Der Boris Johnsons delvise nedstengning innledes: Arbeiderklassen må gripe inn for å forhindre en Covid-19-katastrofe

Av Thomas Scripps
5 November 2020

Statsminister Boris Johnson har blitt tvunget til å innføre en andre én-måneds «nedstengning», etter at hans regjering ble bekreftet som en klikk av massemordere.

I flere måneder har antakelsen gjort gjeldende i styrende kretser vært at 85 000 flere liv vil gå tapt for Covid-19 i løpet av vinteren i et «rimelig verste-tilfelle scenario». Nye fremskrivinger lekket på lørdag viste at denne uhyrlige kostnaden i menneskeliv var en underestimering. Storbritannia konfronterer et oppsving av Covid-19-infeksjoner og dødsfall som er langt verre enn den initielle bølga i vår.

Denne katastrofen ble forberedt av de politiske retningslinjene til Den konservative regjeringen og dens medsammensvorne i Labour Party og fagorganisasjonene. Det faller på arbeiderklassen å ta kontrollen over samfunnet ut av disse forbryternes hender, og forhindre et forferdelig tap av liv.

Statsminister Boris Johnson holder en Covid-19-pressekonferanse i 10 Downing Street, lørdag 31. oktober. [Foto: Pippa Fowles/No 10 Downing Street]

Samtidig som han på mandag innrømmet overfor parlamentsmedlemmer at antallet dødsfall denne vinteren kan bli «dobbelt så ille, eller mer, enn tilfellet var under den første bølga», gjorde Johnson det klart at den britiske styringsklassen ikke har seriøst til hensikt å undertrykke viruset. Hans kunngjøring sist lørdag om en måned med nye nasjonale restriksjoner var kombinert med et forsvar av regjeringens historikk. Han loddet nye dybder av politisk kynisme der han bortforklarte forutsigelser om flere tusen dødsfall dagen og overfylte sykehus, som bevis på behovet for «å være ydmyke stilt overfor naturen».

Pandemien er ikke en naturkatastrofe. Johnson dekker for sine avskyelige handlinger der han har oppmuntret til spredningen av viruset, men for så vidt taler han på vegne av hele den kapitalistiske sosiale ordenen. Mer enn 1,2 millioner mennesker er døde fordi menneskeliv betraktes som forbruksvarer i den nådeløse profittjakten. Dette faktum er så eksplosivt at konsekvensene må bortforklares som uimotståelige naturkrefters verk – i stil med Thomas Malthus’ påstand fra det attende århundre om at hungersnød og dødelige sykdommer er de «overflødige» i arbeiderklassens uunngåelige skjebne.

Hva er det siste årets reelle historikk? Fra starten av hadde ikke Toryene noen intensjon om å bekjempe viruset. Deres erklærte politiske retningslinje var «flokkimmunitet» og det å tillate at viruset raser gjennom befolkningen, med den pseudo-vitenskapelige berettigelsen at det til slutt ville inngi befolkningen immunitet – etter hundretuseners død. Denne morderiske planen ble bare endret av Johnsons frykt for ei bølge av streiker mot utrygge arbeidsbetingelser som begynte å bre seg over Storbritannia og Europa, og for faren for at folkelig avsky for hans respons på pandemien kunne utvikle seg til å bli politisk masseopposisjon.

Sammen med tilsvarende nedstengninger over hele Europa reddet den påtvungne innføringen av nedstengning den 23. mars millioner av liv. Men fra mai til juni kom Johnson tilbake til sin opprinnelige strategi, og opphevet prematurt nedstengningen og oppmuntret aktivt til atferdsmønstre som spredte viruset.

Millioner ble beordret tilbake på offentlig transportmidler og til arbeid, uten systemer for testing og sporing å snakke om, og null helse- og sikkerhetsinspeksjoner gjennomført. Johnson gjenåpnet serverings-, underholdnings- og fritidsbransjene, med instruksjonen: «Jeg tror folk trenger å komme seg ut, og more seg.» Finansminister Rishi Sunak organiserte en tilskuddsordning kalt «Eat Out to Help Out» [Spis ute, for å bidra] – for å oppmuntre millioner tilbake ut på puber og restauranter. Karantener ble skrotet for å oppmuntre til utenlandsferier, deriblant til Covid-hotspots som Frankrike og Spania.

Skoler og universiteter ble i september fullt gjenåpnet for millioner av skoleelever, studenter og ansatte. Johnson og utdanningsminister Gavin Williamson skjøt ned ethvert forslag om online-basert undervisning.

Ei rekke latterlige restriksjoner ble introdusert – deriblant «lokale nedstengninger», «sekser-regelen» [o. anm.: ingen ansamling flere enn seks personer] og et regionalt «Nivå-system» av forskrifter – der hovedresultatet var å så forvirring og diskreditere legitimiteten til folkehelseinngrep.

Regjeringens overveldende prioritet har vært å holde økonomien åpen, for å sikre en fortsatt strøm av profitter til de superrike. Dødsfall, konsentrert blant eldre lag av befolkningen betraktet som en uproduktiv avrenning for statsfinansene, er vurdert som en økonomisk bonus.

Nok en gang er det bare frykten for masseopposisjon som har tvunget Johnson til å pålegge nye tiltak. Toryene har skapt betingelsene der spredningen av viruset truer massedødsfall og et sammenbrudd av det britiske helsevesenet National Health Service (NHS), som reiser utsikter for et folkelig rekyl. Det er derfor regjeringen har sagt at protester ikke lenger er unntatt nedstengningsrestriksjoner, uansett om de er Covid-kompatible eller ikke.

