Modern Monetary Theory og kapitalismens krise: Del to

Av Nick Beams
26 October 2020

Dette er del to av en lengre artikkel. Del én er tilgjengelig her.

Artikkelen argumenterer mot påstandene i boka The Deficit Myth: Modern Monetary Theory and the Birth of the People's Economy skrevet av Stephanie Kelton [Underskuddsmyten: Moderne pengeteori og fødselen av folkets økonomi]

Gull oppsto, historisk sett, som pengevaren. Over det siste århundret og lengre tilbake har fiatpenger [o. anm.: fiat på latin betyr ‘per dekret’; et begrep for nasjonalvalutaer og symbolske ‘papirpenger’] utstedt av staten kommet til å erstatte gull i kapitalistøkonomiens daglige funksjonering, og fremfor alt i dens finans- og kredittsystem, særlig etter at gullstøtten ble fjernet fra den amerikanske dollaren i august 1971. Under disse betingelsene har forestillingen utviklet seg om at penger bare er en konvensjon, og derfor har unnsluppet sitt materielle fundament.

Dette er grunnlaget for Moderne monetær teori (MMT) og promoteringen av dens illusjoner om at kapitalismen på en eller annen måte kan bringes til å fungere i samsvar med tilfredsstillelsen av sosiale behov. Kelton skriver: «Befridd fra begrensningene som knyttet oss til en gullstandardverden nyter USA nå fleksibiliteten til å operere sitt budsjett, ikke som en husholdning, men i sitt folks sanne tjeneste.» [The Deficit Myth: Modern Monetary Theory and the Birth of the People's Economy, s. 37]

Hun insisterer på at vi «fortjener å få vite sannheten» om at en valuta-utstedende regjering «har råd til å kjøpe hva enn som er til salgs, i dens egen avregningsenhet,» og at «Uncle Sams lommer aldri er tomme». [s. 256]

Stephanie Kelton

Hun ser til-og-med til tidligere US Fed-styreleder Alan Greenspan for støtte, med henvisning til kongressvitnesbyrdet han i 2005 avga der han sa at det var «ingenting som forhindret den føderale regjeringen i å skape så mye penger den bare ville, og betale dem til en eller annen.» [s. 182]

Det er så viss sant at US Fed kan utstede enorme pengemengder, uten begrensning. Men sentralbanken kan ikke skape den verdien som pengene angivelig representerer. Den kan ikke bestemme hvor mye av disse pengene som må anvendes til å kjøpe varer. Videre kan den ikke ved å utstede papirpenger utvide massen av overskytende merverdi ekstrahert fra arbeiderklassen i produksjonsprosessen, som danner kapitalistøkonomiens grunnlag og drivkraft.

Det vil si, ved å separere penger fra verdisystemet setter MMT rett-og-slett kapitalistøkonomiens underliggende sosiale relasjoner til side. Penger kan bli skapt i ubegrensede mengder. Men, i siste instans, enten det er i form av gull eller papirpenger, må de fungere som den materielle representeringen av verdi.

Nylige begivenheter understreker dette. Den amerikanske sentralbanken US Feds massive utvidelse av pengemengden siden Covid-19-pandemien utløste en finanskrise har sett dollarverdien falle kraftig, mens gullprisen har nådd rekordhøyder, ledsaget av bekymringer over hvor lenge dollaren kan fortsette å fungere som verdensvalutaen.

Økonomihistorikeren Adam Tooze, som adresserte dette saksanliggendet i en New York Times-artikkel under høyden av krisen i mars, bemerket at mens den amerikanske økonomien var svak var dollaren fremdeles det mest allment aksepterte betalings- og verdilagringsmiddelet. Hans argument var i det alt vesentlige sirkulært: dollaren aksepteres som betalingsmiddel fordi den er et verdilagringsmiddel, og den er et verdilagringsmiddel fordi den er akseptert som betalingsmiddel.

