Den banebrytende countrymusikksangeren Charley Pride (1934-2020) død av Covid-19

Av Matthew Brennan
4 January 2021

Countrymusikksangeren Charley Pride døde av Covid-19-viruset den 12. desember i Dallas, i en alder av 86 år. Han var den første afrikansk-amerikanske artisten som oppnådde stor suksess innen sjangeren countrymusikk, og signerte med RCA Victor-etiketten i 1966. Han produserte minst 30 listetoppende country-sanger opp til slutten av 1980-tallet, og solgte mer enn 70 millioner plater globalt.

Pride er best kjent for sanger om kjærlighet og hjertesorg, deriblant «Kiss an Angel Good Mornin’», «Is Anybody Goin’ to San Antone?», «All I Have to Offer You (is Me)», «Help Me Make It Through the Night», «Streets of Baltimore», «I Can’t Believe You’ve Stopped Loving Me» og «Just Between You and Me».

Etter alt å dømme var han en imøtekommende og oppriktig person, og det kommer generelt gjennom i hans musikk. Rørende hyllester har kommet fra tidligere samarbeidspartnere som Dolly Parton, Marty Stuart og Jerry Lee Lewis, så vel som mange andre yngre musikere. «Verden er i sorg i dag,» sa musiker og sanger Tanya Tucker. «Han er en av tidenes største sangere.»

Charlie Pride da han sang ved Ronald Reagans innvielse, i 1981

Pride ble født i den lille byen Sledge, Mississippi, i Mississippi Delta-regionen under høydepunktet av Den store depresjonen, til en familie av leilendinger [‘share-croppers’] som til slutt fikk 11 barn, og han begynte å jobbe på bomullsåkrene da han var 10 år gammel. Han spilte gitar som ungdom, men fulgte en profesjonell baseball-karriere den første delen av sitt voksne liv. Han var to ganger all-star i Negro League for Memphis Red Sox (1956 og 1957), og spilte baseball i lavere ligaer inntil begynnelsen av 1960-tallet.

Samtidig som han spilte baseball i Montana, og jobbet i et blysmelteverk, ble han oppfordret til å spille sanger i barer mens laget var på reiser. I flere år etter baseballkarrieren fortsatte han å spille countrysanger i gruvebyer på tvers av Montana, der han til slutt møtte andre sangere på runden som Merle Haggard, Red Sovine og Red Foley.

Med oppmuntring fra slike individer og andre dro Pride til Memphis og Nashville for på søke etter en platekontrakt, til tross for at det ikke var noen afrikaner-amerikanere i countrymusikkfeltet den gangen. På styrken av hans fengslende stemme ble han signert til RCA av Chet Atkins, og begynte å spille inn hovedsakelig cover-sanger. Plateselskapet sendte 1976-singlene «The Snakes Crawl at Night» og «Just Between Me and You» ut til radiostasjoner uten promotering. Sistnevnte ble en topp 10-hit på radioen.

Prides musikalske stil er generelt assosiert med RCAs, Columbias og Decca Records’ studiodrevne «Nashville-sound» fra 1960-tallet, som senere utviklet seg til det som noen ganger omtales som «countrypolitan» musikk. «Sounden» involverer vanligvis stramme, men kommersielt sikre musikalske komposisjoner, tilstedeværelsen av steelgitarer, mykere strykearrangementer og backing-vokaler, og en standard rytmisk struktur.

Mange artisters kreative talenter ble ofte blandet inn i miksen i den pengedrevne «Nashville-sounden», som til slutt fikk en noe forutsigbar og repeterende kvalitet. 1960-tallets «outlaw» countrysound, som kom fra Bakersfield, California og det sentrale Texas, var på noen måter en respons på disse begrensningene.

Men Pride skilte seg ut fra Nashville-mengden i vesentlig grad på grunn av hans bemerkelsesverdige stemme, kanskje en av de største i countrymusikkhistorien. Med en baryton av imponerende dybde og rekkevidde, med skarpe fraseringer og en unektelig varm følelsesmessig palett, hadde han musikalske begavelser som nesten umiddelbart kunne identifiseres i hver en sang.

Han var en talentfull crooner og countryballadeer, men kunne også skifte til ei rekke stiler, avhengig av sangen. På tidlige sanger som «Cotton Fields», skrevet av folkesangeren Leadbelly, viser Pride for eksempel en spennende kontroll over «Texas swing», i et nummer som nesten fremføres som en Buddy Holly-sang. Sangene hans fanger også ofte overbevisende den «twang» og jodle-pyntingen som talentfulle sangere som Hank Williams og Jimmie Rodgers anvendte, om enn på en mindre fremtredende måte.

Prides opptreden på Johnny Cash Show i 1970, hvor de to barytonsangerne utveksler sanger i et medley, er et godt eksempel på hans rekkevidde som vokalist, i en avkortet opptreden.

Pride of Country Music (1967)

I media har det blitt gjort et stort nummer av, og til en viss grad med rette, betydningen av Prides rolle som den første afrikaner-amerikaneren som fremsto på country-scenen, og den andre afrikaner-amerikaneren som spilte på Grand Ole Opry i Nashville (grunnleggeren DeFord Bailey var den første). Men i det minste på overflaten ser det ikke ut til at dette faktum var særlig viktig for Pride selv.

