Europas Covid-19-pandemi spinner ut av kontroll

3 November 2020

I går forlot lærere klasserommene på dusinvis av skoler over hele Frankrike, der elevene kom tilbake fra ferien til den første tilstedeværende undervisningen siden president Emmanuel Macron kunngjorde en ny nedstengning. Det tok ikke lange tiden før det politiske bedrageriet med nedstengningene, nå erklært av regjeringer over hele Europa, ble åpenbart for store lag av ungdommen og arbeidende mennesker.

Da Macron kunngjorde nedstengningen i forrige uke sa han at skoleelever på grunnskoler og ungdomsskoler skulle opprettholde skoleundervisningen, for at deres foreldre kunne fortsette å jobbe. Ettersom helsedepartementet anslår at to-tredjedeler av overføringsklyngene er på skoler eller arbeidsplasser, lovet Macron at forsterkede sikkerhetsprosedyrer ville begrense virusets spredning. Dette løftet var verdiløst. Nåværende sikkerhetsprosedyrer insisterer på at sosial distansering bare skal implementeres «i den grad det er mulig», og at det «ikke kreves for elever i samme klasse, eller på samme årstrinn».

Helsetjenestearbeidere transporterer en Covid-19-pasient fra en intensivavdeling (ICU) på et sykehus i Kyjov til sykehuset i Brno, Tsjekkia, torsdag 22. oktober 2020. [Foto: AP Photo/Petr David Josek]

Og derfor, samtidig som blir registrert en-kvart-million nye Covid-19-tilfeller daglig i Europa – med 52 518 i Frankrike, 22 253 i Italia, 21 926 i Sveits, 18 950 i Storbritannia, 18 340 i Spania, 15 578 i Polen og 13 125 i Tyskland – blir lærere og skoleelever fremdeles stuet sammen med tretti eller flere i et klasserom.

Der skoleelever i Frankrike nå melder seg med videregåendeskoleelevene i Hellas og i Polen, som har igangsatt protester og masseokkupasjoner av skoler, står ungdommer over hele Europa foran en politisk kamp. Regjeringer over hele Europa handler med forakt for befolkningens liv. Selv etter at Macron sa at 400 000 franskmenn kunne dø av Covid-19 dersom det ikke ble truffet nødtiltak, implementerte både Paris, London og Berlin nedstengninger som i motsetning til vårens nedstengning krever at barn og ikke-essensielle arbeidere fortsatt skal gå på skolen og til arbeid for å bli infiserte.

Frankrikes vitenskapelige råd estimerte på fredag at slike nedstengninger reduserer Covid-19s reproduksjonshastighet (R0) til bare mellom 0,9 og 1,2, hvilket betyr at antallet nye daglige tilfeller bare vil falle veldig sakte, eller til-og-med fortsette å vokse eksponentielt. «Det er stor usikkerhet om de nye, mindre strenge tiltakenes effektivitet,» advarte vitenskapsrådsmedlemmet Simon Cauchemez. Med Frankrikes kapasitet for ventilatorsengeposter allerede halvt belagt med Covid-19-pasienter, Spanias en-fjerdedels belagt, og resten av Europas bare noen få uker etter, er sammenbrudd av helsevesener overhengende.

De europeiske regjeringenes pretensjoner om å ha håndtert pandemien mer intelligent enn Trump-administrasjonen har blitt avslørt som et kynisk og dødelig bedrageri. Europeiske statsledere oppførte seg kanskje ikke med den samme ubehøvlede arrogansen som USAs milliardær-eiendomsspekulant-president. De nektet ikke å bruke munnbind, de sammenlignet ikke Covid-19 med influensa, eller skrøyt etter å ha pådratt seg viruset av den eksepsjonelle kvaliteten på den medisinsk behandlingen de mottok, sammenlignet med den som er tilgjengelig for det overveldende flertallet av arbeidere i deres land.

Bak forehavendet om kompetanse var det imidlertid løgner av en massiv skala. Sveriges politikk for «flokkimmunitet» – det å la viruset rase gjennom landet, i håp om at befolkningen til slutt skal bli immun – førte til en dødsrate ni ganger høyere enn nabolandet Finland. Likevel ble denne politikken adoptert av alle de europeiske regjeringene.

I likhet med embetsrepresentanter over hele Europa benektet Sveriges sjefepidemiolog Anders Tegnell at han forfulgte en politkk for flokkimmunitet. Likevel, i en senere nedgradert e-postmelding Tegnell den 14. mars sendte til finske embetsfunksjonærer, argumenterte han for «å holde skolene åpne for raskere å kunne oppnå flokkimmunitet». Det vil si at han, i likhet med Macron-regjeringen i dag, gikk inn for å holde skolene åpne for at viruset skulle spre seg blant lærere, elever og deretter den bredere yrkesaktive befolkningen.

