Joll en mann og hans nevø fengslet (utposten har på dette tidspunkt ingen skikkelige celler) som sauetyver. («Soldater stoppet oss for ingenting,» forteller de Magistraten). Joll presiderer over torturen av paret, som fører til den eldre mannens død og til at nevøen avleverer en fantastisk bekjennelse om et planlagt opprør, som er vann på mølla for Joll. Hans stilling avhenger tross alt av eksistensen av slike trusler mot Imperiet.

Gana Bayarsaikhan og Mark Rylance i Waiting for the Barbarians

Magistraten imøtegår og bønnfaller statssikkerhetsfunksjonæren der han påpeker det absurde i den angivelige konspirasjonen. Sistnevnte forklarer derpå sin generelle teori om det å hente ut informasjon fra fanger, som krever «tålmodighet» og utholdenhet. Når han søker etter «sannheten», må han utøve press for å finne den. «Først får jeg løgner ... så press, så flere løgner, så mer press, så bruddet, så mer press, så sannheten. Slik får man frem sannheten.» Smerte er sannhet, forklarer torturisten, alt annet er underlagt tvil.

Oberst Joll legger ut på forskjellige oppdrag. Fanger, uskyldige nomader og andre, bringes tilbake, og blir slått og mishandlet. Magistraten protesterer på forskjellige tidspunkt, til ingen nytte. Joll planlegger en lengre, mer ambisiøs ekskursjon. Magistraten forteller ham: «Dersom du går deg vill, da vil det være min jobb å få brakt deg tilbake til sivilisasjonen. Jeg råder deg til ikke å dra.» Joll legger selvfølgelig igjen ut på tokt. Magistraten forsikrer alle om at «de» snart «vil være borte» for godt, og at alt vil «komme tilbake til det normale». Han frigjør «barbar»-fangene og får skrubbet rent området der de ble fastholdt.

I Jolls fravær møter Magistraten ei ung kvinne (Gana Bayarsaikhan), som synes å være lammet, og som tigger på gata. Hun viser seg å være en av de tidligere fangene, som ble torturert, nesten blindet og vitne til at hennes far ble drept. Magistraten behandler henne vennlig, pleier hennes ødelagte ankler (Jolls og hans menns verk, antar Magistraten) og utvikler en hengivenhet for henne. Hans tjenere antar at hun nå er hans konkubine. «Hva gjør de der oppe?» «Det vanlige».

Etter at kvinna først i lengre tid nekter å besvare Magistratens spørsmål, forklarer hun til slutt at avhørerne brakk hennes føtter og holdt en glødende gaffel opp mot hennes øyne. «Vil du at jeg skal bringe deg hjem?» spør han, og håper hun vil si nei. Magistraten og flere av hans menn returnerer til slutt kvinna tilbake til hennes folk. Da han kommer tilbake til utposten anklages Magistraten for «omgang» med fienden (hans korte svar: «Det er ingen fiende jeg kjenner til»), for forræderi og så videre.

Senere blir ei ny gruppe fanger brakt inn. De er lenket sammen med en ledning, som det i romanen forklares «går gjennom hver manns hender og gjennom hull stukket i kinnene. ‘Det gjør dem milde som lam,’ husker jeg jeg ble fortalt av en soldat, som en gang hadde sett trikset: ‘De tenker ikke på annet enn hvordan de får holdt seg helt rolige.’»

Magistraten, nå løslatt, intervenerer forgjeves for å redde fangene fra en fryktelig skjebne, som også involverer myndighetene som utsetter lokalbefolkningen for deres fornedring. Magistraten, som blir brakt inn for ytterligere avhør av Joll og hans like sadistisk medskyldige Mandel (Robert Pattinson), snur bordet og anklager dem for å være kriminelle. Joll bemerker hånlig at Magistraten åpenbart ønsker å være «den ene rettferdige mann», der han faktisk ikke er annet enn en ubetydelig «klovn». «Dette er ingensteds – folk er ikke interessert.»

Begivenhetene utfolder seg. Jolls imperiale oppdrag ender i en katastrofe for nesten alle involverte.

Dette er en veldig sterk film, til tider smertelig å se på, og et gjennomtenkt, knusende kunstverk, en sjeldenhet i våre dager. Den kolombianske regissøren Ciro Guerra (Embrace of the Serpent, Birds of Passage, Green Frontier) har gått grundig til verks med alle aspekter av produksjonen.