Hvor lenge dette skal kunne fortsette, og hvorvidt den nåværende krisen umiddelbart fører til en tillitskrise for dollaren og alle fiatvalutaer, og til en vending i retning av gull, det er umulig å forutsi. Men det er iboende grenser for etableringen av uendelige mengder penger og kreditt.

Marx bemerket at kapitalistisk produksjon, med utviklingen av kredittsystemet, «kontinuerlig strever for å overvinne denne metallbarrieren, som både er en materiell og en imaginær barriere for rikdom, mens den gang-på-gang skaller hodet mot den». Han insisterte på at penger i form av edelt metall forblir fundamentet som kredittsystemet «aldri kan bryte seg løs fra». [Marx, Capital Volume III, s. 708, s. 741]

Vel kan Keynes ha avvist gull som en «barbarisk relikvie», men sentralbankene fortsetter å holde det. Den tyske Bundesbank, for eksempel, beskriver gull som en «type nødreserve som også kan anvendes i krisesituasjoner når valutaer kommer under press», og Bank of England beskriver det som «det ultimate verdilagringsmiddel, sikring mot inflasjon, og byttemiddel».

Kelton fastholder at MMT-analysen er upartisk [o. anm.: i amerikansk betydning, dvs. ikke bundet til noen av de to partiene], og dens forklarende kraftfullhet «beskriver hvordan vårt monetære system faktisk opererer». Dette er misforstått og falskt, fordi det utelater de sosiale betingelsene og klasserelasjonene som kapitalistøkonomien er basert på – det private eierskapet av produksjonsmidlene, vareproduksjonen for markedet, omdanningen av arbeidskraften til en vare, og utvinningen av merverdi på grunnlag av disse sosiale relasjonene, som er kilden for kapitalakkumulering.

Denne separeringen, som ligger ved kjernen av MMTs teori om penger, blir enda mer åpenbar når Kelton vender seg til noen av de viktigste sosiale og økonomiske onder i vår samtid, og de forslag MMT fremmer for å løse dem.

Én av de viktigste reseptene for politisk retningsorientering er at den føderale regjeringen besørger arbeidsmuligheter. Dette ville bestå av garantert sysselsetting for enhver som ønsker en jobb mot en kompensering på $ 15 per time i betaling. Det ville fungere som en stabiliserende faktor for økonomien i perioder med nedgangstider. Når så et oppsving finner sted ville det føderalt besørgede arbeidet trappes ned, samtidig som arbeidere går tilbake til den private sektor.

Det er unødvendig å si det, men er det ingen forklaring på hvorfor det faktisk finnes arbeidsledighet, for ikke å nevne de gjentatte og utdypende krisene i kapitalistsystemet som produserer ledigheten. Men MMT foreslår at kriser i det minste kan dempes gjennom arbeidsprosjekter finansiert av US Fed som med trykk på en datamaskinknapp skaper mer penger.

MMT-analysen er basert på forestillingen at økonomiens funksjon er å imøtekomme samfunnets behov gjennom produksjon av varer og tjenester, samtidig som å besørge befolkningen, gjennom lønnssystemet, med ressurser til å handle disse for å opprettholde sine livsfunksjoner.

Dette er en fullstendig fiktiv beretning. Den drivende kraften i kapitalistøkonomien er ikke tilveiebringelse av livsmidlene. Dens grunnlag er utvidelsen av verdi gjennom utvinningen av tillegget, eller merverdien, fra arbeiderklassens arbeid.

Denne merverdiens kilde – grunnlaget, i den endelige analysen, av industriell profitt, landrente, rentebetalinger og avkastninger for finansielle verdipapirer – er forskjellen mellom verdien av varen arbeidskraft, anskaffet av kapitalen gjennom betaling av ei lønning, og verdien skapt av arbeideren i løpet av arbeidsdagen.

Arbeidsledighet oppstår ikke fra en-eller-annen beklagelig funksjonsfeil i økonomien, men er en integrert del av prosessen av akkumulering av merverdi.

