Journalist Andrew Fowler snakker med WSWS: Skulle Assange bli utlevert kan det samme skje med enhver av oss

Av Oscar Grenfell
18 September 2020

I et intervju med World Socialist Web Site tidligere denne uka advarte den australske gravejournalisten Andrew Fowler for at forsøket på å få Julian Assange utlevert til USA for å rettsforfølge ham for avsløring av amerikanske krigsforbrytelser etablerer en presedens for undertrykking av pressefriheten og en bredere opposisjon mot autoritært styre.

WSWS kontaktet Fowler etter at han den 7. september publiserte en meningssterk kronikkartikkel i Sydney Morning Herald (SMH) der han fordømte de gjenopptatte britiske rettsmøtene for Assanges utlevering, og pekte på saksanliggender om demokratiske prinsipper som står på spill. Artikkelen var et sjeldent brudd på den muren av taushet rundt saksbehandlingen som er reist og håndhevet av det australske politiske etablissement og foretaksmediene.

Fowler er en mangeårig opponent mot forfølgelsen av Assange, og en autoritet på WikiLeaks’ historie, som resultat av hans ti-år-lange rapportering om organisasjonen.

Mellom 2010 og 2012 intervjuet han Assange tre ganger. Dette bidro til en full-lengde biografi om WikiLeaks-grunnleggeren, i tillegg til dokumentarfilmen Sex, Lies and Julian Assange, en film som ble sendt på Australian Broadcasting Corporations flaggskip-program «Four Corners», og som avslørte de falske påstandene om seksualmisgjerninger som den svenske staten reiste mot Assange. Filmen, som er tilgjengelig på nettet, er essensiell å se for enhver som ønsker å motsette seg løgnene og bakvaskelsene som etterretningsagenturer, foretaksmediene og de utallige middelklassekynikerne forfekter for å undergrave en offentlig støtte for Assange.

“Sex, Lies and Julian Assange”

Tidligere i år utga Fowler en oppdatert utgave av The Most dangerous Man in the World: Julian Assange and WikiLeaks’ Fight for Freedom [Den farligste mannen i verden: Julian Assange og WikiLeaks’ Kamp for Friheten]. Det nye bindet strekker fra Assanges barndom til 2019-utstedelsen av anklager mot ham i henhold til den amerikanske spionasjeloven, og inneholder et vell av materiale om den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks-grunnleggeren.

Fowler er også forfatter av boka Shooting the Messenger: Criminalizing Journalism [Det å skyte budbringeren: Kriminalisering av journalistikk]. I hans lange karriere har han vært stabssjef og fungerende utenriksredaktør for avisa Australian, og seniorreporter og gravejournalist for kringkasteren Special Broadcasting Services’ fjernsynsprogram «Dateline», såvel som for Australias offentlige kringkaster ABCs programmer «Four Corners» og «Foreign Correspondent».

WSWS: Du skrev i forrige uke en artikkel i Sydney Morning Herald med overskriften «Assange på vei til date med skjebnen han alltid spådde». Kan du utdype dette? Hva er betydningen av at Assanges advarsler faktisk utspiller seg, om alle de bakvaskelsene som har blitt brukt for å undergrave offentlig støtte for ham, som eksempelvis den forlatte svenske etterforskningen og påstandene om at han på en eller annen måte jobbet på vegne av Russland?

Andrew Fowler

Andrew Fowler: Assange trodde helt fra den første gangen han ble beskyldt av den svenske påtalemyndigheten for sexforbrytelser at forsøkene på å få utlevert ham til Sverige var del av en plan om å få brakt ham til USA. Selv om det ofte hevdes at det er like enkelt å utlevere fra Storbritannia til USA, er det bevis for at Sverige er ekstremt medgjørlig hva angår USAs illegale handlinger på deres territorium.

For eksempel, det er det ingen offentlig tilgjengelige bevis for at den britiske regjeringen tillater CIA å plukke opp folk fra gata i Storbritannia. Men det var nettopp det som skjedde med to asylsøkere som hadde blitt innvilget opphold i Sverige. De ble fraktet til Egypt for tortur. Etter en FN-etterforskning betalte den svenske regjeringen dem kompensasjon.

