Ti år siden begynnelsen av den egyptiske revolusjonen

Av Johannes Stern
25 January 2021

For ti år siden i dag begynte masseprotester i Egypt som 18 dager senere førte til den mangeårige diktatoren Hosni Mubaraks fall, og elektrifiserte arbeidere og ungdommer over hele verden.

Den egyptiske revolusjonen var en mektig revolusjonær oppstand der arbeiderklassen spilte den sentrale rollen. Den 25. januar 2011 tok titusenvis av mennesker til gatene i byer over hele landet, deriblant Suez, Port Saïd og Alexandria. Tre dager senere, på den såkalte «Raseriets fredag», beseiret disse voksende menneskemassene regimets beryktede sikkerhetsstyrker i gatekamper som kom til å ligne borgerkrig.

I løpet av de påfølgende dagene demonstrerte millioner, på tvers av hele Egypt. Tahrir-plassen, okkupert av hundretusenvis av mennesker som kom til sentrum av Kairo, framsto som et internasjonalt symbol på oppstanden, men det var arbeiderklassens intervensjon som til slutt ga Mubarak det avgjørende støtet. Den 7. og 8. februar brøt det ut ei bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner over hele landet, som fortsatte å vokse etter at Mubarak fratrådte den 11. februar.

Antiregjeringsdemonstranter under den muslimske fredagsbønnen under den pågående demonstrasjonen på Tahrir-plassen i Kairo, Egypt. [Foto: AP Photo/Tara Todras-Whitehill]

På høydepunktet av revolusjonen var det anslagsvis 40 til 60 streiker per dag. Like mange streiker fant sted bare i februar måned i 2011 som hele året før. Hundretusener av arbeidere i Egypts sentrale industrisentre streiket, deriblant Suez-kanalarbeidere, stålarbeidere i Suez og Port Saïd, og i Nildelta-byen Mahalla al-Kubra de 27 000 tekstilarbeiderne i Ghazl al-Mahalla, Egypts største industrianlegg.

World Socialist Web Site evaluerte utviklingen i Egypt og Tunisia, der masseprotester noen dager tidligere brakte ned den mangeårige diktatoren Zine al-Abidine Ben Ali, som begynnelsen av en ny revolusjonær epoke. I en perspektivartikkel med tittelen «Den egyptiske revolusjonen» [engelsk tekst] skrev David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd:

Den egyptiske revolusjonen besørger et knusende slag mot den prokapitalistiske triumferingen som fulgte det sovjetiske byråkratiets avvikling av Sovjetunionen i 1991. Klassekampen, sosialisme og marxisme ble erklært å være irrelevant for den moderne verden. «Historie» – som i «Historien til alle hittil eksisterende samfunn er klassekampens historie» (Karl Marx og Friedrich Engels) – var avsluttet. Fra da av var de eneste revolusjoner som media kunne forestille seg de som på forhånd var «fargekodet», politisk skriptet av det amerikanske utenriksdepartementet, og deretter implementert av de velbeslåtte prokapitalistiske delene av samfunnet.

Dette selvtilfredse og reaksjonære scenarioet har blitt eksplodert i Tunisia og Egypt. Historien har kommet tilbake med full tyngde. Det som for tiden utspiller seg i Kairo og hele Egypt er revolusjon, den virkelige tingen. «Det mest uutslettelige karaktertrekk ved en revolusjon er massenes direkte innblanding i historiske hendelser,» skrev Leo Trotskij, den fremste spesialisten på dette emnet. Denne definisjonen av revolusjon gjelder fullt og helt for det som nå finner sted i Egypt.

Ti år senere er det imidlertid ikke arbeiderklassen som er ved makten i Egypt, men et blodstenket militærdiktatur støttet av imperialistmaktene som lever i frykt for et fornyet masseopprør og undertrykker alle tegn på sosial opposisjon. Den 22. januar forlenget det egyptiske parlamentet unntakstilstanden med ytterligere tre år, på anmodning fra Mubaraks tidligere general og nåværende diktator Abdel Fattah al-Sisi. Siden hans kupp mot den valgte president Mohammed Mursi i 2013 har over 60 000 politiske fanger forsvunnet inn i regimets torturkamre. Tusener har blitt dømt til døden og henrettet.