Hver seksjon av kapitalen er i en konstant kamp om å tilegne seg sin andel av den totale merverdien hentet ut av arbeiderklassen, ved å redusere sine respektive produksjonskostnader. En av de viktigste måtene å gjøre dette på er ved å få senket lønningene gjennom opprettelsen av det Marx kalte arbeidets «reservehær» – de arbeidsledige.

Denne tendensen hevder seg kontinuerlig, fremfor alt i de angivelig beste periodene av økonomisk ekspansjon. Når lønningene stiger under en slik ekspansjons betingelser, drives hver seksjon av kapitalen, for å øke profittene, av konkurransekampen til å innføre nye tiltak for å få skjært ned arbeidsstyrken og intensivert utbyttingen av de som blir igjen.

Kapitalistklassens interesser som helhet håndheves av US Fed, sammen med andre sentralbanker, som hever rentene for å undertrykke det økonomiske produksjonsvolumet for å kunne opprettholde et nedadrettet trykk på lønninger. På begynnelsen av 1980-tallet ble den amerikanske økonomiens såkalte «omstrukturering» utført av US Fed under Paul Volckers formannskap, som hevet rentenivåene til rekordhøyder, for å få stengt ned hele seksjoner av industrien og skapt massearbeidsledighet.

Arbeidsledighet oppstår ikke av et-eller-annet hendelig uhell eller en beklagelig egenskap ved politikken, men er integrert i et sosioøkonomisk system basert på omdanningen av arbeidskraft til en vare. Marx bemerket, der han skrev mot Proudhonistene og deres «sirkulasjonstriks»: «Én form for lønnsarbeid kan kanskje rette opp en annen forms misbruk, men ingen form for lønnsarbeid kan korrigere selve lønnsarbeidets misbruk.» [Grundrisse, s.123]

Det samme saksanliggendet – MMTs tilsidesetting av kapitalistøkonomiens sosiale relasjoner – oppstår når Kelton vurderer besørgingen av helsetjenester og andre livsviktige sosiale tjenester og fasiliteter.

Der hun kontrer den opprettholdte påstanden om at Medicare ikke er bærekraftig, skriver hun: «Alle disse argumentene er villedede fordi de alle er forankret i underskuddsmyten. Så lenge vi har leverandører av helsetjenester og fasiliteter til å kunne dekke etterspørselen, vil Medicare være bærekraftig i de eneste formuleringer som betyr noe – vår nasjons reelle produktive ressurser.» [s. 173]

Det er absolutt sant at alle ressursene eksisterer, ikke bare for å opprettholde Medicare men også for å utvide ordningen, så vel som mange andre sosiale tjenester. Men deres utsletting er ikke produkt av villedede tankesett fra beslutningstakeres side, eller de myter de klamrer seg til.

Det oppstår fra selve strukturen i kapitalistøkonomien, basert på akkumuleringen av merverdi. Sosiale tjenester besørget av staten produserer ikke merverdi. Snarere er disse verdiene et fratrekk fra den totale massen av merverdi som er tilgjengelig for kapitalens appropriering. Dette er grunnen til at enhver økonomisk krise som truer profittakkumuleringen ledsages av pådrivet for å skjære ned for sosiale tjenester.

Ifølge Kelton er imidlertid disse angrepene ikke forankret i objektive sosiale og økonomiske relasjoner, men oppstår fra utdaterte tenkemåter, nemlig den at regjeringen må balansere sitt budsjett.

Som en religiøs predikant proklamerer MMT: «Jeg er visdommen og lyset. Forlat deres utdaterte tenkemåter og samfunnet kan komme seg videre, om ikke til himmelen så i det minste til et bedre sted.»

Kelton presenterer eksempler på det hun kaller «underskuddsmyten», der noen av dem stammer fra hennes deltakelse i økonomiteamet som i 2015 var rådgivere for senator Bernie Sanders.

Men dersom MMT er, som hun fremholder, en forklaring på hvordan det monetære systemet virkelig fungerer, hva er da grunnen til mytologiens vedvarenhet konfrontert med den innsikten MMT besørger? Dersom en myte vedvarer må den ha objektive sosiale røtter. Den må tjene bestemte klassekrefter. Den kan ikke tilskrives uvitenhet mer enn opprettholdelsen av religion kan forklares på den måten.