I intervjuer gjennom hele hans karriere, som alltid hadde en tendens til å fokusere på det «uvanlige» av en opptreden av en afrikansk-amerikansk countrysanger, påpekte han ofte den tidlige «roots»-musikkens tilknyttede karakter, på den ene eller den andre måten. I en PBS-dokumentar om hans liv hevder Pride på et punkt at «amerikansk musikk består av tre typer musikk – gospel, country og blues – og hver av dem låner fra hverandre, sånn eller sånn. Jeg vokste opp med å høre på musikk på den måten.» Han nevner også at hans familie foretrakk å høre på radioartister fra Appalachia og bluegrass-artister som Bill Monroe, da de jobbet på åkrene.

Utvilsomt møtte Pride prøvende sosiale og personlige omstendigheter, deriblant strev med depresjoner gjennom hele karrieren. Det er en kjent beretning om da Pride jobbet i en veldig ugjestmild Dallas-klubb tidlig i karrieren der Willie Nelson ga ham et kyss på scenen, for å bryte spenningen og indikere hans støtte. Ifølge Texas Monthly sa den Shreveport, Louisiana-fødte countrysangeren Faron Young en gang til en radiostasjonssjef at «dersom denne stasjonen slutter å spille Prides plater, da kan den også glemme Youngs».

Pride hevdet ofte at han brukte sin sjarm og selvutslettende måte å ta opp raseforskjeller og problemer med publikum før han begynte mange av hans tidlige opptredener. Bildet som er tegnet i deler av media, og Prides egne kommentarer, kan inneholde et element av glansing, men det virker klart, på sin egen måte, at sangerkarrieren og den store suksessen bidrar til å avvise de reaksjonære bakvaskelsene om evigvarende og uoverstigelig «hvit rasisme».

Omstendighetene rundt Prides død den 12. desember fikk flere countrymusikkartister, deriblant Maren Morris, Brandi Carlile og Mickey Guyton (den første svarte kvinnelige soloartisten som fikk en Grammy-nominering i en country-kategori), til å uttrykke bekymring over det faktum at Dallas-baserte Pride ble invitert til å opptre på Country Music Awards (CMA) i Nashville den 11. november. Han fikk en pris for livstidsprestasjon og fremførte en live-duett av hans hitsang «Kiss an Angel Good Mornin’» med artisten Jimmie Allen, under seremonien. Video av arrangementet viser Pride backstage i samtale med medlemmer av mediene og andre, uten munnbind. CMA hevder at han testet negativt etter å ha forlatt prisutdelingen.

Country Music Charley Pride (1966)

Uansett troverdigheten av disse rapportene er Prides død av Covid-19 ytterligere én av ei lengre liste over artister som har lidd en forebyggbar død på grunn av styringsklassens kriminelt hensynsløse «flokkimmunitet»-politikk.

Denne tragiske lista av døde inkluderer også sangskriveren John Prine, jazzpianisten Ellis Marsalis, jazzsaksofonistene Lee Konitz og Manu Dibango, gitaristen Bucky Pizzarelli, bassisten Henry Grimes, trompetisten Wallace Rooney, pianistene Onaje Allan Gumbs og Mike Longo, bossa nova-sangeren Dulce Nunes, The Soft Boys-bassisten Matthew Seligman, produsenten Hal Willner, Fountains of Wayne-sangeren Adam Schlesinger, rapperen Fred the Godson (Frederick Thomas), Tejano-gitaristen Guadalupe «Shorty» Ortiz, Four Seasons-sangeren Tommy DeVito, fiolinisten Vincent Lionti og dirigentene Alexander Vedernikov og Joel Revzen.

De fleste av disse kunstnerne var over 70 år, eller de hadde allerede eksisterende medisinske tilstander, som gjorde dem spesielt utsatt for Covid-19. Enda viktigere, de ble ansett som forbruksvarer av amerikansk og global kapitalisme.

Som vi bemerket i vår nekrolog [engelsk tekst] over Ellis Marsalis og Bucky Pizzarelli: «De kalde beregningene til disse talsmennene for profitt står i sterk kontrast til den varmen og medmenneskeligheten som de store antall vanlige mennesker, som nå sørger over tapet av disse kunstnerne. Langt ut på 1980- og 1990-tallet fortsatte Marsalis og Pizzarelli å levere noe meningsfylt til den verden de bebodde, akkurat som de alltid hadde, og akkurat som mange utallige andre gjør, på store og mindre måter, de fleste med navn som aldri vil bli så viden kjente. I kontekst av de morderiske debattene som raser blant de forskjellige talerørene for regjeringer og storselskaper, kommer disse veteranartistenes liv på en eller annen måte til å representere en hel generasjons menneskelighet.»

Charley Prides liv kan nå, beklageligvis, tillegges denne gruppa.

 

Forfatteren anbefaler også:

Country sanger-låtskriver John Prine dør i pandemien
[14 April 2020]

Country music legend Merle Haggard (1937-2016)
[12 April 2016]

Johnny Cash: a timeless voice of country music
[2 October 2003]