Robert Pattinson i Waiting for the Barbarians

Han assisteres enormt av den store britiske filmfotografen Chris Menges, som begynte å jobbe i filmbransjen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, med Lindsay Anderson (If…), Ken Loach (Poor Cow, Kes) og Stephen Frears (Gumshoe). I et intervju med Cineuropa forklarte Guerra at Menges «var en fryd å jobbe med, både for meg og for min vanlige filmfotograf David Gallego, som jeg hentet inn som en kameraoperatør, for at han kunne lære av en virkelig master. Forøvrig så jeg jobber veldig tett med mine filmfotografer, og prøver å studere deres prosess, men i Chris Menges tilfelle aner jeg bare ikke hvordan han gjorde det. Det var forbløffende. Jeg kunne ikke engang håpe å få kopiert det. Han er 78-år-gammel, men hadde mer energi enn noen av oss andre.»

Rylance er en av de mest ekstraordinært intelligente og følsomme av våre samtidige teater-, film- og fjernsynsskuespillere. Det er vanskelig å se for seg at han skulle tilby publikum et eneste uærlig, uredelig eller unødvendig ord, eller en gest. Depp har, endelig, gjort noe som er verdig hans ekte talenter, etter å ha opptrådt i mye søppel. I samme intervjuet bemerket Guerra, en smule uærbødig, at Depp «var veldig glad for å jobbe med skuespillere igjen – når du lager spesialeffekt-filmer kan det bli ensomt med alle green screens [o. anm.: opptak mot grønn bakgrunn, for senere tillegg av omgivelser]. Så han hoppet på anledningen, fra første øyeblikk.» Også Pattinson, i en tidlig alder offer for den forferdelige filmserien Twilight Saga, demonstrerer sitt kunstneriske alvor og bringer til live en brutal politimann.

Guerras Waiting for the Barbarians er uvanlig ved at en «allegori» for en gangs skyld, oftes en svak, abstrakt «universell» enhet som drenerer spesifisiteten og konkretheten fra mennesker og hendelser, her snarere tjener til å høyne den generelle historiske og sosiale realismen. Selv om tidsperioden og settingen – Mongolia, Marokko, Afghanistan? – er vage referanser, er ikke de harde, kalde livsfakta det. Det er ingen måte seriøst å tolke denne filmen som noe annet enn en etsende tiltale av imperialisme, og spesielt amerikansk imperialisme. Faktisk, det er vanskelig å tenke seg en mer kompromissløs tiltale de siste tiårene.

Coetzees korte roman fokuserte i vesentlig grad på posisjonen og tragedien til en eldre, liberalsinnet figur som plutselig møter råskapen til den administrasjonen han selv med selvtilfredshet har tjent i flere tiår, for deretter å bli et av dens ofre. På et tidspunkt i romanen spør Magistraten seg: «Hvorfor skal det være utenkelig at den monstrøse skapningen som tråkket på dem også vil tråkke på meg? Jeg tror virkelig ikke jeg er redd for døden. Det jeg rygger tilbake for, tror jeg, er skammen over å dø så dum og forvirret som jeg er.» Senere legger han til: «Tross alt, hva står jeg foran annet enn en arkaisk kode for gentlemans-opptreden mot fangede fiender, og hva står jeg opp imot, annet enn den nye vitenskapen om nedverdigelsen som dreper knelende mennesker, forvirret og vanæret i deres egne øyne?»

I et intervju fra 1982 forklarte romanforfatteren at Magistratens situasjon var «full av motsetninger. På den ene siden vil han ha lettheten av det livet han har hatt. Det er et imperialt liv. Det er et liv som har vært basert på erobring. Det er bare at erobringens skarpere kant ikke er synlig for ham i løpet av hans spesielle levetid. Og så blir han brakt opp mot virkeligheten av hva imperialisme er og treffer et valg i denne situasjonen, men det er ikke et valg som er historisk bærbart, som folk kan følge i en stor skala, som en livsstil.»

I romanen erkjenner Magistraten endelig den ubehagelige sannheten at han ikke har vært «som jeg likte å tro, den overbærende gledekjære motsetningen av den rigide kalde Obersten. Jeg var løgnen som Imperiet forteller seg selv når tidene er lette, han er sannheten som Imperiet forteller når de harde vinder blåser. To sider av det imperiale styret, hverken mer eller mindre.»

Filmmanuskriptet forenkler, avkompliserer romanen, og forbedrer den på mange måter. Magistratens noe difuse seksual- og fantasiliv, i tillegg til hans selvgranskning og selvbebreidelser, skyves til bakgrunnen. Behovet for å lage et to-timers verk for kino hadde uten tvil noe med dette å gjøre, men man kan tenke seg at to tiår med uopphørlig imperialistvold i Midtøsten og Sentral-Asia også har spilt en rolle. I sitt filmmanuskript legger Coetzee, uten unnskyldning, sentralt vekt på okkupasjonsmaktens tøylesløse aggresjon og råskap.