Dette saksanliggendet kan granskes, og årsaken til angrepene på helsevesen og andre sosiale tjenester kan åpenbares ved vurderingen av situasjonen som ville rådet såfremt beslutningstakerne besørget en objektiv forklaring for deres tiltak.

Hva ville finne sted dersom de fortalte Kongressen at årsaken til at sosiale tjenester må kuttes, og at det ikke er «penger» til å finansiere dem, er fordi slike utlegg er et fratrekk fra merverdien ekstrahert fra den yrkesaktive befolkningen som nødvendige for å opprettholde og øke Wall Streets profitter?

Dersom en slik vitenskapelig forklaring, utledet fra kapitalistøkonomiens faktiske virkemåte, ble fremmet under betingelser av stigende klassespenninger, da ville det underbygge en politisk krise og føre til veksten av antikapitalistiske og sosialistiske sentimenter.

Vi antyder på ingen måte at kongressrepresentanter er seg bevisste kapitalistøkonomiens faktiske virkemåte, noe mer enn hva Kelton er. Men deres påkallelse av nødvendigheten for regjeringen til å kutte utgiftene for å balansere dens budsjett, som en husholdning, spiller en bestemt politisk rolle forankret i kapitalismens klassestruktur. Den er det ideologiske dekket for tjenestene de yter Wall Street.

MMT spiller sin rolle i dette systemet av tåkelegging og forvirring ved å avlede oppmerksomheten fra de underliggende objektive prosessene som opererer, og ved å fokusere den på politikeres og beslutningstakeres forestillinger.

Teorien fremmer det perspektiv at den kapitalistiske økonomiske og politiske orden, som på samfunnets bekostning muliggjør den enorme akkumuleringen av formue i et finansoligarkis hender, mirakuløst kan forvandles til folkets fordel, såfremt bare beslutningstakere kan fås til å se lyset denne moderne monetære teorien angivelig tilbyr.

I Keltons presentasjon kan MMT ikke bare utslette klassekonflikter og motsetninger innen USA, den er i stand til å transformere amerikansk imperialisme fra en rovmakt, som i tiltakende grad vender seg til militære midler for å opprettholde sin globale dominans og truer med å utløse en ny verdenskrig, til en velgjører for verdens folk.

Hun skriver at det er nødvendig å erkjenne «at den amerikanske regjeringen kan levere alle dollarene vår innenlandske privatsektor trenger for å oppnå full sysselsetting, og den kan levere alle dollarene resten av verden trenger for å bygge opp deres reserver og beskytte deres handelsstrømmer. I stedet for å bruke sin status som valutahegemon til å mobilisere gullreserver for sine egne smale interesser kan USA lede tiltakene for å mobilisere ressurser for en global Green New Deal, og for å holde rentene lave og stabile for å fremme global økonomisk likevekt.» [s. 151]

Det sies at det egentlig ikke er noe nytt under sola, og MMT, slik teorien forfektes av Kelton, er i veldig stor grad gammel vin på nye flasker. Den er den moderne dagens versjon av teorier som har blitt fremmet i tidligere perioder av kapitalistkrise, for å avlede arbeidende mennesker fra de reelle oppgavene de står foran. Ikke overraskende er teorien blitt grepet til av deler av pseudo-venstresiden, som eksempelvis Alexandra Ocasio-Cortez, kongressrepresentant og medlem av Democratic Socialists of America (DSA), som hevder at MMT må bli «en stor del av samtalen».

Veien fremover er ikke det falske perspektivet av den ene eller den andre reformen av kapitalistsystemet via «sirkulasjonstriks», men systemets omveltning av arbeiderklassen, for å opprette en arbeiderregjering for å åpne for etableringen av en demokratisk kontrollert og organisert sosialistisk økonomi, der de enorme produktivkreftene brukes til å dekke menneskers behov.