WSWS: Som journalist som har dekket Assange i mer enn et tiår, kan du kommentere på hva du forventet da dette begynte i 2010, hvorvidt du trodde det skulle ende slik, og hva som har overrasket/sjokkert deg de ti siste årene?

AF: Jeg mente alltid det ville bli et røft seilas, selv i halcyon-dagene [med internasjonal suksess] da Assange pekte ut en ny måte for at journalistikk kunne blomstre, i den da gryende internettalderen. WikiLeaks var ei motvekt til overvåkningsstatens tiltakende og påtrengende inngripen. Det kunne forventes at USA, helt spesielt – den eneste supermakten – ville prøve å få svertet hans navn.

Det som til tider var nedslående var å være vitne til den iver journalister la for dagen, som tidligere hadde tatt imot ham med åpne armer, da de vendte seg mot ham. Mange av disse journalistene så på seg selv som del av styringseliten, ikke som representanter for de stemmeløse, de ikke-representerte i samfunnet.

WSWS: Hva var dine inntrykk av den første uka av høringer? De syntes å bekrefte karakteriseringen av saksforløpet som en lovløs skueprosess.

AF: En lovløs skueprosess er kanskje å dra det litt langt, men det danner seg et mønster. Assange sitter i et glassbur mellom to store bryske vakter. Det er vanskelig for ham å få orientert advokatene. Forespørsler om at han måtte få sitte i selve rettssalen har blitt avslått. Da USA innmeldte det reviderte og overordnede tiltaledokumentet som fullstendig endret tonen for påstandene mot Assange, kunne dommeren ha nektet å godta det. Det gjorde hun ikke, selv om det ble sent innmeldt.

Høringen er et uprofesjonelt rot. Vitner som blir intervjuet over nettet kan ikke høre advokatene som avhører dem, og har til tider ikke de dokumentene de blir avhørt om. Så er det spørsmålet om tilgang til det som er en høring av enorm offentlig interesse og betydning. Bare journalister får tilgang til online-streaming fra høringen. Medlemmer av offentligheten og menneskerettighetsorganisasjoner er utestengt.

Statens forsøk på å kontrollere informasjon er kjernen i anklagene mot Assange. Dette manifesteres fysisk hver dag i retten.

WSWS: I den samme SMH-artikkelen gjennomgikk du saken til Duncan Campbell, og stilte den britiske statens forsøk på å rettsforfølge ham opp mot prosessen mot Assange. Kan du påminne våre lesere om den saken, og kommentere på dens betydning vis-à-vis Assange-saken?

AF: Det er flere paralleller mellom Campbell og Assange. Den britiske regjeringen hadde gått hardt ut etter Duncan Campbell, en fysiker som ble journalist, helt siden han på 1970-tallet avslørte eksistensen av den topphemmelige spionstasjonen GCHQ [Government Communications Headquarters]. Campbell argumenterte med at siden de som ble spionert på, hovedsakelig den russiske regjeringen, visste om dens eksistens, da burde også borgerne i Storbritannia få vite om den, som betalte for den. Etter Campbells avslørende publisering tok en tidligere GCHQ-offiser kontakt med Campbell, men Storbritannias sikkerhetsetterretningstjenester fikk snusen om deres møte, og arresterte dem sammen med en annen som var til stede.

Betydningen av saken mot Campbell, som jobbet for Time Out, et magasin med relativt lite opplag i London, var at det syntes å ha ett hovedformål, det å få stoppet Duncan Campbells journalistikk. Akkurat som med Assange ble Campbell beskyldt for å ha besørget informasjon som kan være direkte nyttig for fienden. Den britiske regjeringen ønsket at Campbell skulle bli satt vekk «for en veldig lang tid», som aktoratet for the Crown så oppriktig fortale forsvarets australske advokat Geoffrey Robertson.

Saken begynte å falle fra hverandre da domstolens kontorist avslørte for Jeremy Hutchinson, forsvarets senioradvokat, at påtalemyndigheten hadde overprøvd juryen, der flere arbeidet for regjeringsdepartementer og hadde undertegnet den offisielle hemmelighetsloven [Official Secrets Act]. Den ene av juryen, en tidligere SAS-soldat [o. anm.: spesialtropp i den britiske hæren], var så godt som helt sikkert fiendtlig innstilt til de tiltaltes aktiviteter. Alt dette kunne ha forblitt hemmelig, om det ikke var for et notat som ble tilsendt dommeren om at noen medlemmer av juryen var bekymret for at bare ved det å få høre bevisene kunne de bryte den offisielle hemmelighetsloven. Da nyheter uunngåelig lekket ut offentlig om at påtalemyndigheten hadde overprøvd juryen, avviste dommeren rettssaken.