Midt under et fornyet oppsving av klassekamp rundt om i verden – drevet fram av pandemiens forferdelige konsekvenser, og borgerskapets stadig mer åpne henfall til diktatur og fascistiske styreformer, er det nødvendig å trekke politiske lærdommer av disse erfaringene. Hvordan kunne kontrarevolusjon i Egypt vinne, og hvilke politiske oppgaver reiser dette for klassekampene som kommer? Nøkkelen til å besvare disse kritiske spørsmålene er en konkret granskning av begivenhetene og rollen spilt av politiske tendenser og programmer. Hovedproblemet for den egyptiske revolusjonen var mangelen på et revolusjonært lederskap.

Én dag før styrtingen av Mubarak advarte David North i en ytterligere perspektivartikkel:

Den største faren egyptiske arbeidere konfronterer er, etter å ha besørget den essensielle sosiale kraften for å få vridd makten ut av en aldrende diktators hender, at ingenting av politisk substans vil endre seg unntatt navn og ansikter til noen blandt det ledende personell. Med andre ord, at den kapitalistiske staten forblir intakt. Politisk makt og kontroll over det økonomiske livet vil forbli i de egyptiske kapitalistenes hender, bakket av militæret, og deres imperialistiske overherrer i Europa og Nord-Amerika. Løfter om demokrati og sosiale reformer vil bli avvist ved første anledning, og et nytt regime av brutal undertrykking vil bli innført.

Disse farene er ikke overdrevet. Hele historien om revolusjonær kamp i det tjuende århundre beviser at kampen for demokrati og for frigjøringen av land undertrykt av imperialismen bare kan oppnås, som Leo Trotskij insisterte i hans teori om permanent revolusjon, ved arbeiderklassens erobring av makten på grunnlag av et internasjonalistisk og sosialistisk program.

I løpet av Den egyptiske revolusjonens utviklingsforløp ble denne vurderingen bekreftet. Alle av borgerskapets fraksjoner og partier og deres stalinistiske og pseudo-venstre-vedheng, viste deres i all hovedsak kontrarevolusjonære karakter. De kollaborerte med imperialistene og forsvarte egyptisk kapitalisme og dens institusjoner. Dette er like sant hva angår Det muslimske brorskap, som nå er forbudt igjen som det var under Mubarak, som det er for nasseristiske eller «liberale» partier. Som det regjerende partiet før kuppet konspirerte Brorskapet med militæret, forbød streiker og protester og støttet imperialistiske intervensjoner i Libya og Syria.

Man kan nevne noen få prominente eksempler. Mohamed El Baradei, den tidligere lederen av Nasjonalforbundet for endring, ble første-visepresident i Sisis militærjunta. Den «uavhengige» fagforeningslederen Kamal Abu Eita ble arbeidsminister. Hamdeen Sabahi, lederen av det nasseristiske Egypts folkelige tendens, forsvarte offentlig juntaens massakrer. Da hæren myrdet minst 900 kuppmotstandere, deriblant kvinner og barn, der den knuste Mursi-supporteres protester på Rabaa El-Adaweya-plassen i Kairo, erklærte Sabahi på fjernsyn: «Vi vil forbli hånd i hånd – folket, hæren og politiet.»

En spesielt korrupt tendens som banet vei for kontrarevolusjonen var imidlertid de såkalte Revolusjonære Sosialister (RS), ei pseudo-venstre gruppe i Egypt med tette bånd til Socialist Workers Party (SWP) i Storbritannia og Venstrepartiet (Die Linke) i Tyskland, blant andre. I hver en fase av revolusjonen insisterte de på at arbeiderne ikke kunne spille en uavhengig rolle, men måtte underordne seg den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet, for å kunne slåss for deres demokratiske og sosiale rettigheter.

Etter Mubaraks fall bygde RS opp under illusjoner om militæret, som hadde tatt makten under ledelse av Mubaraks tidligere forsvarsminister, Muhammed Tantawi. RS-aktivisten Hossam el-Hamalawy skrev i britiske Guardian, at «unge offiserer og soldater» er «våre allierte», der han erklærte at hæren «til slutt vil legge tilrette for overgangen til en ‘sivil’ regjering».