Den nye nedstengningen er vesentlig mer begrenset enn den første. Alle som ikke kan jobbe hjemmefra – bortsett fra bransjene servering, underholdning, fritid og ikke-essensielle detaljhandelansatte – forventes å jobbe på deres arbeidsplasser. Skoler, høyskoler og universiteter skal forbli åpne og operative. Disse unntakene, som etterlater millioner av mennesker eksponerte for viruset, vil redusere effekten av nedstengningen sterkt. Forskere antyder at måneden med begrensninger kanskje bare reduserer infeksjonsutviklingen med så lite som 10 prosent. Viruset vil derfor fortsette å spre seg eksponentielt.

Selv dette begrensede inngrepet motarbeides av en betydelig del av Tory-partiet og dets allierte i Nigel Farages Brexit Party – som snart skal omdøpes til antinedstengingspartiet «Reform». Anført av sir Graham Brady, frontfiguren for backbenchernes 1922 Committee, forlanger de en slutt på alle foregivender om kontrollering av viruset.

Opposisjonen mot regjeringen vokser, men den kan bare gå fremover ved utviklingen av et nytt politisk program og lederskap.

Labour Party og fagorganisasjonene står avslørt av denne krisen som Johnson-regjeringens medskyldige. Under pandemiens første dager demobiliserte fagforeningene industrikamper og arbeidernes protester for sikre arbeidsbetingelser, og lovet å samarbeide med Johnson «i nasjonens interesse». De hadde tilsyn med den utrygge gjenåpningen av arbeidsplasser og utdanningssettinger, idet de kastet overbord alle tidligere erklærte «tester» og «røde linjer». Med raseriet som øker blant deres medlemskap gjør de nå alt som er mulig for å forhindre streikeaksjoner, ved å støtte de seneste tiltakene, eller i beste fall be høflig om en utvidelse for delvis å dekke utdanningssettinger.

Labour omfavnet Tory-regjeringen fra starten av krisen, der først Jeremy Corbyn og deretter sir Keir Starmer lovet kun «konstruktiv opposisjon» – en eufemisme for samspill. Starmer – beryktet for hans insistering på at skolene måtte gjenåpnes, «ingen nei, ingen men» – kom i forrige måned med et ynkelig forsøk på å tildekke sin kriminelle historikk, ved å utstede en forsinket tilslutning til en to-ukers «strømbryter»-nedstengning. Det gjorde han utelukkende basert på argumenter om å minimalisere forstyrrelser for britiske næringsvirksomheter av en ukontrollert eksplosjon av viruset. Labor støtter Johnsons begrensede nedstengning, inkludert det å holde skolene åpne.

Corbyn og «Labour-venstre» er akkurat like skyldige. Corbyn innrømmet i et intervju i august til-og-med å ha blitt fortalt på forhånd om regjeringens «flokkimmunitet»-plan, mens han fremdeles var leder for Labour Party. Han fikk forhåndsvarsel om denne politiske retningslinja for massedød, og advarte ingen.

Siden har han ikke en eneste gang opponert mot gjenåpningen av økonomien. Han og hans allierte, John McDonnell, Dianne Abbott et al., retter all deres energi inn på å få Corbyns suspendering fra Labour omgjort. De appellerer til grunnplanmedlemmer om ikke å forlate partiet som fører heksejakt på dem som antisemitter, og samspiller med Johnson.

Et politisk brudd med disse organisasjonene er et liv-og-død anliggende for arbeiderklassen. Det har allerede brutt ut spontanstreiker av skoleelever og lærere i Hellas, Polen og Frankrike mot den utrygge gjenåpningen av skolene. Det samme sentimentet eksisterer i Storbritannia, men arbeidere og ungdommen må bli seg bevisste på kampen de er involverte i.

De enorme utfordringene reist av pandemien kan ikke løses uten et frontalangrep på det kapitalistiske profittsystemet og de superrikes monopolisering av sosial rikdom. Dette er en internasjonal kamp mot en global pandemi og en global økonomisk orden. Den fordrer en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen på tvers av alle kunstige landegrenser, en massebevegelse som handler gjennom sine egne uavhengige organisasjoner.

Dette er programmet som det kjempes for av Socialist Equality Party (UK) og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Den 27. mai meldte SEP en uttalelse [engelsk tekst] som oppfordret til etableringen av «grunnplan-sikkerhetskomitéer på alle fabrikker, kontorer og arbeidsplasser. Disse komitéene, demokratisk kontrollerte av arbeidere selv, må formulere, iverksette og overvåke tiltak som er nødvendige for å beskytte liv og helse for arbeidere, deres familier og det bredere samfunnet.»

Uttalelsen forklarte: «Pandemien er uadskillelig knyttet til arbeidernes kamp mot styringsklassen – konsern- og finansoligarkiet – og dens diktatur over det økonomiske og politiske liv. Det er derfor en kamp mot kapitalisme og for sosialisme, restruktureringen av samfunnet basert på sosiale behov, ikke privatprofitt.»

Den 25. september meldte SEP i Storbritannia, Sozialistische Gleichheitspartei (Tyskland), Parti de l'égalité socialiste (Frankrike) og Sosyalist Eşitlik (Tyrkia) en felles oppfordring, «For en generalstreik for å stoppe gjenoppblomstringen av Covid-19 i Europa!» Artikkelen forklarte at oppgaven en slik streik står overfor er «kampen for å beslaglegge ressursene stjålet av styringsklassen over årene med obskøne redningsaksjoner, få brakt ned EU-regjeringene, veltet kapitalistsystemet og få erstattet det reaksjonære EU med De forente sosialistiske stater av Europa».

Titusenvis av liv er avhengige av at dette perspektivet blir tatt opp og kjempet for av arbeidere og ungdommen, og at de treffer deres beslutninger om å bli med i SEP og bygger ICFI som den internasjonale arbeiderklassens nye sosialistiske lederskap.