Duncan Campbell (i midten) på fjernsynsprogrammet After Dark i 1991

Campbell ble senere dømt ved en ny rettssak, men fikk en ikke-frihetsberøvende straff, kanskje fordi påtalemyndigheten hadde blitt tatt med buksa så langt ned. Den mindre alvorlige anklagen om «uautorisert mottak av gradert informasjon» ble stående, men siktelsen for at han publiserte materiale «ment å være direkte eller indirekte nyttig» for fienden, ble henlagt.

I Assanges tilfelle er det ikke juryen som er styrt (det er ingen), men rettsvesenet har blitt avslørt for å ha en grov inhabilitetskonflikt. Lady Emma Arbuthnot hørte den første saken mot Assange, og har som den overordnede britiske påtalemyndigheten [UK chief magistrate] overoppsyn med den nåværende utleveringshøringen. Hennes mann er medlem av [parlamentets øvre kammer] House of Lords, er tidligere Konservativ-forsvarsminister og har vært en betalt konsulent for et selskap som delvis eies av den tidligere sjefen for MI6.

WSWS: I den nye utgaven av din biografi om Assange beskriver du forskjellige aspekter av den nylige kampanjen mot ham. Det er en betydelig mengde materiale om den påståtte CIA-spioneringen på Assange mens han var politisk flyktning i den ekvadorianske ambassaden. Kunne du snakke om implikasjonene av dette for forsøket på å få ham utlevert, og også om det materialet du dekker som viser at seniornivåer i den amerikanske regjeringen i det minste var klar over spioneringen?

The most dangerous man in the world

AF: Det mest talende aspektet ved spioneringen på Assange i den ekvadorianske ambassaden er at det bryter lovene om beskyttelse av advokat-klient-relasjonen. David Morales, administrerende direktør for det spanske sikkerhetsselskapet Undercover Global (UC Global), som utførte disse aktivitetene, står for tiden for retten i Spania. De som jobbet for Morales har uttalt at UC Global jobbet for «United States Intelligence», men hva som har vært uklart, og er det fortsatt, er for akkurat hvem?

I boka The Most Dangerous Man in the World: Julian Assange and WikiLeaks’s Fight for Freedom avslører jeg hvordan detaljer fra samtalene Assange hadde i ambassaden endte i det amerikanske utenriksdepartementet, ledet av Mike Pompeo, som tidligere var CIA-direktør og hadde beskrevet WikiLeaks som en «fiendtlig etterretningstjeneste».

WSWS: Boka skisserer også flere tilfeller der australske regjeringer og seniorpolitikere, både Labor og Liberal, demonstrerte deres fiendtlighet overfor Assange. Kan du peke på noen av de mer graverende eksemplene?

AF: Tilbake i 2010 beskyldte den daværende Labor-statsministeren Julia Gillard WikiLeaks for å ha brutt loven ved offentliggjøringen av bevis på amerikanske krigsforbrytelser. Hun korrigerte ikke for det faktum at organisasjonen ikke hadde brutt noen australsk lov (som en påfølgende etterforskning utført av de føderale politiet AFP fastslo). Den daværende justisministeren Robert McClelland truet med å fjerne Assanges australske pass, inntil Kevin Rudd, den gang utenriksminister, påpekte at dét var hans ansvarsområde, og at han slett ikke ville høre av det.

Julia Gillard, tidligere australsk statsminister, sammen med Hillary Clinton

Bob Carr, en annen utenriksminister, kalte senere Assange amoralsk, men måtte så innrømme at han hadde løyet da han sa Assange mottok mer konsulær bistand enn andre australiere som var i trøbbel utenlands. Carr har siden sluttet seg til kampanjen mot Assanges utlevering. Den nåværende statsministeren Scott Morrison sier at Assange burde ‘konfrontere musikken’. Med andre ord, han vil ikke gjøre noe for å forhindre en utlevering til USA.