Johnny Depp i Waiting for the Barbarians

Uansett, forfatteren har bibeholdt romanens sterkeste øyeblikk. Rylances lidenskapelige, men gjennomtenkte direkte tale til Joll er et øyeblikk av stor moralsk kraftfullhet i begge verkene. «Du er fienden,» erklærer han. «Du er en uanstendig torturist. Du fortjener å bli hengt!» Hvor sjeldent samtidige filmskapere og andre våger å legge slike ærlige ord på deres karakterers tunge, ord som millioner vil si seg enige i, og hvor sunt, hvor forfriskende, hvor nødvendig det er!

På samme måte spør Magistraten senere Mandel mildt, med henvisning til sistnevntes torturaktiviteter, som romanen uttrykker det (noe kondensert i filmen): «Hvordan finner du det mulig å spise etterpå, etter at du har ... jobbet med folk? Det er et spørsmål jeg alltid har stilt meg om bødler og andre slike mennesker. ... Synes du det er lett å ta til deg mat etterpå? Jeg har sett for meg at man ville ønske å vaske hendene. Men ingen vanlig vasking ville være tilstrekkelig, man ville trenge prestelig inngripen, en seremoniell renselse, tror du ikke? En eller annen form for rensing av ens sjel også – det er slik jeg har forestilt meg det. Ellers, hvordan ville det være mulig å gå tilbake til hverdagen – for eksempel sette seg ned ved bordet og bryte brød med sin familie eller ens kamerater?»

Waiting for the Barbarians har gjort kritikerne generelt nervøse og ubekvemme, som den burde. Hvem vil se en film som denne, når det tross alt er fullt ut mulig – og ganske enkelt – å unngå slikt ubehag, og forbli en selvtilfreds filistiner?

New York Times misaktet filmen snerrende. For eksempel hevdet avisas anmeldelse at Depp «gjør et show ut av å late som å være nedtonet, og synes under oppfattelse av at han fortsatt jobber med Tim Burton.» Pattinson, «slutter seg, som en grusom Joll-klakør, til ondskapen der han melder inn noen få tegneserieaktige imperialisthånligheter og sadistiske latterutbrudd».

Times, som avisa må, kobler kynisk og bedragersk sin avvisning til sin besettelse for identitetspolitikk. Dens kommentarer påpeker, om enn motvillig, at Magistraten «ikke er fremstilt som en potensiell hvit frelser». Så hvorfor ta det opp, annen enn for å få plantet slutningen i lesernes sinn? Omtalen går videre hen til å argumentere for at den sentrale karakteren «heller ikke er meningsfullt klar over hvordan han, som en funksjonær for kolonialismen, er del av problemet. Filmens manglende tilbøyelighet til å grave ned i denne omstendigheten fratar den potensiell dramatisk dybde. Barbarians aspirerer i stedet til å henge en antikolonialistisk mentalitet til en orientalistisk narrativ stil av den gamle skolen.» For noe tøys og tull. Filmens utilslørte antiimperialisme er hva Times ikke tåler.

Slike anmeldere tør ikke antyde at deres hjerter ligger hos Joll, men de skjuler knapt deres vrede over Magistratens moralske kvaler og påståelighet. De ville ha foretrukket en mer «nyansert» behandling av disse morderne, hvor alt blir relativert og gjort beleilig tvetydig, og der skillelinja mellom kriminalitet og menneskelighet blir utvasket, og torturisten og hans offer er like velfortjente noen sympati, eller fiendtlighet.

Den nedlatende halvhjertetheten – eller verre – fra anmeldernes side som helhet (Waiting for the Barbarians er «dramatisk tungrodd», «stolt foruten subtilitet», «en dyster, tunghendt allegori», «en villedet naken kjedelighet»), og det at et knapt flertall av dem ga dette ekstraordinære verket en positiv behandling, taler umiskjennelig til deres sosiale posisjon. Et kunstverk som direkte adresserer kolonivoldens råskap er ikke hva dette velbeslåtte sjiktet, som drar nytte av aksjemarkedsboomen og andre parasittiske økonomiske operasjoner, og som er nedsunket i kjønnsidentitets- og hudfargebekymringer, ønsker å se – eller vil at andre skal få å se. Innen dette miljøet er det en varhet for, delvis eller på annen måte, at imperialistvolden hjemme og i utlandet beskytter deres rikdommer og privilegier. Derfor deres bestrebelser for å plassere en cordon sanitaire [o. anm.: en politisk buffersone] rundt Guerras film.