Mens Storbritannias øverste vitenskapelige rådgiver sir Patrick Vallance sa: «Det er ikke mulig å forhindre at alle får det, og det er heller ikke ønskelig,» rapporterte den tyske forbundskansleren Angela Merkels innenriksdepartement i all hemmelighet at den ukontrollerte spredningen av viruset i løpet av 2020 kunne koste 1 million tyskere livet. Likevel gikk «Mamma Merkel» [‘Mutti Merkel’], som pressen gjerne markedsfører henne til det tyske folket, frem foran allmennheten og kort og godt forutså at 70 prosent av den tyske befolkningen ville bli infisert.

Pandemikrisen kan ikke løses ganske enkelt ved å få fjernet Trump fra embetet, eller for den del enhver annen individuell kapitalistpolitiker. De europeiske regjeringene forfulgte i det alt vesentlige den samme politiske retningslinja som Trump, men la litt mer vekt på dyktigheten i det politiske bedrageriet. Og i dag dør hver dag rundt regnet 2 500 personer i Europa av Covid-19 – 1 000 flere enn i Nord-Amerika.

Det som fremtvang adopteringen av nedstengninger i Europa i vår var arbeiderklassens intervenering. I mars spredte det seg ei bølge av spontanstreiker gjennom det opprinnelig hardest rammede landet Italias bilproduksjonsfabrikker og stål- og maskineringsfabrikkanlegg, med krav om en politikk for søk-husly-hjemme. Denne streikebølga spredt seg til Spania, Frankrike, Storbritannia og videre. Europas kapitalistregjeringer forsøkte derimot å oppmuntre til så mye selvtilfredshet som mulig, og presset på for en prematur gjenopptakelse av arbeidet og tilbake-til-skolen-politikk, allerede før antallet nye tilfeller hadde falt til null. Denne politikkens katastrofale konsekvenser er nå åpenbare.

Arbeidere og ungdommer som trer inn i kampen mot Europas morderiske Covid-19-politikk må med forakt avvise argumentet om at det ikke er penger til en søk-ly-hjemme-politikk, den eneste måten å få begrenset virusets spredning og kunne forhindre en nedsmelting av sykehussystemet. Den europeiske union (EU) vedtok en redningsoperasjon for € 2 billioner [NOK 22,23 billioner; dvs. 22 230 milliarder], og Storbritannia for sin del en for £ 645 milliarder [NOK 12,34 billioner; dvs. 12 340 milliarder]. Det er, helt klart, masse penger å kunne bruke for å sikre at arbeidere, selvstendig næringsdrivende og eiere av småbedrifter skal kunne søke ly hjemme, samtidig som de opprettholder deres inntekter og levebrød.

Den manglende evnen til regjeringene i Europa, som i Amerika, til å handle besluttsomt for å få stoppet pandemien, gjenspeiler kapitalismens fallitt: Slik en relevant handling ville kutte på tvers av styringsklassens materielle interesser. EU-regjeringene, akkurat som Trump og Demokratene, har til hensikt at disse ressursene skal gå til å redde milliardærenes aksjeporteføljer, og til å bygge opp under storselskapenes profitter, ikke til å redde liv.

En liten bit av disse midlene ble filtrert gjennom utallige storselskapers bedriftsråd og stiftelser ned til fagforeningsfunskjonærer og deres politiske allierte, for at de skulle bidra til å implementere tilbake-til-arbeid-politikken. Og nå i høst, samtidig som antallet tilfeller har økt, allmennhetens harme har vokst og presset på regjeringer tiltok for å få iverksatt nye nedstengninger, da organiserte ikke fagforbundene og deres allierte noen som helst aksjoner. Senest i går avviste Spanias «venstrepopulistiske» parti Podemos, i koalisjonsregjering med sosialdemokratene (PSOE), anmodninger fra regionalmyndighetene i Asturias om en søk-husly-hjemme-politikk.

Veien videre for arbeidere og ungdommer mot pandemien er at de danner deres egne sikkerhetskomitéer på arbeidsplasser og skoler, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, for å overvåke helse og sikkerhet på arbeidsplassene og for å forberede en bredere kamp. Det å få bekjempet kapitalistsystemets globale svikt, som truer et katastrofalt tap av menneskeliv, fordrer mobiliseringen av arbeiderklassens kollektive industrielle og sosiale styrke. De europeiske seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har fremmet oppfordringen for en europeisk og internasjonal generalstreik.

Det å forberede en slik aksjon betyr imidlertid å ta opp en politisk kamp for sosialisme. Bare beslagleggingen av de superrikes slett-erhvervede rikdommer, og arbeiderklassens kamp for å ta makten og få organisert det økonomiske liv på grunnlag av sosiale behov, heller enn for privatprofitt, kan få avverget en helsekatastrofe. I Europa betyr dette å støtte arbeiderklassens kamp for å få brakt ned EU, ta statsmakten og bygge De forente sosialistiske stater av Europa.

Alex Lantier