WSWS: Hva synes du om tausheten fra Labor og Koalisjonen, om de nåværende høringene, og hva ligger bak støtten til Assanges forfølgelse fra alle regjeringer siden 2010?

AF: Uten å gå inn i en lang analyse av australske regjeringer og deres relasjoner til USA er det min mening at årsaken til at ingen uttaler seg mot USA er fordi de frykter at relasjonen for deling av etterretningsinformasjon enten vil bli avsluttet, eller sterkt begrenset. Taushet og innordning er prisen Australia betaler for tilgang til informasjon innsamlet av spionasjeoperasjonen Five-Eyes.

WSWS: Responsen fra hovedstrømsmediene i dette landet er fortsatt helt dempet. Hvorfor tror du det er slik? Hvorfor samler det seg ikke flere journalister til Assanges forsvar?

AF: Mediefagforbundet Media, Entertainment and Arts Alliance (MEAA) har vært veldig sterk i sin støtte for Assange, særlig nå som detaljene i utleveringsanklagene er bekjentgjort. Journalister generelt har ikke vært så robuste i deres støtte av flere årsaker:

1. En vellykket psyops-kampanje fra militær-etterretningsoperatører for å få svertet Assange.

2. Troen blant noen journalister på at de er del av en styrende elite (og at Assange ikke var det).

3. Sinne over at Assange påpekte at dette var ikke journalistenes rolle.

4. Assange var en «nykommer» og ville ikke spille etter de etablerte reglene.

5. WikiLeaks tvang journalister til å være mer åpne og etterrettelige.

6. Assanges «nye journalistikk» irriterte de såkalte tradisjonalistene umåtelig, ved gjentatte ganger å forsterke den eldgamle journalistiske yrkesbekjennelsen at journalistenes reelle rolle er å holde sannheten opp til makten.

WSWS: Hvorfor er denne saken så avgjørende for journalister?

AF: Dersom utleveringshøringen bestemmer at det Assange gjorde var et utleverbart lovbrudd, da vil ingen journalist, hvor som helst i verden, være trygg for utlevering til USA. Det Assange er tiltalt for å ha gjort er hva hver journalist burde gjøre hver dag, oppmuntre kilder til å lekke, hjelpe dem med å beskytte seg; avsløre bevis for krigsforbrytelser.

Politibetjenter fra Australias føderale politi (AFP) der de i juni 2019 ankommer for et raid på ABCs Sydney-hovedkvarter, for deres etterforskning av nyhetsberetninger som avslørte angivelige krigsforbrytelser i Afghanistan [Foto: ABC]

WSWS: I vår dekning på WSWS har vi uttalt at Assanges sak ikke kan forstås utenfor konteksten av en eskalerende trend i retning av autoritært styre, krig og sosial ulikhet. Forsvarsvitner i forrige uke pekte spesielt på en bredere «krig mot journalistikk». Kan du kommentere på forholdet mellom denne saken og bredere utviklingstrender?

AF: Om jeg kan si det slik: Assange blir nå rettsforfulgt, ikke for det han gjorde, men for det han står for. Og for det han står imot, fremveksten av autoritært styre.

Informasjonen WikiLeaks avslørte kan ha vært sjokkerende, men den var knapt uventet. Dette er ikke for å ta noe fra de ekstraordinære fordelene som strømmet til oss alle fra sannhetene som WikiLeaks avslørte. Men, det WikiLeaks og Assange gjorde, var mer enn noe annet at de skulle tørre å utfordre autoriteten, og da særlig autoriteten til verdens daværende eneste supermakt. I en verden der land i tiltakende grad forflytter seg nærmere og nærmere autoritært styre, må de som står opp mot autoriteten knuses. Det skal ikke være noe dissens. Det er derfor han er på tiltalebenken i Old Bailey.

WSWS: Til slutt, kunne du vennligst si noe om den rollen vanlige mennesker kan spille for å komme til Assanges forsvar?

AF: Som journalist tenderer jeg til å unngå å gi råd, men det beste som medlemmer av allmennheten kan gjøre er å uttale seg mot urettferdighet. Underskriftskampanjer og telefoner/e-poster til parlamentsmedlemmer høres kanskje ikke så dramatiske ut, men de kan være effektive. Politikere tar meldinger fra medlemmer av den generelle allmennheten alvorlig.