Samtidig som hæren slo hardt ned på protester og streiker og oppfordringer om en «andre revolusjon» oppsto, gjenopplivet RS deres tidligere støtte til Det muslimske brorskap. I partiuttalelser kalte de islamistene «revolusjonens høyre fløy», og talte for en stemme for Mursi i presidentvalget i 2012. Deretter feiret de Mursis valgseier som en «seier for revolusjonen» og en «stor prestasjon for å få presset kontrarevolusjonen tilbake».

Da nye streiker og protester brøt ut mot Mursis antiarbeidertiltak og proimperialisme-politikk, orienterte RS seg igjen i retning av militæret. De støttet Tamarod-alliansen, støttet og finansiert av El Baradei, den egyptiske multimillionæren Naguib Sawiris og tidligere embetsrepresentanter fra Mubarak-regimet, som oppfordret militæret til å velte Mursi. RS hyllet Tamarod i en uttalelse publisert den 19. mai 2013, som «en måte å fullføre revolusjonen på» og erklærte sin «intensjon om full deltakelse i denne kampanjen».

RS’ respons på 3. juli-militærkuppet bekreftet fullstendig organisasjonens kontrarevolusjonære karakter. Den feiret kuppet som en «andre revolusjon», og oppfordret demonstranter til å «beskytte deres revolusjon». Mens militæret restaurerte Mubarak-regimets undertrykkingsapparat spredte RS nok en gang eventyret om at militærregjeringen kunne presses for oppnåelse av demokratiske og sosiale reformer. I deres uttalelse den 11. juli oppfordret de til press på den nye regjeringen «for umiddelbart å iverksette tiltak for å oppnå sosial rettferdighet til fordel for de millioner av fattige egyptere».

Siden den gang har RS primært vært opptatt av å dekke over deres spor. I hans egen artikkel for markering av revolusjonens årsdag, publisert i SWP-avisa Socialist Worker, skriver Hamalawy om den kontrarevolusjonære konspirasjonen: «Militæret rakk i all hemmelighet ut til den sekulære opposisjonen (venstreorienterte, arabiske nasjonalister, liberale), og sikret deres støtte for et kupp i juli 2013. Det som fulgte var de største massakrene i Egypts moderne historie, samtidig med de egyptiske venstreorientertes jubel.»

Hamalawy skjuler møysommelig det faktum at blant disse «egyptiske venstreorienterte» som heiet fram Sisis massakrer var hans egen organisasjon.

Den essensielle lærdommen av Den egyptiske revolusjonen er nødvendigheten av å bygge en revolusjonær ledelse i arbeiderklassen før massekamper bryter ut. Bare på den måten kan arbeiderklassens politiske uavhengighet fra borgerskapet og dets småborgerlige marionetter etableres, og massene bli bevæpnet med et sosialistisk program og perspektivet av permanent revolusjon for å styrte kapitalismen.

ICFI og dens seksjoner ledes av oppfatningen som også ledet Bolsjevik-partiet og dets ledere Lenin og Trotskij før Oktoberrevolusjonen i Russland. I resolusjonen [engelsk tekst] vedtatt av SEP (US) på Den 2. nasjonalkongressen i 2012, ett år etter den egyptiske revolusjonen, skrev vi:

Det er ikke nok å forutsi uunngåeligheten av revolusjonære kamper, for deretter å avvente at de skal utfolde seg. Slik passivitet har ingenting til felles med marxisme, som insisterer på enheten av teoretisk ledet erkjennelse og revolusjonær praksis. Forøvrig, som etterdønningene Mubaraks fall så alt for tydelig demonstrerer, fordrer den sosialistiske revolusjonens seier tilstedeværelsen av et revolusjonært parti. Socialist Equality Party må gjøre alt hva det kan for å utvikle en betydelig politisk tilstedeværelse i arbeiderklassen – fremfor alt blant dens mest framskredne elementer – før massekamper bryter ut.

Midt under et verdensomspennende fornyet oppsving av klassekampen må dette arbeidet nå videreføres med fornyet energi. Dette er oppgaven til ICFI og dens seksjoner og sympatiserende grupper.

 

Forfatteren anbefaler også:

Tens of thousands march in Egypt against Mubarak regime
[26 January 2011]

The downfall of Hosni Mubarak
[12 February 2011]

Mursi’s crackdown exposes counter-revolutionary role of Egyptian Revolutionary Socialists
[6 December 2012]